Vi har kanskje alle noe som representerer noe ekstra viktig for oss. For meg er det å la fingrene knatre løs på et tastatur i mellomtiden så slitt at bokstavene har falmet. Fordi jeg i de siste årene har skrevet meg gjennom ulike temaer av vondt, for konfronterende for sinnet å ta fatt i på andre måter. Skapt morsommere liv enn det som leves. Humor også, som presser seg frem fra kilden der inne.
Det er således min form for healing; for bearbeidelse. Det gjør alt jeg har skrevet sårbart.
Men det er ikke alt. Det finnes et praktisk element i det også. Levevei = Livskvalitet.
Skal jeg gå i dybden på det kreves nye maskefall. Det er mat for en annen gang. Men jeg vet du skjønner.

Idet øyeblikket jeg skriver kjenner jeg ofte at «ja!! Dette flyter!»
Fordi noe slipper taket i meg forveksler jeg det som føles som sonen inni meg med godt, salgbart stoff.
Å få forklart hvor viktig skrivingen er for meg, hvor rått det er, hvordan det av og til føles som den aller vareste skatt som jeg beskytter mer intenst enn en tigermamma på amfetamin – nesten umulig. Bare fordi, hvis det virkelig er sant, det den indre kritikeren sier («du kan (bleep bleep) bare drite i å tro at det er noe der, at du (bleep bleeep BLEEEEEEP) skal ha en (bleeep) stemme. BLEEEEEEEEEEEEEEP!») ja, da er det ingenting mer der.
Ingen skatter. Ingen substans. Intet halmstrå.
Det er som om alt står og faller på en evne til å omsette ord til noe som gjør noe for meg – og aller helst for andre. Slik egoet gjerne vil at det skal være.

Så maskefallet.
Ikke alltid like stas når det skjer.
Nødvendig. Betimelig. Straks en mer passende beskrivelse.
Bedritent. Der satt’n!

Det med å la masker falle kommer i mitt (kanskje alles) liv gjerne plums på. Slik som restskatt. Og like – stas. Hadde jeg kunnet planlegge det, hadde det skjedd i komforten av sofakroken med BFFen(e), lovlige stimuli lett tilgjengelig. Kontrollert. Planlagt. Nesten litt søtt. Koselig, liksom.
I stedet har det en tendens til å skje under de minst passende omstendigheter. Noen trykker på en knapp og nesten ut av intet springer til overflaten en ildsprutende lavastrøm av emosjoner som ville imponert selv Pele (nei, ikke fotballhelten. Gudinnen). Igjen står jeg der like naken som et løvtre etter en høststorm.

Som for leden da jeg var i bursdagsselskap hos go ’venninna og jeg befant meg i fokus av en samtale om mine (diskutable) skriveferdigheter. Dette kulminerte på et øyeblikk den fredagen. Venninnens bursdagssang hadde fadet ut. Samtalene i gang. Spotlighten på mitt, tilsynelatende ut fra intet, tårevåte kinn og avslørende innrømmelser om hvordan livet hadde artet seg en stund.
I svarte!
Hvor kom det fra? Ingen aning. Kanskje er det ikke viktig å vite. Et øyeblikks panikk – hva ville skje nå?
En varm hånd på armen, en beroligende stemme. Forsikringer om at det går bra. At selv om det skulle vise seg at jeg ikke skriver til gull, er jeg den samme for dem lell.
Ikke alle har visst hva de siste årene har kostet. Ikke virkelig. For masken har vært der. Sluppet ut et og annet hint, en og annen rap som alibi. Men aldri innrømmet noe fullt ut.
Helt til en usynlig makt mener at øyeblikket er kommet og lar sin like usynlige hånd lirke den helt av. Så sitter jeg der, da. Ett lag med skit ute i det åpne. Alt var ikke bare vel.
De har nok skjønt det.
Kanskje var det bare meg masken holdt for narr?

Det er flere der. Som å hogge hodet av Hydra. Popp, popp – to nye.
Kanskje vil det ta resten av livet. Tro om den siste faller sammen med det aller siste åndedraget?
Gjerne før. Helst før. Så livet kan leves i ærlig frihet.
Sårbar? Ja, for helvete.
Dog mindre frykt for konsekvenser som allikevel sjelden blir den realiteten jeg har fryktet i ly bak masken der?
Håper det!