Ja, slik føles det.

Det har vært et underlig år.
Antagelig i større eller mindre grad for svært mange. Og formodentlig ikke bare på grunn av lumske virus, selv om det har gjort noe med en hel klode.

For vår familie har det vært noen spesielle måneder. Både matriarken og patriarken besluttet med få ukers mellomrom at nok var nok og overlot jordlivet til oss håpefulle. De valgte tidspunktet sitt ganske vel, selv om papsen måtte leve med og i isolasjon de siste få ukene.
Dere som har gått veien før oss aner hvor underlig det er, dette. De savnes og daglig plukker jeg opp telefonen for å ringe og fortelle dem ett eller annet, eller ser på klokken for å finne ut av om det passer å besøke dem nå.

Så nå skal livet defineres på nytt. I den grad noe lar seg definere nå i 2020. Kanskje skal ikke ting, og langt mindre hele resten av livet, settes merkelapp på lenger. Kanskje er det en av gavene fra alt som skjer for tiden. En gylden mulighet til å være i fri dressur og velsignet fri for forventningspress.
Skjønt er nå det helt sant?

Mange kan skrive under på at det er oss selv som er den sterkeste kritikeren, og paradoksalt nok er det oss selv som sitter igjen med svarteper når ting ikke blir som forventet.
I alle fall føles det slik nå, nå som jeg skulle ut og erobre verden og virkelig feng shui-e eget liv, mens kroppen hadde helt andre planer og iverksatte en prolaps i lenderyggen i det vi tok siste tak i ryddingen av de gamles leilighet.

Min nye husvenn heter foreløpig bare Rulle Rullator og fortjener en egen blogg, så han forbigås raskt som en liten bisetning akkurat nå.
Funksjonsnivået er dermed for den observante leser definert, og det har avstedkommet en hel masse tjenester som jeg har blitt skamløs god til å ta imot.
Min nærmeste omkrets av familie, venner og naboer har stilt heroisk opp, og det er løfter om mer. Leilighet blir ryddet, vasket, mat handles og ting kastes. Jeg har til og med fått meg en tur til mitt kjære sommerparadis med venninnen/vertinnen som fungerte som min helt egen ulønnede BPA.
Mitt bidrag til verden for tiden er å omsette CO2 til karbondioksid og la meg varte opp.
Det var ikke helt dette jeg så for meg for noen uker siden. Jeg vedder for at veldig mange med meg kan si den setningen der, særlig i 2020.
Men kroppen har helt rett i at det er ting å rydde opp i og den får etterlengtet fokus og nye planer legges. Planer som burde ha vært lagt og gjennomført for tiår siden. Ikke rart i at det streikes.

Så. Tusen takk, kjære alle. Ikke vet jeg hva jeg skulle ha gjort uten den fine dugnadsgjengen min. Eller firmaer som leverer mat og ting på døren.
Jeg skal på forhånd beklage at jeg muligens kommer til å være “under construction” en stund til, og jeg ser frem til de tider hvor jeg igjen kan være søster, venninne, nabo, helt uten at det heftes diagnoser ved meg.
Akkurat nå føler jeg at jeg ikke er noe av det ovennevnte, men i stedet et renoveringsprosjekt uten ferdigstillelsesdato.

Og både søs og jeg gleder oss til den dagen hvor hun ikke lenger avslutter hver samtale med “jammen, du får ha god bedring, da.”