Døren laget en vakuumlyd i det den åpnet seg og han nølte et øyeblikk med ett bein over dørstokken. Rommet var mørkt, men man kunne ane at terrassedøren var åpen. Med bevegelser som hadde mistet all fjæring, lukket han døren bak seg og tok et par umotiverte skritt i retning uteplassen.

Han så håret hennes først.
Lange hårstrå bølget nedover ryggen på hammocken. Det lokket frem et smil på leppene hans idet underbevisstheten serverte minner om små barnehender som flettet hans og hennes hår sammen i en kjerringknute de ikke hadde kommet seg så smidig ut av. De var salt og pepper, yin og yang, lys og mørke, nord og sør, ro og lidenskap.

Hvis hun hørte at han kom, lot hun seg ikke merke med det. Denne luksusen skjenket ham tid der han betraktet profilen hennes som for anledningen hadde en sårbarhet ved seg. Det uroet ham og omsider skrittet han over lange, utstrakte bein og gled ned ved siden av henne. At hun hadde tatt plassen nærmest døren informerte ham om hvor åpent dette møtet kom til å bli. Likevel smøg han en arm under håret hennes og lot hånden hvile på skulderen hennes.

Omsider ga hun ham øyekontakt. Selv etter alle disse årene måtte han trekke pusten da det akvamaringrønne blikket møtte hans. «Var det en god pressekonferanse?»
Han måtte smile og følte seg modigere etter det lille kjøttbeinet hun hadde gitt ham. En varm hånd strøk vekk det lange rocke-håret fra ansiktet hans som om hun ville se ham ordentlig. «Det var en Q&A med publikum,» svarte han. En plutselig lengsel etter henne promptet ham til å legge leppene over hennes og han greide ikke å holde tilbake et sukk mens følelsene nullet ut årene. Et øyeblikk kjente han den automatiske responsen hennes før hun forsvant utover havet igjen og han trakk seg tilbake så han kunne se henne.
«Curaçao …,»begynte han men ordene lagde kjedekollisjon i halsen. Hun svarte ikke; lot seg trekke inn i armkroken hans. Den øredøvende stillheten truet med å sprenge trommehinnene hans. To timer med intens instrumentlyd i ryggen var mindre påtrengende.

Hun grep neven som hang over skulderen hennes og flettet fingrene inn i hans. Lette strøk over herdede fingertupper etter år med strengespill. Det var den dyreste hånden; forsikret for mange millioner. «Du er sliten,» konstaterte hun. Berøringen hennes gjorde alltid god. Tross spenningen kjente han kilovis med bagasje smuldre hen og bli absorbert av bølgene der nede.
«Trøtt. Det har vært en lang turne og vi er visst ikke tjue lenger.»
«Jeg liker teksten,» sa hun og nikket mot noen ark som lå pent samlet sammen på bordet under et glass for ikke å blåse bort. Han hadde vært skjødesløs og husket så vidt det drukne nachspielet med fullt kaos av flasker og glass, latter og høye stemmer, villige, unge armer.
«Hvor mye måtte du rette?»
Han ante smilet hennes. «Ingenting. Det er perfekt. Det er deg.»
«Det er aldri perfekt. Du gjør alltid teksten bedre. Du er min rewrite-guru.»
«Det skal være ditt uten mitt,» sa hun bare og han observerte hvordan ordene festet lodd rundt anklene hans og forsto hva magefølelsen hadde fortalt ham hele denne dagen. «Amore …» begynte han uten å vite hvordan setningen skulle fortsette.
Fingrene hennes tok en pause før han plutselig kjente at de sirklet seg rundt den glatte ringen. Nennsomt lirket hun den nedover og på vei av. Sene netter og lange økter på gitaren gjorde fingrene hovne og han vant tid. Neven knyttet seg så hun ikke fikk fullført og hun tok ikke opp kampen. I stedet fisket hun noe opp av lommen sin, grep den nest-dyreste neven, la tøystykket der og klemte fingrene hans rundt det. Flere jernkolosser rundt beina. Motvillig åpnet han hånden og så en sort string-truse som ikke tilhørte henne.

For første gang på veldig lenge, eller kanskje til og med for aller første gang kjente han hennes smerte som om den hadde vært hans egen. En tsunami av sjokk, engstelse og hjertevondt sendte ham bakover i hammocken og han måtte trekke pusten dypt. Hadde hun vært klar over dem alle? Vissheten om at han kom til å betale dyrt i dette og påfølgende liv for å gjøre opp for alt han hadde forårsaket av ydmykelse, ville gjøre den misunnelsesverdige mørke manken hans grå over natten. Ørene suste og ringte. I sidesynet så han at hun fullførte på sin egen finger det han hadde hindret henne på sin.
«Ikke gjør det.» Stemmen hans var tryglende og hadde nådd en dybde han av og til ønsket på scenen hvor de lysere tonene ble nådd lettest. Hånden knuget skulderen hennes. «Hvorfor nå?»
Det så ut til å koste henne siste rest av selvbeherskelse da hun snudde ansiktet mot ham. «Begeret var allerede fullt.» Hun var også sliten; kunne ha se. Av skuespillet, oppofrelsen, ventingen. Og etter hvert sviket. Svikene. Stemmen hennes var så ru, som om hun hadde sunget konserter med ham uten å varme opp først. Tårene hans kom som en overraskelse. Hun gjorde ikke mine til å stryke vekk smerten hans som hun pleide og han kunne se at hun var tom. Hun hadde antagelig grått i årevis og det var ikke mer der.
Ringen klirret mot marmorflisene idet den glapp ut av hånden hennes. De bøyde seg samtidig og dunket hodene sammen, liksom for å klubbe avgjørelsen. Et lite smil ble utvekslet idet de begge tok seg til pannen. Han fant den først og holdt den opp mot henne i en spørrende gest. Nesten umerkelig hoderysting og neven hans sank ned i fanget.
«Jeg reiser i morgen. Hjem.»
«Hjem, hvor?»
«Helt hjem. De yngste vil være med. Libby blir igjen her så lenge. Fremdeles pappajenten.» Det siste kom med et lite smil uten glede, men dog ikke blottet for ømhet.
Han hadde ingenting å si og forsto med kveldens nyvunne innsikt at dette var en medvirkende årsak. Møysommelig reiste de seg, helt simultant. År med synkronisering hadde gjort dem gode.
Han lente seg nærmere et øyeblikk, men møtte den definitive håndflaten hennes som hadde en på grensen umerkerlig tremor.
Sommerfuglflokken fløy nordover fra magen og inn i hjertet hans.
Med ett ble han klar over at det bodde håp inni der.
Men å se henne gå ut av døren ble for sterkt. I stedet snudde seg mot sjøen igjen. De hadde vært adskilt av hav før.