På Sørlandet et sted er min absolutte favorittplass på jord. I skarp konkurranse med Roma, naturligvis, men hvordan skal man sammenlikne Campo de’ Fiori og Guds skjønneste naturopplevelse rettferdig? Umulig. Så jeg tillater meg å beholde Roma som hjemby – og så denne diamanten.

Her skjer det man selv vil og gidder. Naturen – min egen biologiske sådan – har utstyrt meg med et godt fremelsket kose-gen. På dette stedet gjennomgår genet ekspansjon og fordypning. Det trenes godt sånn omtrent to ganger i året når jeg er så heldig å få komme på besøk og bli vartet opp som om jeg skulle ha vært av kongelig byrd. Altså, jeg går ut fra at de vartes opp til en viss grad, i det minste, uten at jeg det vet.

Terrassen som brer seg rundt hytten er døpt VIP-tribunen. Panoramautsikt over havet. Førstelinje mot bølgesus og måkeskrik. Antagelig er det ikke jeg som har inspirert til dette kallenavnet, men det kunne det ha vært, for den diskré VIP-servicen er upåklagelig og umiddelbar. Mat, drikke, gode stoler og kikkerter er på plass, sammen med det gode selskapet – den viktigste ingrediensen.
Det eneste som mangler er at min agent/ manager (hadde jeg hatt en, da) ikke har levert inn en raider på forhånd, men siden vi har kjent hverandre bestandig er en slik liste overflødig.
Overflødig er også ord. Jeg sitter med en spesialkaffe i hånden før jeg har rukket å tenke ferdig tanken at det hadde smakt nå. Direkte link fra mitt mind til service-personalets (venninnenes) intuitive app for gjestenes ønsker. Instant manifestation. Stas om jeg kunne ha den samme forbindelsen inn til Norsk Tipping.

I gamle – les: yngre, sprekere – dager, kom vi oss ikke fort nok ned på skjæret for å stupe ut i ramsalte Ytre Oslofjord som på en gjennomsnitts sommerdag holdt seksten grader. Var det atten, kom vi oss knapt nok opp av vannet igjen.
Vi lå gladelig på håndklær rett på fjellet, smurte oss inn med Hawaiian Tropic og det var om å gjøre å få “skille” så man kunne måle dagens melanin-suksess.
Nå for tiden ser man ingen grunn til å rushe ned stien, gjennom portalen naturen selv har skapt og hvor alle brudepar foreviges – og ned på skjæret. Eller til sandstranden som noen ganger er der, andre ganger ikke, avhengig av om havet har bestemt seg for å trekke ut all sanden igjen og la rullesteinen glitre og glinse udekket.

Det er bryllup her denne helgen også. På skarpladde stiletthæler tripper lykkelige bruder og brudepiker nedover den smale veien for å ta bilder der naturen jåler seg til som mest, og altså dette obligatoriske stoppestedet rett før det åpner seg ut mot havet. Brudgommen og forlovere sklir på lekre designersko på den samme veien. Flosshatt-faktoren er høy i 2024.
VIPene på tribunen fungerer i tillegg som dommerpanel, supervisorer og live-kommentatorer. Det gis poeng og stilkarakterer i all vennlighet. Vi røres av lykkelige, nygifte som har gitt sine løfter og ser for seg et liv sammen inn i evigheten.
Det hilses på bekjente og slekt som rusler forbi og av og til stikker innom for en fin prat.
Naboen synes å ha avlagt løfte om å holde makrell-betanden regulert. Det prøvde vi med vekslende hell på også. Det og krabbelysing. Hytteeierne gjør det fremdeles. Men det er for tidlig på året ennå.
Et par ganger om dagen spretter Nøtteliten forbi oss på terrassen i sin faste rute fra furutreet nord for hytten til det på sørsiden – og tilbake igjen.
Av og til kommer et rådyr forbi som forserer rullesteinen på imponerende vis på sine tynne bein.

Hele tiden overvåkes vi av måker som gjennom generasjoner har lært seg rytmen og tegnene til VIPene. I mangel av grønne poser tar måker, kråker og skjærer seg av renovajonsjobben med en effektivitet offentlige etater kunne ha lært mye av. På pipen på taket er det fast vakt. Når noen beveger seg ned til mate-plassen igangsettes et imponerende varslingssystem som egentlig fordrer hørselvern, og på sekunder er en flokk fugler på plass.
De har en streng rangordning, de som så mange andre. Noen spiser først og mest. Om noen år vil de som er ytterst i periferien ha overtatt plassen i den indre kjernen.
Kråkene tusler i sitt eget tempo og gjemmer brødskorper og rekeskall under steiner til senere bruk. Kanskje har de fått memoet om beredskapslager, de også.
Innimellom passerer et skip. Som enhver supervisor med en viss stolthet for oppgaven, er ship-finder-appen kun et sveip unna og vi har full oversikt. Det føles umåtelig meningsfylt å bevitne skipstrafikken og holde øye med stort og smått.

Det eneste vi trenger å avgjøre er om VIP-gjesten snart burde få en parasoll og noe kaldt å drikke.
Igjen har jeg glemt og undervurdert solstrålenes kraft her nede. Parasollen rigges på plass. Det smaker med noe kaldt.

Snart skal vi ta stilling til dette med middag.
Reker står muligens på menyen. Det kommer måkene til å bli glade for også.
Men ikke riktig ennå.
Jeg lener meg tilbake i stolen og strekker ut beina etter å ha avslått tilbud om fotkrakk.
Blir oppmerksom på hvor lavt skuldrene henger. Tenker at blodtrykket må være på et helsebringende nivå.
Alt jeg har å gjøre i dette øyeblikket er å vibbe den fryden og tilfredsheten jeg kjenner på inni meg.

God sommer!

Foto: CM