Da mynten ramlet ned

Det skjedde da da jeg landet på Logan Int. flyplass i Boston for ganske kort tid siden.

Mye kan sies om disse bonus-programmene, men å være sølv -eller gullkunde hos et flyselskap har sine fordeler siden lojalitet av og til belønnes med oppgradering. Og er det noe som smaker er det nettopp det å bli skjøvet oppover rangstigen på en langdistanse-flyvning.
De tar godt vare på deg på business class om bord. Vartet opp etter noter og de lager til og med espresso i disse dager.
For dem som kjenner meg, kommer det ikke som noen overraskelse at det alltid vanker gullstjerne i boken når jeg blir servert ordentlig kaffe.

På grunn av tidsforskjellen og fordi jeg ikke hadde så mange dager på meg på å skulle tilpasse meg denne, ville jeg holde meg våken for raskest mulig å komme inn i ny tidssone. For å hjelpe meg på vei, pushet min tildelte flyvert espresso gjennom åtte timer.

Det er noe med meg og koffein. Siden kaffe er det eneste stimuli jeg inntar har det en viss effekt på kroppen. I tillegg forsterkes enkelte trekk ved personligheten og vi får en aldri så liten hyperutgave av Cicilia som kan komme til å bli litt i det meste laget.
I retrospekt kan jeg se at koffein nok var det siste jeg trengte. Nervene var sånn halvveis i helspenn. Jeg skulle nemlig på konsert med noen av mine favorittmusikere et par dager senere og gledet meg som jeg gjorde da jeg var barn og visste at det lå hesteutstyr innpakket under juletreet.

Passkontrollen gikk raskt. Selvinnsjekk og en kjapp sveiv innom en passkontrollør sto mellom meg og mitt første møte med Massachusetts.
Jeg synes ikke alltid de er like imøtekommende, de som først ønsker deg velkommen til landet sitt. Korte, presise, forretningsmessige. Han som ønsket meg velkommen til USA denne gangen tilhører muligens den nye generasjonen passkontrollører. Eller så er de bare hyggelige i New England.

Uansett.
Vi hadde en lengre samtale om ulike ting. Jeg fikk shoppingtips og vi utvekslet kulturelle ulikheter mellom landene våre, for å nevne noe.
Først etterpå slo deg meg at det nok var de kulerunde øynene mine han måtte finne ut av hva var forårsaket av; det var ikke bare at han skulle slå i hjel litt tid sånn midtveis i skiftet. Lite kunne han vite at jeg var skyskraperhøy på koffein og forventninger da vi innledet vår lille passiar.
Idet jeg får passet av ham i retur og skal til å gå spør han, “forresten, hva mer skal du gjøre her når du først er i Boston?”
“Konsert.”
“Åh ja, hvem skal du høre på?”
“Noen av musikerne fra Extreme.”
“Extreme?”
“Ja, du vet. Extreme. Lokalt band.” Kjære vene! Hvor er din lokalkunnskap, mann! Jeg visste jo i mellomtiden at han var fra samme by. Jevngamle var vi også, mer eller mindre, både han selv, bandmedlemmene og jeg. Han hadde alle forutsetninger for å skulle kjenne til et rockegruppe av den størrelsen fra sitt eget sogn.
“Nei …?”
“Du vet. De som synger More than Words, blant annet …?”
Blankt ansikt.
I svarte! Han skal ikke få dø i synden.
Det var da koffein-inntakets gaver (?) materialiserte seg og jeg får en semi-ut-av-kroppen-opplevelse idet jeg hører meg selv sette i gang å synge den der sangen. For åpen “scene”. I passkontrollen. For ham og alle andre rundt oss.
Omtrent halvveis inn i min musikalske, koffein- og adrenalindrevne utfoldelse, begynner han å le mens han applauderer.
“Jeg vet da godt hvem de er, jeg ville bare høre deg synge.”
Øøøøøøøøøh. Ding. Der skled den ned, mynten. Velkommen til Boston.
På tide å lande, eller hva sier du …

Men. Hvis jeg skal se litt humoristisk på det; prøve å la skam være skam og et øyeblikk rydde rødmingen til side, er det på en måte 1-0 til meg likevel. Hvis man er litt sjenerøs.
For tro om ikke jeg – uten å ha ordene mine helt i behold – er den eneste av Extreme-guttene og meg (og antagelig alle andre) som har fremført More than Words à capella i passkontrollen på Logan.

 

This slideshow requires JavaScript.

 

 

Foto: CM

Siste farvel og CVer

I det siste har det vært mange begravelser vist på TV. Sommer-TV. Vi får ta del i livets gang og menneskers sorg. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, det er en del av nyhetsbildet, det også.

Men. Kan det finnes noe annet å si enn et “siste farvel”? Eller er det bare jeg som ikke på noen måte føler at jeg sier farvel til noen i en bisettelse eller begravelse?
Ja, det er en rituell markering. Ja, det er en måte å konkludere noe på – å oppsummere livet som om man leste opp et menneskes CV; en oppramsing av gjøren og laden. Det er vel dét, det betyr – curriculum vitae – livsløpet. Så sånn sett passer det. Selv om jeg personlig gjerne ville ha foretrukket å høre hva mennesket var for en. Hvordan hadde personen beveget andre.

Dette farvelet, derimot, sliter jeg enda mer med. Det er kun snakk om tid. Før eller senere er vi der i den kisten med blomster på toppen. Men er det der farvelet tas?
Kanskje henger det sammen med vår personlige tro. Tenker man at når lyset slukkes og øynene lukkes for siste gang, så er det mørkt. Over. Alt som bodde i kroppen opphører å eksistere med det siste åndedraget. Men da er det uansett for sent å si farvel, eller?  For skal vi pirke og dele opp ordet far vel – da indikeres det at reiser fortsetter. Og det gjør den jo ikke hvis livet ebber ut i sin helhet.
Tenker man da at man tar farvel med en kropp? Personlighet?
Det blir i så fall en enveis kommunikasjon.

Hvem av oss vet egentlig hva som skjer etter døden. Vi kan ha hatt våre opplevelser som gir oss en pekepinn i den ene eller andre retningen. Jeg har min tro, du har din. Som jeg i min arroganse har hørt meg selv si til den som ikke tror som jeg, at en del av oss fortsetter på nye “eventyr” – at livet er evig – “en av oss kommer til å bli overrasket”.
Det blir gjerne mottatt med sjenerøsitet.
Har jeg rett vil et “på gjensyn” være mer presist, siden jeg regner med at vi kjenner hverandre igjen der bak sløret, selv uten kroppene våre.

Det satt til side tenker jeg at det er lurt å gi slipp på den som ikke lenger er i menneskekroppen. Erfaringsvis er det imidlertid ikke alltid så lett. For min del bærer jeg dem videre med meg inni meg. Kanskje har jeg ekstra vanskelig for å gi slipp, men jeg føler ikke at jeg noen gang har tatt et “siste farvel” med noen. De lever gjennom minner, røverhistorier og assosiasjoner, selv om de ikke gjør det gjennom kroppen. I perioder mer enn andre. Noen ganger mer distansert, men jeg skimter dem alltid et sted i horisonten, sånn i vinkeavstand. Noen ganger møtes vi i drømme også med et “sees!” om ikke i ordet, så i energien og opplevelsen.

Kanskje er det et ufint tema og det kan være helt riktig for veldig mange å føle at man sier at “siste farvel” i en slik markering. Ingen skal ta fra noen dette, ikke jeg heller.
For min egen del ønsker jeg å fine et ord som kan passe bedre for min tro – for jeg vil gjerne feire dette livet – og takke kroppen for at jeg fikk utforske tilværelsen gjennom den. For at den ga meg det som også er et sted å bo så jeg fikk møte alle dere, utforske så mangt her på jorden. Så kanskje er ordet takk passende.

En gang hørte jeg noen bli spurt om hva de ønsket at Gud skulle si til dem ved dette livets slutt. Vedkommende svarte at hun håpet Gud ville si følgende: “Well done, you. This was your last round on Earth.”
Så kanskje er farvel-et ikke helt upassende likevel? Farvel til jorden.
Men ikke til alle dere som beriker livet mitt på måter dere ikke en gang vet om.
Der er det – i mangel av en eller annen brilliant frase – fremdeles “takk – sees når vi sees.”

 

Foto: CM 

Venus-katten in memoriam

Ingen som kommer meg mjauende i møte over parkeringsplassen når jeg kommer hjem
Ingen ivrig snute ned i handleposen for å se om maten kan spises før den kommer inn døren
Ingen å gå på oppdagelsesferd med i skogen på tidlige søndagsmorgener
Ingen å rusle kveldsturer i nabolaget med
Ingen som trofast følger meg bort med søppelet
Ingen som hilser varmt med en våt snute mot min nese eller hånd
Ingen som maler så høyt at jeg våkner på morgenen før vekkerklokken
Ingen varm kattepels som legger seg oppå akkurat der kroppen verker
Ingen som ligger trofast og ufravikelig i sengen med meg når jeg er syk
Ingen ru sandpapirtunge som slikker meg på hånden
Ingen som kommer med en myk pote og ber om å bli klødd bak øret og under haken
Ingen til å speile mine tanker og følelser helt ærlig og umiddelbart
Ingen som plukker opp mine ønsker om litt nærhet akkurat den kvelden – og gir meg det
Ingen som får meg til å le av impulsiv klovning og lek
Ingen som kommer når jeg plystrer den spesielle tonen kun for henne
Ingen katt som apporterer som en hund og henter de hjemmelagede lekene
Ingen som ringer på dørklokken for å få meg ut og bare være sammen med henne
Ingen som er med og superviser alle aktiviteter og deltar der det lar seg gjøre
Ingen som ber om å få pleddet pakket godt rundt seg på sofaen selv om det er tjuefem grader ute
Ingen som sender en bølge av kjærlighet over meg der vi deler tid sammen på sofaen
Ingen katt som sitter i soveromsvinduet og lurer på når jeg kommer hjem
Ingen som elsker den nye pappesken som kom i hus
Ingen som organiserer husfluejakten eller som tar seg av sølvkreen på badet
Ingen som mjauer på hundrevis av ulike måter og prøver å herme etter mitt tonefall
Ingen som trøster på den unikt nydelige måten når man er i bølgedalen
Ingen som kommer tassende inn med halen i været som bøyer seg på tuppen og overtar stuen
Ingen som bidrar i healingarbeidet når noen får healing hjemme
Eller………
Ingen som snur seg halvfornærmet bort fra fersk, rå indrefilet med et blikk som sier «du burde vite bedre»
Ingen som drar med seg levende mus og fugl inn i gave og lar meg ordne resten
Ingen som kvesser klørne på sofaen eller lager flenge i tapetet – noen ganger bare på ert?
Ingen som ringer på dørklokken for å få middagen servert på terrassen
Ingen som stjeler plassen på sofaen så fort jeg reiser meg
Ingen som forteller meg at nå er det faktisk nok tid foran den der laptopen
Ingen som legger seg oppå den boken jeg akkurat skal sette meg å lese
Ingen som legger igjen pels overalt, nok til en dobbeltmadrass
Ingen som sitter og tripper med forbeina og synes at oppskjæring av kjøttet tar altfor lang tid
Ingen som kjeftemjauer for noe jeg åpenbart har fornærmet katteprinsessen med
Ingen som ringer på dørklokken fordi det er mer behagelig at jeg åpner enn at hun bruker katteluken
Ingen som er akkurat deg, min kjæreste «samboer»

Ingen Venus Cheyenne

 

This slideshow requires JavaScript.

 

Plekter og snørrfiller

Været er skikkelig surt. Best å ta med lommetørklær i tilfelle det resulterer i rennende nese i det jeg ser for meg vil bli en kald seanse i kø. Har man ikke VIP-billett til favoritt-rockebandet sitt, men vil ha en sånn noenlunde plass, er det bare å trosse pingle-genet, hente frem sin indre viking-gudinne og stille seg i kø. Den er kort. To foran meg som viser seg å ha VIP-billett så de blir snart sluset inn der jeg gjerne skulle ha vært.
Etter en time og med alle andre bak meg, begynner det å skje noe. Bandet kommer ned trappene. Den ene musikeren bråstopper og gaper da vi ser hverandre sånn et par meter og en glassvegg mellom oss og skaper kaos for de tre andre bak ham. De kjenner igjen publikummet sitt, de der rockerne, sier venninne Hilde. Jeg hadde møtt dem før. Vi vinker til hverandre før de forsvinner for å gjøre sine pre-konsert-ritualer og vi slipper omsider inn i varmen.
Jeg havner sammen med VIP-ene sånn rett foran forsterkere og scenekanten. Lyden kommer til å bli massiv. På med ørepropper.
Oppvarmingsbandet går av scenen. Gitar-tech-ene gjør greiene sine. Publikummet rundt meg like utålmodige som jeg maner bandet utpå.
Det tar ikke lang tid før de er i gang med første sang. Fra gamle dager. Kjente og kjære bringer de frem minner om andre epoker.

Der er han igjen, han med gitaren med fire strenger – smilende, helt utpå kanten. Spiller med raske fingre og hele hjertet. Flink med øyekontakt.
De bruker hele scenen. Prøver å nå så mange som mulig. Mange føler seg spesielle. Singlet ut som kveldens eneste publikummer. I senter for bandets oppmerksomhet, ikke omvendt. Med over tretti års mer eller mindre konstant turnevirksomhet kan de det der med å flørte med fansen sin, også middelaldrende damer.
Bassisten returnerer. Mer øyekontakt – et spørrende nikk besvares bekreftende. Knipser ut plekter nummer én. Det havner på hodet til sikkerhetsvakten og en med lange armer og kjappe reflekser grabber det til seg. Latter.
Gitaristen er snørrete, sier han og leter etter noe å snyte seg med før neste sang.
Hun der fra Norge husker at hun har løsningen, vifter med pakken og roper navnet hans.
“Hva har du der?” spør han og kommer bort til scenekanten. De hører ting oppå scenen der. Ser og hører.
“Lommetørklær.”
“Kan du kaste dem opp hit?”
Jepp. Papirlommetørklær fra Firstprice til min favoritt-gitarist …!
Han blir rørt. Sånn på ordentlig. Utbroderer hvordan slike gester mer enn noe annet rører ham, gjør ham glad. Uforbeholden sjenerøsitet. Noen som bare gir med hjertet. Får folk til å applaudere.
En pakke med klamt papir er alt som skal til.
“Du er jo en helt ekte engel.” Han kommer bort igjen og ser ned på meg. Antagelig den eneste i salen med hvit topp. Og helt klart to skinnende øyne som lyser som en glorie. Joda. Engel.
Alt blir enda mer personlig etter det. Vokalisten kommer. Ned på kne. Mikrofonen i den ene hånden, den andre utstrakt for å nå hun der som hadde kommet helt fra Norge med snytefillene sine. Gud og Adam og pekefingeren.
Plekter hagler. Bassisten har tatt oppgaven. Men mottakerapparatet har en treningsjobb å gjøre. Det blir komisk. Eller patetisk, muligens. Alle andre rundt meg greier å plukke opp dem jeg skulle ha hatt. Av en eller annen grunn gjør det ikke så mye. Opplevelsen av å flyte seg gjennom timene med favorittmusikerne og tre tusen andre syngende på favorittsangene sammen med meg er rikere.
Mange små, hyggelige opplevelser inntreffer men som ikke skal beskrives her. De er personlige, private, vare.
Etter konserten kommer de ned på gulvet til oss med bare et gjerde imellom for å holde fan-girlsa på avstand. Håndtrykk og klemmer utveksles mens vokalisten klatrer på toppen av gjerdet som en sirkusartist og blir støet opp av alle han passerer på sin dristige vandring i å hilse på alle som sprenger seg frem bare for å kunne nå skotuppen hans.
“Tok du med deg et plekter?” Frekk som f*** hun der vikingen.
“Nei. Jeg skal hente et.”
Bassisten hilser seg ferdig på de andre rundt meg, klatrer opp på scenen igjen. Endelig belønnet. Som om jeg ikke hadde blitt det hele kvelden. Min nye kompis, VIP-Brian, lar meg overta det han hadde fått av gitaristen. Sjenerøst, det der publikummet deres. Akkurat som musikerne selv.

Hvor mange hundre tusen møter de ikke hvert år, de der? Blonde engler med snytefiller finnes i hopetall. Likevel. Denne kvelden flyter de med meg på elven av magi.
I alle fall blir det skrevet at denne kvelden er spirituell.
Av han med forkjølelsen.

En liten plastikkbit til en som bare spiller klassisk gitar, hvis man kan kalle det spiller (det kan man ikke).
Et minne om en kveld hvor det kun er dem og jeg til stede. Hvor de tre tusen andre er statister i mitt magiske manuskript. Skrevet og regissert av makter jeg bare kan takke. Kanskje til og med en engel?
Den representerer så mye, den lille trekanten. For dem én kveld av tusenvis, på en måte like masseprodusert som plekteret, selv om konsertene deres føles alt annet enn repriseaktige. De er tvert imot helt unike opplevelser. Dog – i morgen reiser de videre og gjentar alt fra start, plekterknipsing inkludert.
For meg, imidlertid, er det spesielt – et symbol for hva som skjer når jeg lytter til hjertet og tillater strømmen å ta meg med på eventyr.

This slideshow requires JavaScript.

Foto 1,3 og 4: CM

Foto 2 (of Gary Cherone): Brian Longridge