Det skjedde da da jeg landet på Logan Int. flyplass i Boston for ganske kort tid siden.

Mye kan sies om disse bonus-programmene, men å være sølv -eller gullkunde hos et flyselskap har sine fordeler siden lojalitet av og til belønnes med oppgradering. Og er det noe som smaker er det nettopp det å bli skjøvet oppover rangstigen på en langdistanse-flyvning.
De tar godt vare på deg på business class om bord. Vartet opp etter noter og de lager til og med espresso i disse dager.
For dem som kjenner meg, kommer det ikke som noen overraskelse at det alltid vanker gullstjerne i boken når jeg blir servert ordentlig kaffe.

På grunn av tidsforskjellen og fordi jeg ikke hadde så mange dager på meg på å skulle tilpasse meg denne, ville jeg holde meg våken for raskest mulig å komme inn i ny tidssone. For å hjelpe meg på vei, pushet min tildelte flyvert espresso gjennom åtte timer.

Det er noe med meg og koffein. Siden kaffe er det eneste stimuli jeg inntar har det en viss effekt på kroppen. I tillegg forsterkes enkelte trekk ved personligheten og vi får en aldri så liten hyperutgave av Cicilia som kan komme til å bli litt i det meste laget.
I retrospekt kan jeg se at koffein nok var det siste jeg trengte. Nervene var sånn halvveis i helspenn. Jeg skulle nemlig på konsert med noen av mine favorittmusikere et par dager senere og gledet meg som jeg gjorde da jeg var barn og visste at det lå hesteutstyr innpakket under juletreet.

Passkontrollen gikk raskt. Selvinnsjekk og en kjapp sveiv innom en passkontrollør sto mellom meg og mitt første møte med Massachusetts.
Jeg synes ikke alltid de er like imøtekommende, de som først ønsker deg velkommen til landet sitt. Korte, presise, forretningsmessige. Han som ønsket meg velkommen til USA denne gangen tilhører muligens den nye generasjonen passkontrollører. Eller så er de bare hyggelige i New England.

Uansett.
Vi hadde en lengre samtale om ulike ting. Jeg fikk shoppingtips og vi utvekslet kulturelle ulikheter mellom landene våre, for å nevne noe.
Først etterpå slo deg meg at det nok var de kulerunde øynene mine han måtte finne ut av hva var forårsaket av; det var ikke bare det at han skulle slå i hjel litt tid sånn midtveis i skiftet. Lite kunne han vite at jeg var skyskraperhøy på koffein og forventninger da vi innledet vår lille passiar.
Idet jeg får passet av ham i retur og skal til å gå spør han, “forresten, hva mer skal du gjøre her når du først er i Boston?”
“Konsert.”
“Åh ja, hvem skal du høre på?”
“Noen av musikerne fra Extreme.”
“Extreme?”
“Ja, du vet. Extreme. Lokalt band.” Kjære vene! Hvor er din lokalkunnskap, mann! Jeg visste jo i mellomtiden at han var fra samme by. Jevngamle var vi også, mer eller mindre, både han selv, bandmedlemmene og jeg. Han hadde alle forutsetninger for å skulle kjenne til et rockegruppe av den størrelsen fra sitt eget sogn.
“Nei …?”
“Du vet. De som synger More than Words, blant annet …?”
Blankt ansikt.
I svarte! Han skal ikke få dø i synden.
Det var da koffein-inntakets gaver (?) materialiserte seg og jeg får en semi-ut-av-kroppen-opplevelse idet jeg hører meg selv sette i gang å synge den der sangen. For åpen “scene”. I passkontrollen. For ham og alle andre rundt oss.
Omtrent halvveis inn i min musikalske, koffein- og adrenalindrevne utfoldelse, begynner han å le mens han applauderer.
“Jeg vet da godt hvem de er, jeg ville bare høre deg synge.”
Øøøøøøøøøh. Ding. Der skled den ned, mynten. Velkommen til Boston.
På tide å lande, eller hva sier du …

Men. Hvis jeg skal se litt humoristisk på det; prøve å la skam være skam og et øyeblikk rydde rødmingen til side, er det på en måte 1-0 til meg likevel. Hvis man er litt sjenerøs.
For tro om ikke jeg – uten å ha ordene mine helt i behold – er den eneste av Extreme-guttene og meg (og antagelig alle andre) som har fremført More than Words à capella i passkontrollen på Logan.

This slideshow requires JavaScript.

Foto: CM