Tilbake til dette med å nyte

Hva er det som gjør at vi faller inn i modus? Det som finner den knappen som igangsetter hele den kjemisk-biologiske prosessen med frigjøring av velvære-hormoner og alt hva som skjer i hele pakken av oss som gjør at skuldre senkes, stress evaporerer, negativitet suges opp av en eller annen kosmisk støvsuger?
Det er det antagelig like mange svar som mennesker på. Eller situasjoner.
Her i tastende stund befinner jeg meg på Tromøya. Hvor lykkelige somre ble tilbragt fra fireårs-alderen og hvor varme (om ikke alltid den værgudene bød på) er noe av det jeg husker kjærest.
Som mye man forholder seg til av slike minner, glorifiseres de til en viss grad sånn etterskuddsvis. Men noe sant i det må det være lell, for idet jeg runder hjørnet etter Bjellandstrand, svinger til venstre inn på en rotbefengt sandvei inn mot hytten, da skjer det noe merkbart i kroppen som forplanter seg til sinnet – eller vice versa. Eller kanskje fra en eller annen for det blotte øye usynlig kilde som bestemmer seg for å aktivere programmet Fred 1.0
Skulle ønske jeg kunne si at som ved magi gikk man gjennom portalen og poof! så tryllet den på et nanosekund vekk alt som heter nisser på lasset, litt sånn som penger har en tendens til å gjøre og forsvinne foran øynene på en i løse luften. Dessverre.
Men greia med sånne steder som dette, for øvrig meget treffende døpt Sommerro, er at de evner å sukre en god del av disse hverdagskjedelighetene.
Blottet for trafikklyder, med mindre man teller de som genereres av måker til og fra den faste matplassen nede i steinrøysa, som med nedarvet viten fra forrige måkegenerasjon vet at matrester slippes der, og hvor grensene opp til plenen og terrassen respekteres som om den skulle ha vært voktet av sveitsergarden.
På Sommerro er man helt fri til å delta i aktiviteter alt ettersom kropp og lyst dirigerer. Det går for eksempel fint an å tilbringe en hel dag skuende utover havet, klokke det fastboende ekornets daglige vandring i sin rute forbi utsikten og matplassen. Like interessant er det å forsøke å forstå måkenes rangordning og kompliserte kommunikasjon og roller. Noen vokter hyttebeboernes bevegelser med samme iver som vi da vi satt i kø ved årets salg i den mer fasjonable konfeksjonsbutikken Kase i gamle dager. Den gangen det var noe som het nyttårssalg og det ikke varte frem til sommeren.
Når serveringen til naturens renholdere finner sted, annonseres dette av en utpekt vaktmåke med en lungekapasitet som ville ha imponert en operasanger. På et øyeblikk har flokkens morgenmøte som avholdes på Store Lakseskjær forflyttet seg til Sommerro. Favoritten er loffen fra Jørgensen og alskens skalldyrrester. Hvordan det ryr ned i gapet på disse naturens renovatører er i seg selv en stilstudie. Det og hvem som skal spise hva, når.
Mest av alt minner det meg om en italiensk trafikk-kork. Eller kanskje på en samling med gjengen når vi ikke har sett hverandre på en stund, og vi nærmer oss bunnen av vindunkene.
Noen av de yngre og sprekere beboerne her gjør det jeg selv deltok i, i mye større grad tidligere – bading i 16 graders sjøvann, fisking, krabbefangst med håv og lykt ladet opp på bilbatteriet.
Undertegnede er for tiden tilfreds med å foreta alle disse små iakttakelsene som flora og fauna inviterer til. For ikke å glemme det å assistere husets bestyrerinne og værsjef i observasjoner av skyer og bølger. Det tar dagen sin, det.

Så her fra skjæret – over og ut. Fortsatt god sommer.
IMG_5650IMG_5684IMG_5849IMG_5529

Maskefall

Vi har kanskje alle noe som representerer noe ekstra viktig for oss. For meg er det å la fingrene knatre løs på et tastatur i mellomtiden så slitt at bokstavene har falmet. Fordi jeg i de siste årene har skrevet meg gjennom ulike temaer av vondt, for konfronterende for sinnet å ta fatt i på andre måter. Skapt morsommere liv enn det som leves. Humor også, som presser seg frem fra kilden der inne.
Det er således min form for healing; for bearbeidelse. Det gjør alt jeg har skrevet sårbart.
Men det er ikke alt. Det finnes et praktisk element i det også. Levevei = Livskvalitet.
Skal jeg gå i dybden på det kreves nye maskefall. Det er mat for en annen gang. Men jeg vet du skjønner.

Idet øyeblikket jeg skriver kjenner jeg ofte at «ja!! Dette flyter!»
Fordi noe slipper taket i meg forveksler jeg det som føles som sonen inni meg med godt, salgbart stoff.
Å få forklart hvor viktig skrivingen er for meg, hvor rått det er, hvordan det av og til føles som den aller vareste skatt som jeg beskytter mer intenst enn en tigermamma på amfetamin – nesten umulig. Bare fordi, hvis det virkelig er sant, det den indre kritikeren sier («du kan (bleep bleep) bare drite i å tro at det er noe der, at du (bleep bleeep BLEEEEEEP) skal ha en (bleeep) stemme. BLEEEEEEEEEEEEEEP!») ja, da er det ingenting mer der.
Ingen skatter. Ingen substans. Intet halmstrå.
Det er som om alt står og faller på en evne til å omsette ord til noe som gjør noe for meg – og aller helst for andre. Slik egoet gjerne vil at det skal være.

Så maskefallet.
Ikke alltid like stas når det skjer.
Nødvendig. Betimelig. Straks en mer passende beskrivelse.
Bedritent. Der satt’n!

Det med å la masker falle kommer i mitt (kanskje alles) liv gjerne plums på. Slik som restskatt. Og like – stas. Hadde jeg kunnet planlegge det, hadde det skjedd i komforten av sofakroken med BFFen(e), lovlige stimuli lett tilgjengelig. Kontrollert. Planlagt. Nesten litt søtt. Koselig, liksom.
I stedet har det en tendens til å skje under de minst passende omstendigheter. Noen trykker på en knapp og nesten ut av intet springer til overflaten en ildsprutende lavastrøm av emosjoner som ville imponert selv Pele (nei, ikke fotballhelten. Gudinnen). Igjen står jeg der like naken som et løvtre etter en høststorm.

Som for leden da jeg var i bursdagsselskap hos go ’venninna og jeg befant meg i fokus av en samtale om mine (diskutable) skriveferdigheter. Dette kulminerte på et øyeblikk den fredagen. Venninnens bursdagssang hadde fadet ut. Samtalene i gang. Spotlighten på mitt, tilsynelatende ut fra intet, tårevåte kinn og avslørende innrømmelser om hvordan livet hadde artet seg en stund.
I svarte!
Hvor kom det fra? Ingen aning. Kanskje er det ikke viktig å vite. Et øyeblikks panikk – hva ville skje nå?
En varm hånd på armen, en beroligende stemme. Forsikringer om at det går bra. At selv om det skulle vise seg at jeg ikke skriver til gull, er jeg den samme for dem lell.
Ikke alle har visst hva de siste årene har kostet. Ikke virkelig. For masken har vært der. Sluppet ut et og annet hint, en og annen rap som alibi. Men aldri innrømmet noe fullt ut.
Helt til en usynlig makt mener at øyeblikket er kommet og lar sin like usynlige hånd lirke den helt av. Så sitter jeg der, da. Ett lag med skit ute i det åpne. Alt var ikke bare vel.
De har nok skjønt det.
Kanskje var det bare meg masken holdt for narr?

Det er flere der. Som å hogge hodet av Hydra. Popp, popp – to nye.
Kanskje vil det ta resten av livet. Tro om den siste faller sammen med det aller siste åndedraget?
Gjerne før. Helst før. Så livet kan leves i ærlig frihet.
Sårbar? Ja, for helvete.
Dog mindre frykt for konsekvenser som allikevel sjelden blir den realiteten jeg har fryktet i ly bak masken der?
Håper det!

 

Om kleint og skriveprosesser

Så var det dette med kleint. Ett av våre «nye» norske ord. Det vil si – jeg har hørt det før. I tyskundervisningen naturligvis, hvor tyskerne har definert det på én måte, mens da ordet reiste nordover over Skagerak, eller ble fraktet opp via SJ, ble meningen endret noen få grader, og så var man ikke lenger helt i form når man var «klein». I 2017, så vidt jeg har forstått det, er betydningen av ordet blitt pinlig-ish. Nå kan man jo si at dette er flere sider av samme sak, naturligvis, litt avhengig av hvor man er syk og om man føler seg liten.

Men. Det var ikke ordkløyveri per se som skulle luftes denne gangen. Det var dette med flaue ting. Min lille historie utspant seg for omtrent et år siden. Jeg har i mellomtiden rukket å fortelle den til ganske mange, så dere får ha meg unnskyldt for gjentagende beretninger.

Siden jeg var liten har jeg elsket å skrive. I starten skal de innrømmes at jeg kopierte og lånte litt fra andre mens jeg gradvis formet min egen skriverstemme. Det var fascinerende å se hvordan historier kunne feste seg på arket via en kulepenn, datidens skriveredskap, og jeg utsatte nærmiljøet for tvangslesing av mine mer eller mindre velformulerte setninger. Etter hvert som tiden gikk og jeg ikke hadde skrevet på noen tiår, glemte jeg helt denne lille fritidsaktiviteten. Helt til den en dag dukket opp igjen etter en veldig spesiell drøm jeg hadde hatt som jeg gjerne ville huske. Og skal man huske noe etter fylte førtifem, vel så må man skrive det ned.

Jeg ble nysgjerrig på hvordan drømmen kunne gå videre og fortsatte å kludre ned, via min laptop denne gangen. Historien ble til slutt på hundrevis av sider, antagelig en bestselgende triologi en vakker dag (!!!).

En slags hobby ble født og etter hvert som jeg skrev oppdaget jeg at det ikke var mitt dagsbevisste sinn som nødvendigvis fortalte historiene; ingen intrikate plott jeg hadde grublet på i timevis, men i stedet lot jeg meg overraske av hva personene i manuset fant på etter hvert. Intuitiv skriving, kalles det visst.
Nå skal jeg ikke legge all skyld på underbevisstheten eller andre kilder til mine kreative rablerier, altså. Prosessen viser meg til stadighet det terapeutiske i å skrive, man får ut av seg mye man ellers går og sparer på og man kan utforske ting i sin egen personlighet gjennom personene i historien som diktes.

I min helt sikkert kommende bestselger nummer fire ble dette tatt til et helt nytt nivå. Izabella, hovedpersonen bosatt i min hjemby Roma, ble mitt alter ego for ting Cicilia aldri hverken har vært med på, ikke har tenkt på, eller som jeg ikke ser for meg at noen gang kommer til å materialisere seg i det virkelige liv. Og Izabellas mange påfunn ble av og til rødmende, dog sirlig nedført i relativt grafiske vendinger.
Det er så trygt og godt å bare få det ut gjennom fingrene og så er man liksom ferdig med det. Uansett er det jo bare jeg som leser det før det blir gitt ut under pseudonym og jeg kan leve for alltid uten blygsel for alt hva mine karakterer finner på. Tenkte jeg.

Laptopen min truet med både det ene og det andre og jeg ble nervøs for at Izabella skulle forsvinne ut i intetheten sammen med en datakrasj. På det tidspunktet hadde jeg ikke skaffet meg en skykonto ennå. USB-brikken jeg hadde tilgjengelig var full og jeg hadde tross alt skrevet 150.000 ord – en bok, selv om jeg må regne med å «kill my darlings» ned til kanskje 100.000 ord når den begeistrede redaktøren en gang snart får lagt sine klamme hender på mitt mesterverk.
Det var da jeg fikk den lysende idéen – jeg mailer jo bare manuset til meg selv! Som tenkt, så gjort. Mailen ble sendt og mottatt og verden gikk videre.

Noen dager senere var jeg på lunsj hos mine foreldre. Det er alltid hyggelig og vi sludrer om så mangt rundt kjøkkenbordet.
Etter å ha snakket om siste dagers gjøren og laden ser min far på meg med et blikk som for alltid vil være tilgjengelig i hukommelsen min, lagret under «pinlige hendelser», og som av og til dukker opp når underbevisstheten har lyst til å erte meg litt.
Ordene som fulgte var: «Du, den historien om hun der Izabella …?»
Aaargh! På ett sekund koblet synapsene i hjernen begivenhetene sammen – jeg hadde sendt det hemmelige, semi-spektakulære manuset til min pappa! Noe så kleint!
Heldigvis hadde ikke min mor hørt spørsmålet til sin mann, så hun tok over samtalen og jeg kastet meg over livbøyen og engasjerte meg like entusiastisk i hennes anekdote som vår gamle labrador Kajsa hentet pinner i vannet.

I et egnet øyeblikk logget jeg meg – helt autorisert – på min fars maskin. Mailen lå ganske riktig lå i mailboksen hans. Delete. “Sikker på at du vil slette mailen?” Bombe.
Fattern skal slippe påminnelsen om datterens (tvilsomme) Cupid-talent.

K-leint!

Samme dag skaffet jeg meg en skykonto, kun tilgjengelig for meg selv og eventuelle hackere.

Foto: CM

Om dette med å vente når bilen er på verksted

Hva er det med det å ha bilen sin på service som er så oppjagende?
Jeg venter on location. Det skal innrømmes at det ikke nettopp er kuren for et urolig sinn i påvente av dommen. Imidlertid har jeg oppdaget at det å vente på telefonen fra verkstedet med statusrapport er like nervepirrende. Dessuten har de spandert myke sofaer og Apple-TV med nyheter i kundesonen for å sukre sure beskjeder.
Det er nesten som på venteværelset hos tannlegen, hvor det like så garantert som at den månedlige kommer samme morgen som man reiser på badeferie, som at man tror man har et monsterhull i den minst tilgjengelige jekselen. Som i beste fall kommer til å ende i rotfylling. Kanskje er det en forsvarsmekanisme for å forberede seg på det verste. Tusenvis av kroner er allerede på vei ut av kontoen for selve servicen. Det er andre overraskelser jeg frykter.

For å bøte på nervøsiteten lager jeg meg en dobbel espresso. Det er nok smart på fastende hjerte. Til alt hell har de en sånn maskin du finner på steder som gjerne vil vise at de er sjenerøse og byr på gratis kaffe, men hvor kaffen i beste fall er barnebarnet til oppsopet på kaffefabrikken og hvor man kun «kan finne spor av koffein». Etter noen år i Italia er jeg kresen på kaffen min. Det vil være enkelte som hevder at hverken Italia eller jeg serverer den beste kaffen, og som alt annet er det en smakssak. Min gane passer den aldeles utmerket. Så godt, faktisk at jeg, da jeg bodde der, pleide å starte dagen med en kvadruppel espresso på den lokale kaféen – eller en Cicilia Speciale som den etter hvert ble kalt. Dette var i de dager hvor studier og oppstart av en bokhandel skulle kombineres og hvor timene med søvn var like få som tropenetter i sommer-Norge.

En liten vandring rundt i salgslokalet vil kanskje gjøre seg. Strekke på beina, kikke på alle de lekre, skinnende bilene jeg vet at banken min ville ha ristet megetsigende på hodet av med et oppgitt «tsk tsk». Å se er i det minste gratis.
Nervøsitet gjør ikke underverker med humoren heller. Mot bedre viten kaster jeg meg utpå likevel og besvarer smilet fra en selger. Han ofrer meg et halvt øye i tilfelle jeg ikke bare er en middelaldrende dame fra arbeiderklassen, men en godt kamuflert millionær på jakt etter sin neste BF(F) på hjul. «Kanskje jeg kan sette igjen Focusen og heller ta med denne hjem?» prøver jeg, og gremmes i det ordene renner som en vannlekkasje over leppene på vei ut. Selgeren har antagelig hørt denne ikke spesielt festlige replikken før, men gjør sitt beste for å bevare selger-høfligheten og trekker på den ene munnviken. Jeg kan «se» at han ruller med øynene innvendig og formelig kjenner de ikke spesielt flatterende tankene hans. Med så mye verdighet som mulig trekker jeg meg tilbake til min trygge plass i godsofaen og en flaske med vann i stedet.

Ventingen får tankene mine til å vandre tilbake til nettopp Italia og studietiden. Som eldste utlending immatrikulert ved Roma 3 på det tidspunktet, var jeg en liten kuriositet. Mine medelever behandlet meg med samme høflighet som de ga sine professorer og bekreftet med dette generasjonskløften mellom oss. Min favorittprofessor i italiensk litteratur, dottore Testa, bredte sine omsorgsfulle vinger over meg og hjalp meg i gang med tekstanalyse og mye annet på et språk jeg knapt hadde snakket i et par måneder, men som på mirakuløst vis hadde skaffet meg en plass på universitetet likevel.
Nå kommer dette med å vente på noe man gruer seg til – muntlige prøver og eksamener. Det følger jo ubønnhørlig med i mange utdannelser. I Italia var det slik at hele klassen var til stede mens professoren grillet sin student i alles påhør og påsyn. Ikke nok med at man skal huske hvilken tid av verbet man skal benytte og respektere øvrige grammatiske finurligheter ikke-eksisterende i det norske språket, man skal også huske leksen og kunne foreta filosofiske betraktninger på sitt nye «morsmål». Å være trenet i mindfullness anbefales der man delvis lider med medstudenten i the hot seat og delvis trimmer sin lammede hukommelse i de gjenstående temaene man selv skal synke tennene i etter hvert.
Ordene man lengter etter å høre fra professoren er «30 e lode». Jeg hørte ordene da min italienske venninne Kati acet eksamenene på sitt jus-studie, men jeg venter fremdeles. Jeg fullførte ikke studiet men bestemte meg for å bli dottoressa en gang i min pensjonstid som nærmer seg med stormskritt. Der synes ingen venting å være involvert.

Endelig ropes det fra bak skranken: «Mandem, bilen din er klar.» Mandem! Jeg ser meg rundt for å se om min far er ankommet, men nei. Laptop, ekstern mus (ja, jeg er over femti), mobiltelefon og veske fomles sammen og jeg tar noen nølende skritt frem til dommerbordet.
«Bilen din er i meget god stand,» lyder de lettende ordene. Det er som å høre tannlegen si «null hull.» Nå skal vi hjem, ta bilder og lage en salgsannonse av min firehjulte venn.
Og så er det å vente igjen – på den perfekte kjøperen.

 

Foto: CM

OM å bli innviet i Italia-trafikken

Ooops, det var nære på! Med kartet på rattet og en vag forestilling om hvor jeg skulle sette kursen denne første dagen på min Italia-på-langs-reise, blandet jeg meg med den travle Milano-trafikken og opphetede sjåførhoder. Mitt italienske eventyr hadde startet! Ti dager senere skulle leiebilen og jeg stille i Lamezia Terme for å bli fraktet til Tropea. Der skulle de neste månedene tilbringes. Jeg hadde gjort det som var min plikt å utføre i Milano; skatter i Marina Rinaldi-butikkene var ervervet og jeg hadde sett AC Milan spille på San Siro.

Høy tuting nådde ørene og jeg måtte ta øynene fra kartet igjen. Dette var før GPS var allemannseie, så jeg måtte stole på den som bor i mitt DNA. Nå har jeg tross alt generasjoner på generasjoner med sjøkapteinsblod rennende i årene og jeg satset alt på at navigatørprogrammet i hodet var korrekt installert, oppgradert til den seneste versjonen og virussjekket. All energi gikk nemlig med til å snirkle meg uskadd mellom bilene på det jeg mente var veien til Lago di Como i en bil jeg knapt hadde blitt introdusert til. Ingen overraskelse at trafikken var en anelse mer hektisk enn på Østlandet. Det jeg ikke hadde observert så godt på forhånd var den totalt manglende respekten for filer. Man kunne ikke skylde på forvirrende merking i gatene; lekre stiplede linjer informerte sjåførene hvor bilene burde plasseres, to filer i hver retning.

Tydeligvis angikk ikke dette mine medtrafikanter og som den eneste som skulle være flink pike, var det faktisk jeg som skapte kaos. Det to filene ble til fire og noen ganger fem, hvis man regnet med alle vespaene som vispet mellom kjøretøyene i mektige slangebevegelser.
På imponerende vis manøvrerte mine nye «landsmenn» seg mellom hverandre. Om det ble en ripe her og der, gikk jeg glipp av det. Og muligens hadde ingen stoppet hadde det skjedd. Det var i denne første hektiske timen jeg lærte meg bilhornets hemmelige språk og nyansene av tutingen. Til alt hell kunne jeg ikke mange gloser italiensk på det tidspunktet. Det var neppe lovord jeg kunne lese på et par iltre lepper i det de passerte meg med millimeters klaring. En del nye håndbevegelser ble også observert. Noen ting er nok best å ikke forstå.

Neste leksjon i trafikken var dette med veiskiltene. Vokst opp på landsbygden var jeg vant til å følge disse, både de som forlangte vent og stopp, og de som informerte om hvilken fart man skal holde. Ovennevnte viste seg å ikke være så nøye der jeg befant meg. Tidlig gikk det opp for meg at høyrefilen og jeg skulle bli BFF. Nå var det ikke overalt jeg hadde luksusen av to filer siden jeg ikke ville kjøre mer på motorveien enn jeg måtte. Jeg var jo på tur. I femtisonen nærmere Lago di Como begynte ting å demre for meg. Et blikk i speilet og lyder som ikke betød «nå kjører jeg forbi deg, bare så du er informert» senere og jeg måtte konstatere at jeg hadde fått en ny jobb ? som lokfører. Kommunikasjonen som kom bakfra var en nyanse mer aggressiv enn vennlig informativ og det ble tydelig at femti kilometer i timen kun var veiledende. Jeg svingte inn på siden og slapp køen så langt som godstoget på Østfoldbanen forbi meg. Jeg lærer nok etter hvert, trøstet jeg meg selv med.

Mot slutten av turen kom den store prøvelsen. Jeg hadde bestemt meg for å la være å kjøre inn i Napoli etter råd fra lokale krefter, og heller ta toget inn fra Sorrento. Imidlertid oppsto det et virus i hodets navigatørprogram og før jeg visste ordet av det befant jeg meg inni byen. I Napoli kjører man på grønt lys. Så langt så godt. Dette er jo internasjonalt anerkjent. At man også kjører på rødt kom som en litt større overraskelse. Hva gjør man når man er lettere panikkslagen, alene i bilen og med kartet på rattet? Jo, man engasjerer hele den himmelske hærskaren av skytsengler, trafikk-engler og ellers alle hjelpende krefter.
Til slutt ble jeg stoppet av en bil med to hyggelige unge menn. De pratet på napolitansk og jeg på engelsk og det endte med at de loset meg ut av byen og trygt i retning Amalfikysten som var målet før Sorrento. Engler finnes tydeligvis overalt, men ikke alle blottlegger vingene sine.

Etter et par hviledager og sightseeing i Sorrento og omegn la jeg ut på siste etappe. Motorveien skulle forseres om jeg skulle rekke min avtale i Lamezia.
Jeg svingte ut i gatene og implementerte all min oppjusterte kunnskap bak rattet. Gasspedalen var flittigere i bruk enn bremsen, et par håndbevegelser, og jeg oppnådde endelig respekt. Jeg slapp gratis gjennom bomringen ut på motorveien da jeg la meg i feil fil ? den venstre! – med min nyvunne selvtillit. Mitt blonde faks overbeviste bomoperatøren at det ville gå raskere å la meg passere uten å betale enn å forklare meg prosedyrene.

Jeg kikket i sladrespeilet. Den flinke piken gjespet og la seg til å hvile i baksetet. Bak rattet satt i stedet hun som våget å ta sin selvfølgelige plass i trafikken. Og kanskje etter hvert i livet.

 

Foto: CM

Om å slippe løs sin indre italiener

I dag har jeg snakket italiensk igjen. Det er lenge siden sist og ordene knatret ikke nettopp som mitraljøseskudd i starten, men det gjør meg alltid godt å ta i bruk språket som jeg synes er så vakkert og som jeg mestrer knapt nok sånn passe etter nesten femten års pause – med unntak av små visitter til min «hjemby» Roma.
Det hendte i ferskvaredisken i matbutikken. I påvente av at roastbiffen skulle skifte eier, smøg det seg inn kjente ord fra høyre flanke, en undring over nordmenns bruk av poteter i ulike retter. Fløtegratinerte sådanne ble inspisert med en viss skepsis. På beroligende avstand med glass mellom seg og noe de muligens aldri før hadde sett bli satt sammen til noe spiselig. Far i familien følte seg på tryggere grunn da han oppdaget at det også fantes pastaretter i disken. Mor var ikke like imponert.

Det var da jeg så mitt snitt til å kaste meg inn i samtalen, litt på samme måte som man av og til må tvangskose katten sin. Dere med katt vet hvordan dette arter seg.
Tre generasjoner italienere snudde seg mot meg i mild overraskelse. La Mamma var raskest til å replisere, muligens vant til overentusiastiske middagsshoppere høye på egen språkfortreffelighet. Eller så var hun som mange romere av den oppfatning av at kan man ikke italiensk allerede er det på høy tid å lære det. Alle burde snakke noe italiensk. Det ble en munter utveksling om pasta her og pasta der. Ikke overraskende endte det 1-0 til Italia.

Er det et sted man kan bryte isen med en italiener, er det ved matdisken. Eller i det hele tatt over temaet mat. Dette oppdaget jeg da jeg flyttet ned dit for snart to tiår siden. Det som var nyfikent for en nordkvinne var at italienske menn var minst like entusiastiske deltakere i en verbal kulinarisk show-off som kvinnene. Og det med en lidenskap en italiensk filmskaper verdig. Dette var på den tiden hvor rollefordelingen i hjemlandet fremdeles var datidens «tradisjonell», men hvor en gryende tendens til maskulin dominans i kjøkkenet fant sted – i hvert fall på lørdagene.

Men tilbake til mine nye bekjentskaper fra butikken. Pappaen bar, som undertegnede, synlige tegn på hvor viktig det er å kose seg med maten og virket helt klar til å la en solid mage bestemme dagens fangst blant kjøttrettene. Mens la Mamma la ut på en modig reise i fiskedisken ønsket il Papà (ikke å forveksle med il Papa – paven!!) å vite hva de ulike rettene inneholdt, og om kylling var til stede i flere av dem siden dette var favoritten over alt. Kombinasjonen norske pastaskruer og kylling virket veldig forlokkende for en sulten mann fra Parma, selv med fruens opplagte skepsis til nordmenns evne til å lage noe fantastisk ut av en av deres nasjonal-stoltheter.

Det slo meg at jeg var like sulten på de vakre ordene som il Papà var på kyllingen og mine norske mønstre kjempet en kamp med min indre italiener om makten. Eide jeg ikke skam; overfalle en ferierende, vennlig familie slik? Oppdragelsen var i ferd med å få overtaket da il Papà ytret det han etterpå muligens angret på: «Du snakker veldig godt italiensk.»
Med disse ordene fant han knappen til mitt alter ego Cici, hun med det italienske hjertet! Jeg visste at det i beste fall var en vennlig gest i håp om at jeg skulle vise ham flere kyllingretter, men det var for smigrende til ikke å bli revet med.

Til slutt innhentet norsk viking-stamina den impulsive indre italieneren og jeg ønsket familien en nydelig dag og arrividerci og salve og trakk meg tilbake.

I bilen på vei hjem oppdaget jeg at Cici hadde skrellet vekk flere år med norsk kjørestil. I noen øyeblikk var jeg forført av gamle minner idet jeg gjenopptok bruken av frekke innsmett i ettermiddagstrafikken og en ikke aggressiv men informerende bruk av bilhornet. Vel, det var i det minste hensikten.
Resten av dagen har jeg vært full av energi og følt meg glad og lett. Trafikkmessig er det kanskje godt at jeg ikke snakker italiensk hver dag. Dog for en stakket stund, på en helt vanlig hverdag i juli måned, gjorde det godt å suspendere den norske anonyme, middelaldrende damen og i stedet børste støv av min indre italiener. Lurer på om jeg skal la henne slippe til litt oftere. Kanskje vi alle skulle det? Bare ikke i bak rattet.

Ciao-ciao.

Foto: CM

Roma – hjembyen min

Fra første gangen jeg var der, var det kjærlighet. Det skjedde da jeg rundet et hjørne og Piazza Venezia åpnet seg for meg. Hjerteslagene mine hadde gitt utslag på Richters skala. Da visste jeg det – jeg hadde kommet hjem. Etter hvert flyttet jeg dit. Ble romer. Det sa i alle fall de som var født og oppvokst der – at jeg var mer romer enn dem. Men jeg vet sannheten. At jeg er norsk med et romersk hjerte.

I Roma nyter man. Staveprogrammet vil at det skal føyes til et ord her for å gjøre setningen komplett. Greia er at man nyter – punktum. Nå er naturligvis livet mye mer nyansert enn det, og det ville være løgn å fremstille livet i Roma, i Italia, som noe så endimensjonalt som et samfunn bestående av livsnytere. Det jeg mener er at jeg mer enn noe annet sted møtte en overvekt av mennesker som på tross av stress, kaos, i noen tilfeller fattigdom, sykdom, elsket byen sin så inderlig at det oftere enn ikke trumfet hverdagsskiten.
Men så var jeg antagelig ekstremt heldig med vennene jeg fikk, menneskene jeg møtte.

Jeg ble minnet om mitt alter ego da noen la ut en forespørsel via sosiale medier om tips for hva man gjør i Roma. Mange spør meg om gode forslag til hva man skal gjøre when in Rome, logisk nok med en forventning om at jeg jo må kjenne byen ut og inn. Vite om alt man ikke må gå glipp av. Jeg føler at jeg aldri har særlig matnyttige forslag til turistaktiviteter.
For var jeg egentlig noen gang turist i hjembyen min?
Ja, jeg har vært i Vatikanet. Deriblant i bakhagene etter spesiell invitasjon, til og med. Men det er en annen historie …
Ja, jeg var ofte i Peterskirken. Men det var for å få med meg klokken 12-messen med den varme presten med de store øynene som alltid så rett gjennom meg og innrettet preken sin etter hvordan jeg hadde det. Eller så var det omvendt, men det var alltid nært. Alltid berikende.
Ja, jeg tente lys i Maria-kirken i Trastevere (hvor de som sokner til denne bydelen påstår at de er de ekte, sanne romerne), også sammen med venninner som kom på besøk, og det var alltid med en bønn om at alle dere der hjemme ble våket over av gode makter.
Ja, jeg var ved Colosseum. Hver dag – på vei til og fra butikken min i via dei Santissimi Quattro. Eller gjennom Forum Romanum. Eller forbi Piramide på vei til universitetet.
Ja, jeg var på Spansketrappen også. For der er man ved midnattsslaget på nyttårsaften iført noe rødt for å ønske hverandre godt nytt år.
Ja, jeg var på Stadio Olimpico for å se på fotballkamper, inkludert veldedighetskamper med italienske kjendiser.
Ja, jeg var i Auditoriet for å høre på musikk. De gangene vi var råflotte og for eksempel Jan Garbarek kom og holdt en konsert jeg vil huske for resten av livet. Like gjerne fant vi en av mange gratiskonserter, små pop-up eventer i ulike genre.
Ja, jeg nøt maten og drikken. Men sjelden på restaurant. Og kaffen ble inntatt stående ved disken, for det som den gang kostet én €uro. Eller to, siden en caffè doppio var det desiderte minimumsinntaket for mitt vedkommende.
Ja, jeg var i Villa Borghese. Om ikke annet for å plukke med meg en mega-kongle for å pynte opp hjemme. (Det finnes antageligvis hundre grunner for hvorfor man ikke skal gjøre akkurat dette).

For å kunne leve i en by med svindyre boligpriser – i hvert fall om du vil bo i det historiske senteret som jeg var heldig å gjøre – må man bli kreativ når det gjelder å leve la dolce vita siden det meste av budsjettet går med til husleien.
Man tar på seg godskoene, allierer seg med skomakeren på hjørnet som i mitt tilfelle sålet om skoene mine i gjennomsnitt én gang hver fjortende dag, helt til det ikke var mer å gjøre med dem – og så går man. Og her kom det norske genet frem, for romerne er ikke fullt så fascinert av all denne ruslingen som vi er.
Ja, jeg var kanskje turist i egen by. Selv om jeg bodde der, studerte der, jobbet der. På min egen måte, vandrende rundt mens jeg inhalerte energien av byen og tok med meg en pizza al taglio på veien hjem til dessert.
Jeg var heldig. Fant et lite krypinn ved Campo de’ Fiori og hadde mange av attraksjonene rett rundt hjørnet. Eller “sotto casa” som de sier der. Gaten min skal jeg fortelle om en annen gang. Den krever en egen historie.

Så skal du til Roma og har blitt mett av alle attraksjonene, lei av køene – husk å senke skuldrene og legg merke til all skjønnheten rundt deg. Husk å gjøre ingenting. Mens du diskuterer politikk, mat og fotball med fremmede som om dere er gamle kjente.
Og ta for all del en caffè doppio for meg stående ved disken. Grazie mille.

 

 

Foto: CM

Også var det dette med å få dilla på ord

Innimellom finner jeg et enkelt ord, som for en periode har en tendens til å gå på repetisjon i tankene. Det blir der ikke alltid så lenge, men lenge nok til at jeg i et par uker rekker å more meg over bevissthetens kreative bruk av det, bevitne hvordan det slites i filler for så å bli spyttet ut igjen før sinnet finner et nytt offer.

Ordet som nå bringes frem i lyset av min dagsbevisshet er lånt av komikere, i det angjeldende tilfellet lønnet av statskanalen, og jeg kan bare håpe at det ikke er opphavsrett involvert eller at lover brytes fordi jeg skriver om det her.

Det kom meg for øret for en tid tilbake, da min kjære venninne Sissel viste meg en sketsj om det danske språket – der i blant det fantastiske ordet kamelåså!

Finnes det grenser for hvordan man kan bruke et ord som ikke betyr noen verdens ting? Aner ikke, jeg har tenkt å la det få leve så lenge det orker. La sinnet få leke seg til det ikke gidder mer. Hør bare hvor særdeles anvendelig det er.

«Jammen, for KA.ME.LÅ.SÅ. da!!!» (da jeg veltet kaffetrakteren og en drøy liter vann og kaffepulver rant utover benken, skapene, gulvet i et nyvasket kjøkken. Jeg kommer til å finne kaffepulver på samme måte som jeg fremdeles finner kattepels på de underligste steder. Og det årevis etter at sistemann forlot jordplanet og Robby robotstøvsuger har romstert rundt opptil flere ganger).

«Kamelåsååå ….!» (når (ja når, ikke da) min favorittbassist står én meter fra meg og spiller Cupid’s dead mest sannsynlig bare for meg (!!!), ikke de tre tusen andre tilstede).

cupid

Foto Cicilia Mandem Pat Bader of extreme.

«Ååh, kamelåså!!» (da jeg etter et par uker på billig filterkaffe endelig kunne nyte en kvadruppel espresso igjen).

«Kamelåså!» (når jeg våkner, har sovet uavbrutt i minst fire, kanskje fem timer, solen skinner ute, jeg har fri og har kaffebønner i skapet).

Og så kan vi jo kalle dette et lite kamelåså-øyeblikk, naturligvis.

Om noen uker er det ute igjen. Erfaringen forteller meg at nye ord kommer seilende på fjøler båret på en elv av spesielle opplevelser som gjør at de fester seg og lar meg leke. Det er jo sinnets spill, dette – behov for forandring, friskhet og å bli underholdt. For å nevne noe.

I mellomtiden – ha en aldeles kamelåså dag!

PS. Skulle ikke forundre meg om du også fant noen måter å (mis)bruke kamelåså på. Ha det gøy med det!

PPS. Sketsjen finner du på Youtube, hvis du ønsker en reprise.

Foto: CM