Tilbake til dette med å nyte

Hva er det som gjør at vi faller inn i modus? Det som finner den knappen som igangsetter hele den kjemisk-biologiske prosessen med frigjøring av velvære-hormoner og alt hva som skjer i hele pakken av oss som gjør at skuldre senkes, stress evaporerer, negativitet suges opp av en eller annen kosmisk støvsuger?
Det er det antagelig like mange svar som mennesker på. Eller situasjoner.
Her i tastende stund befinner jeg meg på Tromøya. Hvor lykkelige somre ble tilbragt fra fireårs-alderen og hvor varme (om ikke alltid den værgudene bød på) er noe av det jeg husker kjærest.
Som mye man forholder seg til av slike minner, glorifiseres de til en viss grad sånn etterskuddsvis. Men noe sant i det må det være lell, for idet jeg runder hjørnet etter Bjellandstrand, svinger til venstre inn på en rotbefengt sandvei inn mot hytten, da skjer det noe merkbart i kroppen som forplanter seg til sinnet – eller vice versa. Eller kanskje fra en eller annen for det blotte øye usynlig kilde som bestemmer seg for å aktivere programmet Fred 1.0
Skulle ønske jeg kunne si at som ved magi gikk man gjennom portalen og poof! så tryllet den på et nanosekund vekk alt som heter nisser på lasset, litt sånn som penger har en tendens til å gjøre og forsvinne foran øynene på en i løse luften. Dessverre.
Men greia med sånne steder som dette, for øvrig meget treffende døpt Sommerro, er at de evner å sukre en god del av disse hverdagskjedelighetene.
Blottet for trafikklyder, med mindre man teller de som genereres av måker til og fra den faste matplassen nede i steinrøysa, som med nedarvet viten fra forrige måkegenerasjon vet at matrester slippes der, og hvor grensene opp til plenen og terrassen respekteres som om den skulle ha vært voktet av sveitsergarden.
På Sommerro er man helt fri til å delta i aktiviteter alt ettersom kropp og lyst dirigerer. Det går for eksempel fint an å tilbringe en hel dag skuende utover havet, klokke det fastboende ekornets daglige vandring i sin rute forbi utsikten og matplassen. Like interessant er det å forsøke å forstå måkenes rangordning og kompliserte kommunikasjon og roller. Noen vokter hyttebeboernes bevegelser med samme iver som vi da vi satt i kø ved årets salg i den mer fasjonable konfeksjonsbutikken Kase i gamle dager. Den gangen det var noe som het nyttårssalg og det ikke varte frem til sommeren.
Når serveringen til naturens renholdere finner sted, annonseres dette av en utpekt vaktmåke med en lungekapasitet som ville ha imponert en operasanger. På et øyeblikk har flokkens morgenmøte som avholdes på Store Lakseskjær forflyttet seg til Sommerro. Favoritten er loffen fra Jørgensen og alskens skalldyrrester. Hvordan det ryr ned i gapet på disse naturens renovatører er i seg selv en stilstudie. Det og hvem som skal spise hva, når.
Mest av alt minner det meg om en italiensk trafikk-kork. Eller kanskje på en samling med gjengen når vi ikke har sett hverandre på en stund, og vi nærmer oss bunnen av vindunkene.
Noen av de yngre og sprekere beboerne her gjør det jeg selv deltok i, i mye større grad tidligere – bading i 16 graders sjøvann, fisking, krabbefangst med håv og lykt ladet opp på bilbatteriet.
Undertegnede er for tiden tilfreds med å foreta alle disse små iakttakelsene som flora og fauna inviterer til. For ikke å glemme det å assistere husets bestyrerinne og værsjef i observasjoner av skyer og bølger. Det tar dagen sin, det.

Så her fra skjæret – over og ut. Fortsatt god sommer.
IMG_5650IMG_5684IMG_5849IMG_5529

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s