Da mynten ramlet ned

Det skjedde da da jeg landet på Logan Int. flyplass i Boston for ganske kort tid siden.

Mye kan sies om disse bonus-programmene, men å være sølv -eller gullkunde hos et flyselskap har sine fordeler siden lojalitet av og til belønnes med oppgradering. Og er det noe som smaker er det nettopp det å bli skjøvet oppover rangstigen på en langdistanse-flyvning.
De tar godt vare på deg på business class om bord. Vartet opp etter noter og de lager til og med espresso i disse dager.
For dem som kjenner meg, kommer det ikke som noen overraskelse at det alltid vanker gullstjerne i boken når jeg blir servert ordentlig kaffe.

På grunn av tidsforskjellen og fordi jeg ikke hadde så mange dager på meg på å skulle tilpasse meg denne, ville jeg holde meg våken for raskest mulig å komme inn i ny tidssone. For å hjelpe meg på vei, pushet min tildelte flyvert espresso gjennom åtte timer.

Det er noe med meg og koffein. Siden kaffe er det eneste stimuli jeg inntar har det en viss effekt på kroppen. I tillegg forsterkes enkelte trekk ved personligheten og vi får en aldri så liten hyperutgave av Cicilia som kan komme til å bli litt i det meste laget.
I retrospekt kan jeg se at koffein nok var det siste jeg trengte. Nervene var sånn halvveis i helspenn. Jeg skulle nemlig på konsert med noen av mine favorittmusikere et par dager senere og gledet meg som jeg gjorde da jeg var barn og visste at det lå hesteutstyr innpakket under juletreet.

Passkontrollen gikk raskt. Selvinnsjekk og en kjapp sveiv innom en passkontrollør sto mellom meg og mitt første møte med Massachusetts.
Jeg synes ikke alltid de er like imøtekommende, de som først ønsker deg velkommen til landet sitt. Korte, presise, forretningsmessige. Han som ønsket meg velkommen til USA denne gangen tilhører muligens den nye generasjonen passkontrollører. Eller så er de bare hyggelige i New England.

Uansett.
Vi hadde en lengre samtale om ulike ting. Jeg fikk shoppingtips og vi utvekslet kulturelle ulikheter mellom landene våre, for å nevne noe.
Først etterpå slo deg meg at det nok var de kulerunde øynene mine han måtte finne ut av hva var forårsaket av; det var ikke bare at han skulle slå i hjel litt tid sånn midtveis i skiftet. Lite kunne han vite at jeg var skyskraperhøy på koffein og forventninger da vi innledet vår lille passiar.
Idet jeg får passet av ham i retur og skal til å gå spør han, “forresten, hva mer skal du gjøre her når du først er i Boston?”
“Konsert.”
“Åh ja, hvem skal du høre på?”
“Noen av musikerne fra Extreme.”
“Extreme?”
“Ja, du vet. Extreme. Lokalt band.” Kjære vene! Hvor er din lokalkunnskap, mann! Jeg visste jo i mellomtiden at han var fra samme by. Jevngamle var vi også, mer eller mindre, både han selv, bandmedlemmene og jeg. Han hadde alle forutsetninger for å skulle kjenne til et rockegruppe av den størrelsen fra sitt eget sogn.
“Nei …?”
“Du vet. De som synger More than Words, blant annet …?”
Blankt ansikt.
I svarte! Han skal ikke få dø i synden.
Det var da koffein-inntakets gaver (?) materialiserte seg og jeg får en semi-ut-av-kroppen-opplevelse idet jeg hører meg selv sette i gang å synge den der sangen. For åpen “scene”. I passkontrollen. For ham og alle andre rundt oss.
Omtrent halvveis inn i min musikalske, koffein- og adrenalindrevne utfoldelse, begynner han å le mens han applauderer.
“Jeg vet da godt hvem de er, jeg ville bare høre deg synge.”
Øøøøøøøøøh. Ding. Der skled den ned, mynten. Velkommen til Boston.
På tide å lande, eller hva sier du …

Men. Hvis jeg skal se litt humoristisk på det; prøve å la skam være skam og et øyeblikk rydde rødmingen til side, er det på en måte 1-0 til meg likevel. Hvis man er litt sjenerøs.
For tro om ikke jeg – uten å ha ordene mine helt i behold – er den eneste av Extreme-guttene og meg (og antagelig alle andre) som har fremført More than Words à capella i passkontrollen på Logan.

 

This slideshow requires JavaScript.

 

 

Foto: CM

Siste farvel og CVer

I det siste har det vært mange begravelser vist på TV. Sommer-TV. Vi får ta del i livets gang og menneskers sorg. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, det er en del av nyhetsbildet, det også.

Men. Kan det finnes noe annet å si enn et “siste farvel”? Eller er det bare jeg som ikke på noen måte føler at jeg sier farvel til noen i en bisettelse eller begravelse?
Ja, det er en rituell markering. Ja, det er en måte å konkludere noe på – å oppsummere livet som om man leste opp et menneskes CV; en oppramsing av gjøren og laden. Det er vel dét, det betyr – curriculum vitae – livsløpet. Så sånn sett passer det. Selv om jeg personlig gjerne ville ha foretrukket å høre hva mennesket var for en. Hvordan hadde personen beveget andre.

Dette farvelet, derimot, sliter jeg enda mer med. Det er kun snakk om tid. Før eller senere er vi der i den kisten med blomster på toppen. Men er det der farvelet tas?
Kanskje henger det sammen med vår personlige tro. Tenker man at når lyset slukkes og øynene lukkes for siste gang, så er det mørkt. Over. Alt som bodde i kroppen opphører å eksistere med det siste åndedraget. Men da er det uansett for sent å si farvel, eller?  For skal vi pirke og dele opp ordet far vel – da indikeres det at reiser fortsetter. Og det gjør den jo ikke hvis livet ebber ut i sin helhet.
Tenker man da at man tar farvel med en kropp? Personlighet?
Det blir i så fall en enveis kommunikasjon.

Hvem av oss vet egentlig hva som skjer etter døden. Vi kan ha hatt våre opplevelser som gir oss en pekepinn i den ene eller andre retningen. Jeg har min tro, du har din. Som jeg i min arroganse har hørt meg selv si til den som ikke tror som jeg, at en del av oss fortsetter på nye “eventyr” – at livet er evig – “en av oss kommer til å bli overrasket”.
Det blir gjerne mottatt med sjenerøsitet.
Har jeg rett vil et “på gjensyn” være mer presist, siden jeg regner med at vi kjenner hverandre igjen der bak sløret, selv uten kroppene våre.

Det satt til side tenker jeg at det er lurt å gi slipp på den som ikke lenger er i menneskekroppen. Erfaringsvis er det imidlertid ikke alltid så lett. For min del bærer jeg dem videre med meg inni meg. Kanskje har jeg ekstra vanskelig for å gi slipp, men jeg føler ikke at jeg noen gang har tatt et “siste farvel” med noen. De lever gjennom minner, røverhistorier og assosiasjoner, selv om de ikke gjør det gjennom kroppen. I perioder mer enn andre. Noen ganger mer distansert, men jeg skimter dem alltid et sted i horisonten, sånn i vinkeavstand. Noen ganger møtes vi i drømme også med et “sees!” om ikke i ordet, så i energien og opplevelsen.

Kanskje er det et ufint tema og det kan være helt riktig for veldig mange å føle at man sier at “siste farvel” i en slik markering. Ingen skal ta fra noen dette, ikke jeg heller.
For min egen del ønsker jeg å fine et ord som kan passe bedre for min tro – for jeg vil gjerne feire dette livet – og takke kroppen for at jeg fikk utforske tilværelsen gjennom den. For at den ga meg det som også er et sted å bo så jeg fikk møte alle dere, utforske så mangt her på jorden. Så kanskje er ordet takk passende.

En gang hørte jeg noen bli spurt om hva de ønsket at Gud skulle si til dem ved dette livets slutt. Vedkommende svarte at hun håpet Gud ville si følgende: “Well done, you. This was your last round on Earth.”
Så kanskje er farvel-et ikke helt upassende likevel? Farvel til jorden.
Men ikke til alle dere som beriker livet mitt på måter dere ikke en gang vet om.
Der er det – i mangel av en eller annen brilliant frase – fremdeles “takk – sees når vi sees.”

 

Foto: CM 

Venus-katten in memoriam

Ingen som kommer meg mjauende i møte over parkeringsplassen når jeg kommer hjem
Ingen ivrig snute ned i handleposen for å se om maten kan spises før den kommer inn døren
Ingen å gå på oppdagelsesferd med i skogen på tidlige søndagsmorgener
Ingen å rusle kveldsturer i nabolaget med
Ingen som trofast følger meg bort med søppelet
Ingen som hilser varmt med en våt snute mot min nese eller hånd
Ingen som maler så høyt at jeg våkner på morgenen før vekkerklokken
Ingen varm kattepels som legger seg oppå akkurat der kroppen verker
Ingen som ligger trofast og ufravikelig i sengen med meg når jeg er syk
Ingen ru sandpapirtunge som slikker meg på hånden
Ingen som kommer med en myk pote og ber om å bli klødd bak øret og under haken
Ingen til å speile mine tanker og følelser helt ærlig og umiddelbart
Ingen som plukker opp mine ønsker om litt nærhet akkurat den kvelden – og gir meg det
Ingen som får meg til å le av impulsiv klovning og lek
Ingen som kommer når jeg plystrer den spesielle tonen kun for henne
Ingen katt som apporterer som en hund og henter de hjemmelagede lekene
Ingen som ringer på dørklokken for å få meg ut og bare være sammen med henne
Ingen som er med og superviser alle aktiviteter og deltar der det lar seg gjøre
Ingen som ber om å få pleddet pakket godt rundt seg på sofaen selv om det er tjuefem grader ute
Ingen som sender en bølge av kjærlighet over meg der vi deler tid sammen på sofaen
Ingen katt som sitter i soveromsvinduet og lurer på når jeg kommer hjem
Ingen som elsker den nye pappesken som kom i hus
Ingen som organiserer husfluejakten eller som tar seg av sølvkreen på badet
Ingen som mjauer på hundrevis av ulike måter og prøver å herme etter mitt tonefall
Ingen som trøster på den unikt nydelige måten når man er i bølgedalen
Ingen som kommer tassende inn med halen i været som bøyer seg på tuppen og overtar stuen
Ingen som bidrar i healingarbeidet når noen får healing hjemme
Eller………
Ingen som snur seg halvfornærmet bort fra fersk, rå indrefilet med et blikk som sier «du burde vite bedre»
Ingen som drar med seg levende mus og fugl inn i gave og lar meg ordne resten
Ingen som kvesser klørne på sofaen eller lager flenge i tapetet – noen ganger bare på ert?
Ingen som ringer på dørklokken for å få middagen servert på terrassen
Ingen som stjeler plassen på sofaen så fort jeg reiser meg
Ingen som forteller meg at nå er det faktisk nok tid foran den der laptopen
Ingen som legger seg oppå den boken jeg akkurat skal sette meg å lese
Ingen som legger igjen pels overalt, nok til en dobbeltmadrass
Ingen som sitter og tripper med forbeina og synes at oppskjæring av kjøttet tar altfor lang tid
Ingen som kjeftemjauer for noe jeg åpenbart har fornærmet katteprinsessen med
Ingen som ringer på dørklokken fordi det er mer behagelig at jeg åpner enn at hun bruker katteluken
Ingen som er akkurat deg, min kjæreste «samboer»

Ingen Venus Cheyenne

 

This slideshow requires JavaScript.

 

Plekter og snørrfiller

Været er skikkelig surt. Best å ta med lommetørklær i tilfelle det resulterer i rennende nese i det jeg ser for meg vil bli en kald seanse i kø. Har man ikke VIP-billett til favoritt-rockebandet sitt, men vil ha en sånn noenlunde plass, er det bare å trosse pingle-genet, hente frem sin indre viking-gudinne og stille seg i kø. Den er kort. To foran meg som viser seg å ha VIP-billett så de blir snart sluset inn der jeg gjerne skulle ha vært.
Etter en time og med alle andre bak meg, begynner det å skje noe. Bandet kommer ned trappene. Den ene musikeren bråstopper og gaper da vi ser hverandre sånn et par meter og en glassvegg mellom oss og skaper kaos for de tre andre bak ham. De kjenner igjen publikummet sitt, de der rockerne, sier venninne Hilde. Jeg hadde møtt dem før. Vi vinker til hverandre før de forsvinner for å gjøre sine pre-konsert-ritualer og vi slipper omsider inn i varmen.
Jeg havner sammen med VIP-ene sånn rett foran forsterkere og scenekanten. Lyden kommer til å bli massiv. På med ørepropper.
Oppvarmingsbandet går av scenen. Gitar-tech-ene gjør greiene sine. Publikummet rundt meg like utålmodige som jeg maner bandet utpå.
Det tar ikke lang tid før de er i gang med første sang. Fra gamle dager. Kjente og kjære bringer de frem minner om andre epoker.

Der er han igjen, han med gitaren med fire strenger – smilende, helt utpå kanten. Spiller med raske fingre og hele hjertet. Flink med øyekontakt.
De bruker hele scenen. Prøver å nå så mange som mulig. Mange føler seg spesielle. Singlet ut som kveldens eneste publikummer. I senter for bandets oppmerksomhet, ikke omvendt. Med over tretti års mer eller mindre konstant turnevirksomhet kan de det der med å flørte med fansen sin, også middelaldrende damer.
Bassisten returnerer. Mer øyekontakt – et spørrende nikk besvares bekreftende. Knipser ut plekter nummer én. Det havner på hodet til sikkerhetsvakten og en med lange armer og kjappe reflekser grabber det til seg. Latter.
Gitaristen er snørrete, sier han og leter etter noe å snyte seg med før neste sang.
Hun der fra Norge husker at hun har løsningen, vifter med pakken og roper navnet hans.
“Hva har du der?” spør han og kommer bort til scenekanten. De hører ting oppå scenen der. Ser og hører.
“Lommetørklær.”
“Kan du kaste dem opp hit?”
Jepp. Papirlommetørklær fra Firstprice til min favoritt-gitarist …!
Han blir rørt. Sånn på ordentlig. Utbroderer hvordan slike gester mer enn noe annet rører ham, gjør ham glad. Uforbeholden sjenerøsitet. Noen som bare gir med hjertet. Får folk til å applaudere.
En pakke med klamt papir er alt som skal til.
“Du er jo en helt ekte engel.” Han kommer bort igjen og ser ned på meg. Antagelig den eneste i salen med hvit topp. Og helt klart to skinnende øyne som lyser som en glorie. Joda. Engel.
Alt blir enda mer personlig etter det. Vokalisten kommer. Ned på kne. Mikrofonen i den ene hånden, den andre utstrakt for å nå hun der som hadde kommet helt fra Norge med snytefillene sine. Gud og Adam og pekefingeren.
Plekter hagler. Bassisten har tatt oppgaven. Men mottakerapparatet har en treningsjobb å gjøre. Det blir komisk. Eller patetisk, muligens. Alle andre rundt meg greier å plukke opp dem jeg skulle ha hatt. Av en eller annen grunn gjør det ikke så mye. Opplevelsen av å flyte seg gjennom timene med favorittmusikerne og tre tusen andre syngende på favorittsangene sammen med meg er rikere.
Mange små, hyggelige opplevelser inntreffer men som ikke skal beskrives her. De er personlige, private, vare.
Etter konserten kommer de ned på gulvet til oss med bare et gjerde imellom for å holde fan-girlsa på avstand. Håndtrykk og klemmer utveksles mens vokalisten klatrer på toppen av gjerdet som en sirkusartist og blir støet opp av alle han passerer på sin dristige vandring i å hilse på alle som sprenger seg frem bare for å kunne nå skotuppen hans.
“Tok du med deg et plekter?” Frekk som f*** hun der vikingen.
“Nei. Jeg skal hente et.”
Bassisten hilser seg ferdig på de andre rundt meg, klatrer opp på scenen igjen. Endelig belønnet. Som om jeg ikke hadde blitt det hele kvelden. Min nye kompis, VIP-Brian, lar meg overta det han hadde fått av gitaristen. Sjenerøst, det der publikummet deres. Akkurat som musikerne selv.

Hvor mange hundre tusen møter de ikke hvert år, de der? Blonde engler med snytefiller finnes i hopetall. Likevel. Denne kvelden flyter de med meg på elven av magi.
I alle fall blir det skrevet at denne kvelden er spirituell.
Av han med forkjølelsen.

En liten plastikkbit til en som bare spiller klassisk gitar, hvis man kan kalle det spiller (det kan man ikke).
Et minne om en kveld hvor det kun er dem og jeg til stede. Hvor de tre tusen andre er statister i mitt magiske manuskript. Skrevet og regissert av makter jeg bare kan takke. Kanskje til og med en engel?
Den representerer så mye, den lille trekanten. For dem én kveld av tusenvis, på en måte like masseprodusert som plekteret, selv om konsertene deres føles alt annet enn repriseaktige. De er tvert imot helt unike opplevelser. Dog – i morgen reiser de videre og gjentar alt fra start, plekterknipsing inkludert.
For meg, imidlertid, er det spesielt – et symbol for hva som skjer når jeg lytter til hjertet og tillater strømmen å ta meg med på eventyr.

This slideshow requires JavaScript.

Foto 1,3 og 4: CM

Foto 2 (of Gary Cherone): Brian Longridge

Tilbake til dette med å nyte

Hva er det som gjør at vi faller inn i modus? Det som finner den knappen som igangsetter hele den kjemisk-biologiske prosessen med frigjøring av velvære-hormoner og alt hva som skjer i hele pakken av oss som gjør at skuldre senkes, stress evaporerer, negativitet suges opp av en eller annen kosmisk støvsuger?
Det er det antagelig like mange svar som mennesker på. Eller situasjoner.
Her i tastende stund befinner jeg meg på Tromøya. Hvor lykkelige somre ble tilbragt fra fireårs-alderen og hvor varme (om ikke alltid den værgudene bød på) er noe av det jeg husker kjærest.
Som mye man forholder seg til av slike minner, glorifiseres de til en viss grad sånn etterskuddsvis. Men noe sant i det må det være lell, for idet jeg runder hjørnet etter Bjellandstrand, svinger til venstre inn på en rotbefengt sandvei inn mot hytten, da skjer det noe merkbart i kroppen som forplanter seg til sinnet – eller vice versa. Eller kanskje fra en eller annen for det blotte øye usynlig kilde som bestemmer seg for å aktivere programmet Fred 1.0
Skulle ønske jeg kunne si at som ved magi gikk man gjennom portalen og poof! så tryllet den på et nanosekund vekk alt som heter nisser på lasset, litt sånn som penger har en tendens til å gjøre og forsvinne foran øynene på en i løse luften. Dessverre.
Men greia med sånne steder som dette, for øvrig meget treffende døpt Sommerro, er at de evner å sukre en god del av disse hverdagskjedelighetene.
Blottet for trafikklyder, med mindre man teller de som genereres av måker til og fra den faste matplassen nede i steinrøysa, som med nedarvet viten fra forrige måkegenerasjon vet at matrester slippes der, og hvor grensene opp til plenen og terrassen respekteres som om den skulle ha vært voktet av sveitsergarden.
På Sommerro er man helt fri til å delta i aktiviteter alt ettersom kropp og lyst dirigerer. Det går for eksempel fint an å tilbringe en hel dag skuende utover havet, klokke det fastboende ekornets daglige vandring i sin rute forbi utsikten og matplassen. Like interessant er det å forsøke å forstå måkenes rangordning og kompliserte kommunikasjon og roller. Noen vokter hyttebeboernes bevegelser med samme iver som vi da vi satt i kø ved årets salg i den mer fasjonable konfeksjonsbutikken Kase i gamle dager. Den gangen det var noe som het nyttårssalg og det ikke varte frem til sommeren.
Når serveringen til naturens renholdere finner sted, annonseres dette av en utpekt vaktmåke med en lungekapasitet som ville ha imponert en operasanger. På et øyeblikk har flokkens morgenmøte som avholdes på Store Lakseskjær forflyttet seg til Sommerro. Favoritten er loffen fra Jørgensen og alskens skalldyrrester. Hvordan det ryr ned i gapet på disse naturens renovatører er i seg selv en stilstudie. Det og hvem som skal spise hva, når.
Mest av alt minner det meg om en italiensk trafikk-kork. Eller kanskje på en samling med gjengen når vi ikke har sett hverandre på en stund, og vi nærmer oss bunnen av vindunkene.
Noen av de yngre og sprekere beboerne her gjør det jeg selv deltok i, i mye større grad tidligere – bading i 16 graders sjøvann, fisking, krabbefangst med håv og lykt ladet opp på bilbatteriet.
Undertegnede er for tiden tilfreds med å foreta alle disse små iakttakelsene som flora og fauna inviterer til. For ikke å glemme det å assistere husets bestyrerinne og værsjef i observasjoner av skyer og bølger. Det tar dagen sin, det.

Så her fra skjæret – over og ut. Fortsatt god sommer.
IMG_5650IMG_5684IMG_5849IMG_5529

Maskefall

Vi har kanskje alle noe som representerer noe ekstra viktig for oss. For meg er det å la fingrene knatre løs på et tastatur i mellomtiden så slitt at bokstavene har falmet. Fordi jeg i de siste årene har skrevet meg gjennom ulike temaer av vondt, for konfronterende for sinnet å ta fatt i på andre måter. Skapt morsommere liv enn det som leves. Humor også, som presser seg frem fra kilden der inne.
Det er således min form for healing; for bearbeidelse. Det gjør alt jeg har skrevet sårbart.
Men det er ikke alt. Det finnes et praktisk element i det også. Levevei = Livskvalitet.
Skal jeg gå i dybden på det kreves nye maskefall. Det er mat for en annen gang. Men jeg vet du skjønner.

Idet øyeblikket jeg skriver kjenner jeg ofte at «ja!! Dette flyter!»
Fordi noe slipper taket i meg forveksler jeg det som føles som sonen inni meg med godt, salgbart stoff.
Å få forklart hvor viktig skrivingen er for meg, hvor rått det er, hvordan det av og til føles som den aller vareste skatt som jeg beskytter mer intenst enn en tigermamma på amfetamin – nesten umulig. Bare fordi, hvis det virkelig er sant, det den indre kritikeren sier («du kan (bleep bleep) bare drite i å tro at det er noe der, at du (bleep bleeep BLEEEEEEP) skal ha en (bleeep) stemme. BLEEEEEEEEEEEEEEP!») ja, da er det ingenting mer der.
Ingen skatter. Ingen substans. Intet halmstrå.
Det er som om alt står og faller på en evne til å omsette ord til noe som gjør noe for meg – og aller helst for andre. Slik egoet gjerne vil at det skal være.

Så maskefallet.
Ikke alltid like stas når det skjer.
Nødvendig. Betimelig. Straks en mer passende beskrivelse.
Bedritent. Der satt’n!

Det med å la masker falle kommer i mitt (kanskje alles) liv gjerne plums på. Slik som restskatt. Og like – stas. Hadde jeg kunnet planlegge det, hadde det skjedd i komforten av sofakroken med BFFen(e), lovlige stimuli lett tilgjengelig. Kontrollert. Planlagt. Nesten litt søtt. Koselig, liksom.
I stedet har det en tendens til å skje under de minst passende omstendigheter. Noen trykker på en knapp og nesten ut av intet springer til overflaten en ildsprutende lavastrøm av emosjoner som ville imponert selv Pele (nei, ikke fotballhelten. Gudinnen). Igjen står jeg der like naken som et løvtre etter en høststorm.

Som for leden da jeg var i bursdagsselskap hos go ’venninna og jeg befant meg i fokus av en samtale om mine (diskutable) skriveferdigheter. Dette kulminerte på et øyeblikk den fredagen. Venninnens bursdagssang hadde fadet ut. Samtalene i gang. Spotlighten på mitt, tilsynelatende ut fra intet, tårevåte kinn og avslørende innrømmelser om hvordan livet hadde artet seg en stund.
I svarte!
Hvor kom det fra? Ingen aning. Kanskje er det ikke viktig å vite. Et øyeblikks panikk – hva ville skje nå?
En varm hånd på armen, en beroligende stemme. Forsikringer om at det går bra. At selv om det skulle vise seg at jeg ikke skriver til gull, er jeg den samme for dem lell.
Ikke alle har visst hva de siste årene har kostet. Ikke virkelig. For masken har vært der. Sluppet ut et og annet hint, en og annen rap som alibi. Men aldri innrømmet noe fullt ut.
Helt til en usynlig makt mener at øyeblikket er kommet og lar sin like usynlige hånd lirke den helt av. Så sitter jeg der, da. Ett lag med skit ute i det åpne. Alt var ikke bare vel.
De har nok skjønt det.
Kanskje var det bare meg masken holdt for narr?

Det er flere der. Som å hogge hodet av Hydra. Popp, popp – to nye.
Kanskje vil det ta resten av livet. Tro om den siste faller sammen med det aller siste åndedraget?
Gjerne før. Helst før. Så livet kan leves i ærlig frihet.
Sårbar? Ja, for helvete.
Dog mindre frykt for konsekvenser som allikevel sjelden blir den realiteten jeg har fryktet i ly bak masken der?
Håper det!

 

Om kleint og skriveprosesser

Så var det dette med kleint. Ett av våre «nye» norske ord. Det vil si – jeg har hørt det før. I tyskundervisningen naturligvis, hvor tyskerne har definert det på én måte, mens da ordet reiste nordover over Skagerak, eller ble fraktet opp via SJ, ble meningen endret noen få grader, og så var man ikke lenger helt i form når man var «klein». I 2017, så vidt jeg har forstått det, er betydningen av ordet blitt pinlig-ish. Nå kan man jo si at dette er flere sider av samme sak, naturligvis, litt avhengig av hvor man er syk og om man føler seg liten.

Men. Det var ikke ordkløyveri per se som skulle luftes denne gangen. Det var dette med flaue ting. Min lille historie utspant seg for omtrent et år siden. Jeg har i mellomtiden rukket å fortelle den til ganske mange, så dere får ha meg unnskyldt for gjentagende beretninger.

Siden jeg var liten har jeg elsket å skrive. I starten skal de innrømmes at jeg kopierte og lånte litt fra andre mens jeg gradvis formet min egen skriverstemme. Det var fascinerende å se hvordan historier kunne feste seg på arket via en kulepenn, datidens skriveredskap, og jeg utsatte nærmiljøet for tvangslesing av mine mer eller mindre velformulerte setninger. Etter hvert som tiden gikk og jeg ikke hadde skrevet på noen tiår, glemte jeg helt denne lille fritidsaktiviteten. Helt til den en dag dukket opp igjen etter en veldig spesiell drøm jeg hadde hatt som jeg gjerne ville huske. Og skal man huske noe etter fylte førtifem, vel så må man skrive det ned.

Jeg ble nysgjerrig på hvordan drømmen kunne gå videre og fortsatte å kludre ned, via min laptop denne gangen. Historien ble til slutt på hundrevis av sider, antagelig en bestselgende triologi en vakker dag (!!!).

En slags hobby ble født og etter hvert som jeg skrev oppdaget jeg at det ikke var mitt dagsbevisste sinn som nødvendigvis fortalte historiene; ingen intrikate plott jeg hadde grublet på i timevis, men i stedet lot jeg meg overraske av hva personene i manuset fant på etter hvert. Intuitiv skriving, kalles det visst.
Nå skal jeg ikke legge all skyld på underbevisstheten eller andre kilder til mine kreative rablerier, altså. Prosessen viser meg til stadighet det terapeutiske i å skrive, man får ut av seg mye man ellers går og sparer på og man kan utforske ting i sin egen personlighet gjennom personene i historien som diktes.

I min helt sikkert kommende bestselger nummer fire ble dette tatt til et helt nytt nivå. Izabella, hovedpersonen bosatt i min hjemby Roma, ble mitt alter ego for ting Cicilia aldri hverken har vært med på, ikke har tenkt på, eller som jeg ikke ser for meg at noen gang kommer til å materialisere seg i det virkelige liv. Og Izabellas mange påfunn ble av og til rødmende, dog sirlig nedført i relativt grafiske vendinger.
Det er så trygt og godt å bare få det ut gjennom fingrene og så er man liksom ferdig med det. Uansett er det jo bare jeg som leser det før det blir gitt ut under pseudonym og jeg kan leve for alltid uten blygsel for alt hva mine karakterer finner på. Tenkte jeg.

Laptopen min truet med både det ene og det andre og jeg ble nervøs for at Izabella skulle forsvinne ut i intetheten sammen med en datakrasj. På det tidspunktet hadde jeg ikke skaffet meg en skykonto ennå. USB-brikken jeg hadde tilgjengelig var full og jeg hadde tross alt skrevet 150.000 ord – en bok, selv om jeg må regne med å «kill my darlings» ned til kanskje 100.000 ord når den begeistrede redaktøren en gang snart får lagt sine klamme hender på mitt mesterverk.
Det var da jeg fikk den lysende idéen – jeg mailer jo bare manuset til meg selv! Som tenkt, så gjort. Mailen ble sendt og mottatt og verden gikk videre.

Noen dager senere var jeg på lunsj hos mine foreldre. Det er alltid hyggelig og vi sludrer om så mangt rundt kjøkkenbordet.
Etter å ha snakket om siste dagers gjøren og laden ser min far på meg med et blikk som for alltid vil være tilgjengelig i hukommelsen min, lagret under «pinlige hendelser», og som av og til dukker opp når underbevisstheten har lyst til å erte meg litt.
Ordene som fulgte var: «Du, den historien om hun der Izabella …?»
Aaargh! På ett sekund koblet synapsene i hjernen begivenhetene sammen – jeg hadde sendt det hemmelige, semi-spektakulære manuset til min pappa! Noe så kleint!
Heldigvis hadde ikke min mor hørt spørsmålet til sin mann, så hun tok over samtalen og jeg kastet meg over livbøyen og engasjerte meg like entusiastisk i hennes anekdote som vår gamle labrador Kajsa hentet pinner i vannet.

I et egnet øyeblikk logget jeg meg – helt autorisert – på min fars maskin. Mailen lå ganske riktig lå i mailboksen hans. Delete. “Sikker på at du vil slette mailen?” Bombe.
Fattern skal slippe påminnelsen om datterens (tvilsomme) Cupid-talent.

K-leint!

Samme dag skaffet jeg meg en skykonto, kun tilgjengelig for meg selv og eventuelle hackere.

Foto: CM

Om dette med å vente når bilen er på verksted

Hva er det med det å ha bilen sin på service som er så oppjagende?
Jeg venter on location. Det skal innrømmes at det ikke nettopp er kuren for et urolig sinn i påvente av dommen. Imidlertid har jeg oppdaget at det å vente på telefonen fra verkstedet med statusrapport er like nervepirrende. Dessuten har de spandert myke sofaer og Apple-TV med nyheter i kundesonen for å sukre sure beskjeder.
Det er nesten som på venteværelset hos tannlegen, hvor det like så garantert som at den månedlige kommer samme morgen som man reiser på badeferie, som at man tror man har et monsterhull i den minst tilgjengelige jekselen. Som i beste fall kommer til å ende i rotfylling. Kanskje er det en forsvarsmekanisme for å forberede seg på det verste. Tusenvis av kroner er allerede på vei ut av kontoen for selve servicen. Det er andre overraskelser jeg frykter.

For å bøte på nervøsiteten lager jeg meg en dobbel espresso. Det er nok smart på fastende hjerte. Til alt hell har de en sånn maskin du finner på steder som gjerne vil vise at de er sjenerøse og byr på gratis kaffe, men hvor kaffen i beste fall er barnebarnet til oppsopet på kaffefabrikken og hvor man kun «kan finne spor av koffein». Etter noen år i Italia er jeg kresen på kaffen min. Det vil være enkelte som hevder at hverken Italia eller jeg serverer den beste kaffen, og som alt annet er det en smakssak. Min gane passer den aldeles utmerket. Så godt, faktisk at jeg, da jeg bodde der, pleide å starte dagen med en kvadruppel espresso på den lokale kaféen – eller en Cicilia Speciale som den etter hvert ble kalt. Dette var i de dager hvor studier og oppstart av en bokhandel skulle kombineres og hvor timene med søvn var like få som tropenetter i sommer-Norge.

En liten vandring rundt i salgslokalet vil kanskje gjøre seg. Strekke på beina, kikke på alle de lekre, skinnende bilene jeg vet at banken min ville ha ristet megetsigende på hodet av med et oppgitt «tsk tsk». Å se er i det minste gratis.
Nervøsitet gjør ikke underverker med humoren heller. Mot bedre viten kaster jeg meg utpå likevel og besvarer smilet fra en selger. Han ofrer meg et halvt øye i tilfelle jeg ikke bare er en middelaldrende dame fra arbeiderklassen, men en godt kamuflert millionær på jakt etter sin neste BF(F) på hjul. «Kanskje jeg kan sette igjen Focusen og heller ta med denne hjem?» prøver jeg, og gremmes i det ordene renner som en vannlekkasje over leppene på vei ut. Selgeren har antagelig hørt denne ikke spesielt festlige replikken før, men gjør sitt beste for å bevare selger-høfligheten og trekker på den ene munnviken. Jeg kan «se» at han ruller med øynene innvendig og formelig kjenner de ikke spesielt flatterende tankene hans. Med så mye verdighet som mulig trekker jeg meg tilbake til min trygge plass i godsofaen og en flaske med vann i stedet.

Ventingen får tankene mine til å vandre tilbake til nettopp Italia og studietiden. Som eldste utlending immatrikulert ved Roma 3 på det tidspunktet, var jeg en liten kuriositet. Mine medelever behandlet meg med samme høflighet som de ga sine professorer og bekreftet med dette generasjonskløften mellom oss. Min favorittprofessor i italiensk litteratur, dottore Testa, bredte sine omsorgsfulle vinger over meg og hjalp meg i gang med tekstanalyse og mye annet på et språk jeg knapt hadde snakket i et par måneder, men som på mirakuløst vis hadde skaffet meg en plass på universitetet likevel.
Nå kommer dette med å vente på noe man gruer seg til – muntlige prøver og eksamener. Det følger jo ubønnhørlig med i mange utdannelser. I Italia var det slik at hele klassen var til stede mens professoren grillet sin student i alles påhør og påsyn. Ikke nok med at man skal huske hvilken tid av verbet man skal benytte og respektere øvrige grammatiske finurligheter ikke-eksisterende i det norske språket, man skal også huske leksen og kunne foreta filosofiske betraktninger på sitt nye «morsmål». Å være trenet i mindfullness anbefales der man delvis lider med medstudenten i the hot seat og delvis trimmer sin lammede hukommelse i de gjenstående temaene man selv skal synke tennene i etter hvert.
Ordene man lengter etter å høre fra professoren er «30 e lode». Jeg hørte ordene da min italienske venninne Kati acet eksamenene på sitt jus-studie, men jeg venter fremdeles. Jeg fullførte ikke studiet men bestemte meg for å bli dottoressa en gang i min pensjonstid som nærmer seg med stormskritt. Der synes ingen venting å være involvert.

Endelig ropes det fra bak skranken: «Mandem, bilen din er klar.» Mandem! Jeg ser meg rundt for å se om min far er ankommet, men nei. Laptop, ekstern mus (ja, jeg er over femti), mobiltelefon og veske fomles sammen og jeg tar noen nølende skritt frem til dommerbordet.
«Bilen din er i meget god stand,» lyder de lettende ordene. Det er som å høre tannlegen si «null hull.» Nå skal vi hjem, ta bilder og lage en salgsannonse av min firehjulte venn.
Og så er det å vente igjen – på den perfekte kjøperen.

 

Foto: CM

OM å bli innviet i Italia-trafikken

Ooops, det var nære på! Med kartet på rattet og en vag forestilling om hvor jeg skulle sette kursen denne første dagen på min Italia-på-langs-reise, blandet jeg meg med den travle Milano-trafikken og opphetede sjåførhoder. Mitt italienske eventyr hadde startet! Ti dager senere skulle leiebilen og jeg stille i Lamezia Terme for å bli fraktet til Tropea. Der skulle de neste månedene tilbringes. Jeg hadde gjort det som var min plikt å utføre i Milano; skatter i Marina Rinaldi-butikkene var ervervet og jeg hadde sett AC Milan spille på San Siro.

Høy tuting nådde ørene og jeg måtte ta øynene fra kartet igjen. Dette var før GPS var allemannseie, så jeg måtte stole på den som bor i mitt DNA. Nå har jeg tross alt generasjoner på generasjoner med sjøkapteinsblod rennende i årene og jeg satset alt på at navigatørprogrammet i hodet var korrekt installert, oppgradert til den seneste versjonen og virussjekket. All energi gikk nemlig med til å snirkle meg uskadd mellom bilene på det jeg mente var veien til Lago di Como i en bil jeg knapt hadde blitt introdusert til. Ingen overraskelse at trafikken var en anelse mer hektisk enn på Østlandet. Det jeg ikke hadde observert så godt på forhånd var den totalt manglende respekten for filer. Man kunne ikke skylde på forvirrende merking i gatene; lekre stiplede linjer informerte sjåførene hvor bilene burde plasseres, to filer i hver retning.

Tydeligvis angikk ikke dette mine medtrafikanter og som den eneste som skulle være flink pike, var det faktisk jeg som skapte kaos. Det to filene ble til fire og noen ganger fem, hvis man regnet med alle vespaene som vispet mellom kjøretøyene i mektige slangebevegelser.
På imponerende vis manøvrerte mine nye «landsmenn» seg mellom hverandre. Om det ble en ripe her og der, gikk jeg glipp av det. Og muligens hadde ingen stoppet hadde det skjedd. Det var i denne første hektiske timen jeg lærte meg bilhornets hemmelige språk og nyansene av tutingen. Til alt hell kunne jeg ikke mange gloser italiensk på det tidspunktet. Det var neppe lovord jeg kunne lese på et par iltre lepper i det de passerte meg med millimeters klaring. En del nye håndbevegelser ble også observert. Noen ting er nok best å ikke forstå.

Neste leksjon i trafikken var dette med veiskiltene. Vokst opp på landsbygden var jeg vant til å følge disse, både de som forlangte vent og stopp, og de som informerte om hvilken fart man skal holde. Ovennevnte viste seg å ikke være så nøye der jeg befant meg. Tidlig gikk det opp for meg at høyrefilen og jeg skulle bli BFF. Nå var det ikke overalt jeg hadde luksusen av to filer siden jeg ikke ville kjøre mer på motorveien enn jeg måtte. Jeg var jo på tur. I femtisonen nærmere Lago di Como begynte ting å demre for meg. Et blikk i speilet og lyder som ikke betød «nå kjører jeg forbi deg, bare så du er informert» senere og jeg måtte konstatere at jeg hadde fått en ny jobb ? som lokfører. Kommunikasjonen som kom bakfra var en nyanse mer aggressiv enn vennlig informativ og det ble tydelig at femti kilometer i timen kun var veiledende. Jeg svingte inn på siden og slapp køen så langt som godstoget på Østfoldbanen forbi meg. Jeg lærer nok etter hvert, trøstet jeg meg selv med.

Mot slutten av turen kom den store prøvelsen. Jeg hadde bestemt meg for å la være å kjøre inn i Napoli etter råd fra lokale krefter, og heller ta toget inn fra Sorrento. Imidlertid oppsto det et virus i hodets navigatørprogram og før jeg visste ordet av det befant jeg meg inni byen. I Napoli kjører man på grønt lys. Så langt så godt. Dette er jo internasjonalt anerkjent. At man også kjører på rødt kom som en litt større overraskelse. Hva gjør man når man er lettere panikkslagen, alene i bilen og med kartet på rattet? Jo, man engasjerer hele den himmelske hærskaren av skytsengler, trafikk-engler og ellers alle hjelpende krefter.
Til slutt ble jeg stoppet av en bil med to hyggelige unge menn. De pratet på napolitansk og jeg på engelsk og det endte med at de loset meg ut av byen og trygt i retning Amalfikysten som var målet før Sorrento. Engler finnes tydeligvis overalt, men ikke alle blottlegger vingene sine.

Etter et par hviledager og sightseeing i Sorrento og omegn la jeg ut på siste etappe. Motorveien skulle forseres om jeg skulle rekke min avtale i Lamezia.
Jeg svingte ut i gatene og implementerte all min oppjusterte kunnskap bak rattet. Gasspedalen var flittigere i bruk enn bremsen, et par håndbevegelser, og jeg oppnådde endelig respekt. Jeg slapp gratis gjennom bomringen ut på motorveien da jeg la meg i feil fil ? den venstre! – med min nyvunne selvtillit. Mitt blonde faks overbeviste bomoperatøren at det ville gå raskere å la meg passere uten å betale enn å forklare meg prosedyrene.

Jeg kikket i sladrespeilet. Den flinke piken gjespet og la seg til å hvile i baksetet. Bak rattet satt i stedet hun som våget å ta sin selvfølgelige plass i trafikken. Og kanskje etter hvert i livet.

 

Foto: CM

Om å slippe løs sin indre italiener

I dag har jeg snakket italiensk igjen. Det er lenge siden sist og ordene knatret ikke nettopp som mitraljøseskudd i starten, men det gjør meg alltid godt å ta i bruk språket som jeg synes er så vakkert og som jeg mestrer knapt nok sånn passe etter nesten femten års pause – med unntak av små visitter til min «hjemby» Roma.
Det hendte i ferskvaredisken i matbutikken. I påvente av at roastbiffen skulle skifte eier, smøg det seg inn kjente ord fra høyre flanke, en undring over nordmenns bruk av poteter i ulike retter. Fløtegratinerte sådanne ble inspisert med en viss skepsis. På beroligende avstand med glass mellom seg og noe de muligens aldri før hadde sett bli satt sammen til noe spiselig. Far i familien følte seg på tryggere grunn da han oppdaget at det også fantes pastaretter i disken. Mor var ikke like imponert.

Det var da jeg så mitt snitt til å kaste meg inn i samtalen, litt på samme måte som man av og til må tvangskose katten sin. Dere med katt vet hvordan dette arter seg.
Tre generasjoner italienere snudde seg mot meg i mild overraskelse. La Mamma var raskest til å replisere, muligens vant til overentusiastiske middagsshoppere høye på egen språkfortreffelighet. Eller så var hun som mange romere av den oppfatning av at kan man ikke italiensk allerede er det på høy tid å lære det. Alle burde snakke noe italiensk. Det ble en munter utveksling om pasta her og pasta der. Ikke overraskende endte det 1-0 til Italia.

Er det et sted man kan bryte isen med en italiener, er det ved matdisken. Eller i det hele tatt over temaet mat. Dette oppdaget jeg da jeg flyttet ned dit for snart to tiår siden. Det som var nyfikent for en nordkvinne var at italienske menn var minst like entusiastiske deltakere i en verbal kulinarisk show-off som kvinnene. Og det med en lidenskap en italiensk filmskaper verdig. Dette var på den tiden hvor rollefordelingen i hjemlandet fremdeles var datidens «tradisjonell», men hvor en gryende tendens til maskulin dominans i kjøkkenet fant sted – i hvert fall på lørdagene.

Men tilbake til mine nye bekjentskaper fra butikken. Pappaen bar, som undertegnede, synlige tegn på hvor viktig det er å kose seg med maten og virket helt klar til å la en solid mage bestemme dagens fangst blant kjøttrettene. Mens la Mamma la ut på en modig reise i fiskedisken ønsket il Papà (ikke å forveksle med il Papa – paven!!) å vite hva de ulike rettene inneholdt, og om kylling var til stede i flere av dem siden dette var favoritten over alt. Kombinasjonen norske pastaskruer og kylling virket veldig forlokkende for en sulten mann fra Parma, selv med fruens opplagte skepsis til nordmenns evne til å lage noe fantastisk ut av en av deres nasjonal-stoltheter.

Det slo meg at jeg var like sulten på de vakre ordene som il Papà var på kyllingen og mine norske mønstre kjempet en kamp med min indre italiener om makten. Eide jeg ikke skam; overfalle en ferierende, vennlig familie slik? Oppdragelsen var i ferd med å få overtaket da il Papà ytret det han etterpå muligens angret på: «Du snakker veldig godt italiensk.»
Med disse ordene fant han knappen til mitt alter ego Cici, hun med det italienske hjertet! Jeg visste at det i beste fall var en vennlig gest i håp om at jeg skulle vise ham flere kyllingretter, men det var for smigrende til ikke å bli revet med.

Til slutt innhentet norsk viking-stamina den impulsive indre italieneren og jeg ønsket familien en nydelig dag og arrividerci og salve og trakk meg tilbake.

I bilen på vei hjem oppdaget jeg at Cici hadde skrellet vekk flere år med norsk kjørestil. I noen øyeblikk var jeg forført av gamle minner idet jeg gjenopptok bruken av frekke innsmett i ettermiddagstrafikken og en ikke aggressiv men informerende bruk av bilhornet. Vel, det var i det minste hensikten.
Resten av dagen har jeg vært full av energi og følt meg glad og lett. Trafikkmessig er det kanskje godt at jeg ikke snakker italiensk hver dag. Dog for en stakket stund, på en helt vanlig hverdag i juli måned, gjorde det godt å suspendere den norske anonyme, middelaldrende damen og i stedet børste støv av min indre italiener. Lurer på om jeg skal la henne slippe til litt oftere. Kanskje vi alle skulle det? Bare ikke i bak rattet.

Ciao-ciao.

Foto: CM