En samtale i helgen blant gode barndomsvenninner brakte meg tilbake til stille øyeblikk, der hvor kvitring høres. Det er en stund siden årets første fuglesang igjen lød over nabolaget. Kald vinter og plutselig sommer, så vinter, så vår og nå igjen – sommer, alt i løpet av noen få uker har gjort ting med naturen rundt her.

Det gjorde godt for vinterkalde hjerter og knokler å høre vakker, ren lyd etter mørkets frembrudd da den lød for første gang for noen uker siden. Eller kanskje jeg bare ikke hadde lagt merke til den før jeg en dag gjorde det.
Dette tegnet på sommer. På lyse dager og netter og tunge presenninger som løftes av det som har føltes som en hard tid.

Jeg er velsignet med trær rundt meg. Så lenge det varer. Det er kanskje bare snakk om kort tid før den slunkne skogen på den andre siden av veien må vike for fremskrittet og Oslo-pendlere på jakt etter rimeligere bo-alternativer. Hovedstadsprisene som nå kun noen veldig få sykepleiere kan finne ut av å investere i eget krypinn sender folk ut i provinsen.

Så jeg får nyte mens jeg kan. Monstermaskiner har allerede forsynt seg med en anselig mengde trevirke og driver naturopplevelsene lenger på avstand. Dog ennå ikke flokken som hver morgen og hver kveld byr på sangopplevelser man knapt kan beskrive.
Én natt for ett år eller to siden våknet jeg av en aldeles overjordisk fuglelyd. Det må ha vært en fugl, selv om jeg aldri så den der i tussmørket, men det var en lyd jeg aldri har hørt hverken før eller siden, uansett i hvilket land jeg har vært.
Sammen med venninner og venner med de rette appene har vi forsøkt å komme til bunns i den magiske nattesangeren (som hvis det var en nattergal, var det en nattergal med en dialekt ingen andre har tatt opp og publisert så vi kan finne den), og mysteriet lever fortsatt. Bare den ene natten. Et par minutter med den mest klokkerene, mystiske lyden som festet seg i hørselsminnet og hjertet. Lyd som skapte lengsel og trykket på knapper.

Til jeg kommer til bunns i akkurat den saken nyter jeg mine små naboer med de sterke røstene.
Morgensangen byr på ett lyd-register, kveldstonene et annet, og jeg forsøker å tenke meg hva de sludrer om der «over kaffekoppen» før de flyr hver til sitt. Fantasien synes grenseløs og snart ligger hele samtalen foran meg; den pertne fjortis-fuglen, den påpasselige mamma-fuglen, fetter-fuglen som bor i nabotreet, men som alltid kommer innom og får en frokost nummer to før det bærer av sted til skolen, den yngste som sitter og pludrer for seg selv og som ingen legger merke til, den travle pappafuglen som gjør de siste forberedelsene før arbeidsdagen starter, og til slutt «gammel-fuglen» som blir ignorert på en annen måte enn minstefuglen, men som har masse å si likevel.
Noen ganger høres det ut som om jeg er i Italia igjen og hører familiesamtalene fra åpne vinduer på alle kanter.
Så blir det stille.

Helt til kvelden. Rundt solnedgang og etter at tussmørket senker seg over oss igjen. Ja, mørket på disse tider, skal jeg være korrekt.
Lyden er en annen nå. Rundere, vennligere, med masse omsorg og kjærlighet. Kanskje oppsummerer de dagen, utveksler tips om de beste matplassene, snakker om universetes hemmeligheter. Tenk den som hadde forstått.
Det er så vakkert. Familien samles og skal bysses til ro. Dagen skal avsluttes på en vennlig måte. Pappaen forteller eventyr for søvntunge øyelokk og påser at alle er trygge.  Mammaen har overblikket og stryker lett over dem alle med fjærlett ving før de voksne trekker seg tilbake.
Lett pludring med en rund lyd før det blir stille igjen. Det er en stemning av harmoni der. Kjærlighet, til og med.

Av og til skulle jeg ønske jeg snakket fugl. Men kanskje er det greit som det er.

Foto: pintrest