Plekter og snørrfiller

Været er skikkelig surt. Best å ta med lommetørklær i tilfelle det resulterer i rennende nese i det jeg ser for meg vil bli en kald seanse i kø. Har man ikke VIP-billett til favoritt-rockebandet sitt, men vil ha en sånn noenlunde plass, er det bare å trosse pingle-genet, hente frem sin indre viking-gudinne og stille seg i kø. Den er kort. To foran meg som viser seg å ha VIP-billett så de blir snart sluset inn der jeg gjerne skulle ha vært.
Etter en time og med alle andre bak meg, begynner det å skje noe. Bandet kommer ned trappene. Den ene musikeren bråstopper og gaper da vi ser hverandre sånn et par meter og en glassvegg mellom oss og skaper kaos for de tre andre bak ham. De kjenner igjen publikummet sitt, de der rockerne, sier venninne Hilde. Jeg hadde møtt dem før. Vi vinker til hverandre før de forsvinner for å gjøre sine pre-konsert-ritualer og vi slipper omsider inn i varmen.
Jeg havner sammen med VIP-ene sånn rett foran forsterkere og scenekanten. Lyden kommer til å bli massiv. På med ørepropper.
Oppvarmingsbandet går av scenen. Gitar-tech-ene gjør greiene sine. Publikummet rundt meg like utålmodige som jeg maner bandet utpå.
Det tar ikke lang tid før de er i gang med første sang. Fra gamle dager. Kjente og kjære bringer de frem minner om andre epoker.

Der er han igjen, han med gitaren med fire strenger – smilende, helt utpå kanten. Spiller med raske fingre og hele hjertet. Flink med øyekontakt.
De bruker hele scenen. Prøver å nå så mange som mulig. Mange føler seg spesielle. Singlet ut som kveldens eneste publikummer. I senter for bandets oppmerksomhet, ikke omvendt. Med over tretti års mer eller mindre konstant turnevirksomhet kan de det der med å flørte med fansen sin, også middelaldrende damer.
Bassisten returnerer. Mer øyekontakt – et spørrende nikk besvares bekreftende. Knipser ut plekter nummer én. Det havner på hodet til sikkerhetsvakten og en med lange armer og kjappe reflekser grabber det til seg. Latter.
Gitaristen er snørrete, sier han og leter etter noe å snyte seg med før neste sang.
Hun der fra Norge husker at hun har løsningen, vifter med pakken og roper navnet hans.
“Hva har du der?” spør han og kommer bort til scenekanten. De hører ting oppå scenen der. Ser og hører.
“Lommetørklær.”
“Kan du kaste dem opp hit?”
Jepp. Papirlommetørklær fra Firstprice til min favoritt-gitarist …!
Han blir rørt. Sånn på ordentlig. Utbroderer hvordan slike gester mer enn noe annet rører ham, gjør ham glad. Uforbeholden sjenerøsitet. Noen som bare gir med hjertet. Får folk til å applaudere.
En pakke med klamt papir er alt som skal til.
“Du er jo en helt ekte engel.” Han kommer bort igjen og ser ned på meg. Antagelig den eneste i salen med hvit topp. Og helt klart to skinnende øyne som lyser som en glorie. Joda. Engel.
Alt blir enda mer personlig etter det. Vokalisten kommer. Ned på kne. Mikrofonen i den ene hånden, den andre utstrakt for å nå hun der som hadde kommet helt fra Norge med snytefillene sine. Gud og Adam og pekefingeren.
Plekter hagler. Bassisten har tatt oppgaven. Men mottakerapparatet har en treningsjobb å gjøre. Det blir komisk. Eller patetisk, muligens. Alle andre rundt meg greier å plukke opp dem jeg skulle ha hatt. Av en eller annen grunn gjør det ikke så mye. Opplevelsen av å flyte seg gjennom timene med favorittmusikerne og tre tusen andre syngende på favorittsangene sammen med meg er rikere.
Mange små, hyggelige opplevelser inntreffer men som ikke skal beskrives her. De er personlige, private, vare.
Etter konserten kommer de ned på gulvet til oss med bare et gjerde imellom for å holde fan-girlsa på avstand. Håndtrykk og klemmer utveksles mens vokalisten klatrer på toppen av gjerdet som en sirkusartist og blir støet opp av alle han passerer på sin dristige vandring i å hilse på alle som sprenger seg frem bare for å kunne nå skotuppen hans.
“Tok du med deg et plekter?” Frekk som f*** hun der vikingen.
“Nei. Jeg skal hente et.”
Bassisten hilser seg ferdig på de andre rundt meg, klatrer opp på scenen igjen. Endelig belønnet. Som om jeg ikke hadde blitt det hele kvelden. Min nye kompis, VIP-Brian, lar meg overta det han hadde fått av gitaristen. Sjenerøst, det der publikummet deres. Akkurat som musikerne selv.

Hvor mange hundre tusen møter de ikke hvert år, de der? Blonde engler med snytefiller finnes i hopetall. Likevel. Denne kvelden flyter de med meg på elven av magi.
I alle fall blir det skrevet at denne kvelden er spirituell.
Av han med forkjølelsen.

En liten plastikkbit til en som bare spiller klassisk gitar, hvis man kan kalle det spiller (det kan man ikke).
Et minne om en kveld hvor det kun er dem og jeg til stede. Hvor de tre tusen andre er statister i mitt magiske manuskript. Skrevet og regissert av makter jeg bare kan takke. Kanskje til og med en engel?
Den representerer så mye, den lille trekanten. For dem én kveld av tusenvis, på en måte like masseprodusert som plekteret, selv om konsertene deres føles alt annet enn repriseaktige. De er tvert imot helt unike opplevelser. Dog – i morgen reiser de videre og gjentar alt fra start, plekterknipsing inkludert.
For meg, imidlertid, er det spesielt – et symbol for hva som skjer når jeg lytter til hjertet og tillater strømmen å ta meg med på eventyr.

This slideshow requires JavaScript.

Foto 1,3 og 4: CM

Foto 2 (of Gary Cherone): Brian Longridge

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s