Så var det dette med kleint. Ett av våre «nye» norske ord. Det vil si – jeg har hørt det før. I tyskundervisningen naturligvis, hvor tyskerne har definert det på én måte, mens da ordet reiste nordover over Skagerak, eller ble fraktet opp via SJ, ble meningen endret noen få grader, og så var man ikke lenger helt i form når man var «klein». I 2017, så vidt jeg har forstått det, er betydningen av ordet blitt pinlig-ish. Nå kan man jo si at dette er flere sider av samme sak, naturligvis, litt avhengig av hvor man er syk og om man føler seg liten.

Men. Det var ikke ordkløyveri per se som skulle luftes denne gangen. Det var dette med flaue ting. Min lille historie utspant seg for omtrent et år siden. Jeg har i mellomtiden rukket å fortelle den til ganske mange, så dere får ha meg unnskyldt for gjentagende beretninger.

Siden jeg var liten har jeg elsket å skrive. I starten skal de innrømmes at jeg kopierte og lånte litt fra andre mens jeg gradvis formet min egen skriverstemme. Det var fascinerende å se hvordan historier kunne feste seg på arket via en kulepenn, datidens skriveredskap, og jeg utsatte nærmiljøet for tvangslesing av mine mer eller mindre velformulerte setninger. Etter hvert som tiden gikk og jeg ikke hadde skrevet på noen tiår, glemte jeg helt denne lille fritidsaktiviteten. Helt til den en dag dukket opp igjen etter en veldig spesiell drøm jeg hadde hatt som jeg gjerne ville huske. Og skal man huske noe etter fylte førtifem, vel så må man skrive det ned.

Jeg ble nysgjerrig på hvordan drømmen kunne gå videre og fortsatte å kludre ned, via min laptop denne gangen. Historien ble til slutt på hundrevis av sider, antagelig en bestselgende triologi en vakker dag (!!!).

En slags hobby ble født og etter hvert som jeg skrev oppdaget jeg at det ikke var mitt dagsbevisste sinn som nødvendigvis fortalte historiene; ingen intrikate plott jeg hadde grublet på i timevis, men i stedet lot jeg meg overraske av hva personene i manuset fant på etter hvert. Intuitiv skriving, kalles det visst.
Nå skal jeg ikke legge all skyld på underbevisstheten eller andre kilder til mine kreative rablerier, altså. Prosessen viser meg til stadighet det terapeutiske i å skrive, man får ut av seg mye man ellers går og sparer på og man kan utforske ting i sin egen personlighet gjennom personene i historien som diktes.

I min helt sikkert kommende bestselger nummer fire ble dette tatt til et helt nytt nivå. Izabella, hovedpersonen bosatt i min hjemby Roma, ble mitt alter ego for ting Cicilia aldri hverken har vært med på, ikke har tenkt på, eller som jeg ikke ser for meg at noen gang kommer til å materialisere seg i det virkelige liv. Og Izabellas mange påfunn ble av og til rødmende, dog sirlig nedført i relativt grafiske vendinger.
Det er så trygt og godt å bare få det ut gjennom fingrene og så er man liksom ferdig med det. Uansett er det jo bare jeg som leser det før det blir gitt ut under pseudonym og jeg kan leve for alltid uten blygsel for alt hva mine karakterer finner på. Tenkte jeg.

Laptopen min truet med både det ene og det andre og jeg ble nervøs for at Izabella skulle forsvinne ut i intetheten sammen med en datakrasj. På det tidspunktet hadde jeg ikke skaffet meg en skykonto ennå. USB-brikken jeg hadde tilgjengelig var full og jeg hadde tross alt skrevet 150.000 ord – en bok, selv om jeg må regne med å «kill my darlings» ned til kanskje 100.000 ord når den begeistrede redaktøren en gang snart får lagt sine klamme hender på mitt mesterverk.
Det var da jeg fikk den lysende idéen – jeg mailer jo bare manuset til meg selv! Som tenkt, så gjort. Mailen ble sendt og mottatt og verden gikk videre.

Noen dager senere var jeg på lunsj hos mine foreldre. Det er alltid hyggelig og vi sludrer om så mangt rundt kjøkkenbordet.
Etter å ha snakket om siste dagers gjøren og laden ser min far på meg med et blikk som for alltid vil være tilgjengelig i hukommelsen min, lagret under «pinlige hendelser», og som av og til dukker opp når underbevisstheten har lyst til å erte meg litt.
Ordene som fulgte var: «Du, den historien om hun der Izabella …?»
Aaargh! På ett sekund koblet synapsene i hjernen begivenhetene sammen – jeg hadde sendt det hemmelige, semi-spektakulære manuset til min pappa! Noe så kleint!
Heldigvis hadde ikke min mor hørt spørsmålet til sin mann, så hun tok over samtalen og jeg kastet meg over livbøyen og engasjerte meg like entusiastisk i hennes anekdote som vår gamle labrador Kajsa hentet pinner i vannet.

I et egnet øyeblikk logget jeg meg – helt autorisert – på min fars maskin. Mailen lå ganske riktig i mailboksen hans. Delete. “Sikker på at du vil slette mailen?” Bombe.
Fattern skal slippe påminnelsen om datterens (tvilsomme) Cupid-talent.

K-leint!

Samme dag skaffet jeg meg en skykonto, kun tilgjengelig for meg selv og eventuelle hackere.

Foto: CM