Om dette med å vente når bilen er på verksted

Hva er det med det å ha bilen sin på service som er så oppjagende?
Jeg venter on location. Det skal innrømmes at det ikke nettopp er kuren for et urolig sinn i påvente av dommen. Imidlertid har jeg oppdaget at det å vente på telefonen fra verkstedet med statusrapport er like nervepirrende. Dessuten har de spandert myke sofaer og Apple-TV med nyheter i kundesonen for å sukre sure beskjeder.
Det er nesten som på venteværelset hos tannlegen, hvor det like så garantert som at den månedlige kommer samme morgen som man reiser på badeferie, som at man tror man har et monsterhull i den minst tilgjengelige jekselen. Som i beste fall kommer til å ende i rotfylling. Kanskje er det en forsvarsmekanisme for å forberede seg på det verste. Tusenvis av kroner er allerede på vei ut av kontoen for selve servicen. Det er andre overraskelser jeg frykter.

For å bøte på nervøsiteten lager jeg meg en dobbel espresso. Det er nok smart på fastende hjerte. Til alt hell har de en sånn maskin du finner på steder som gjerne vil vise at de er sjenerøse og byr på gratis kaffe, men hvor kaffen i beste fall er barnebarnet til oppsopet på kaffefabrikken og hvor man kun «kan finne spor av koffein». Etter noen år i Italia er jeg kresen på kaffen min. Det vil være enkelte som hevder at hverken Italia eller jeg serverer den beste kaffen, og som alt annet er det en smakssak. Min gane passer den aldeles utmerket. Så godt, faktisk at jeg, da jeg bodde der, pleide å starte dagen med en kvadruppel espresso på den lokale kaféen – eller en Cicilia Speciale som den etter hvert ble kalt. Dette var i de dager hvor studier og oppstart av en bokhandel skulle kombineres og hvor timene med søvn var like få som tropenetter i sommer-Norge.

En liten vandring rundt i salgslokalet vil kanskje gjøre seg. Strekke på beina, kikke på alle de lekre, skinnende bilene jeg vet at banken min ville ha ristet megetsigende på hodet av med et oppgitt «tsk tsk». Å se er i det minste gratis.
Nervøsitet gjør ikke underverker med humoren heller. Mot bedre viten kaster jeg meg utpå likevel og besvarer smilet fra en selger. Han ofrer meg et halvt øye i tilfelle jeg ikke bare er en middelaldrende dame fra arbeiderklassen, men en godt kamuflert millionær på jakt etter sin neste BF(F) på hjul. «Kanskje jeg kan sette igjen Focusen og heller ta med denne hjem?» prøver jeg, og gremmes i det ordene renner som en vannlekkasje over leppene på vei ut. Selgeren har antagelig hørt denne ikke spesielt festlige replikken før, men gjør sitt beste for å bevare selger-høfligheten og trekker på den ene munnviken. Jeg kan «se» at han ruller med øynene innvendig og formelig kjenner de ikke spesielt flatterende tankene hans. Med så mye verdighet som mulig trekker jeg meg tilbake til min trygge plass i godsofaen og en flaske med vann i stedet.

Ventingen får tankene mine til å vandre tilbake til nettopp Italia og studietiden. Som eldste utlending immatrikulert ved Roma 3 på det tidspunktet, var jeg en liten kuriositet. Mine medelever behandlet meg med samme høflighet som de ga sine professorer og bekreftet med dette generasjonskløften mellom oss. Min favorittprofessor i italiensk litteratur, dottore Testa, bredte sine omsorgsfulle vinger over meg og hjalp meg i gang med tekstanalyse og mye annet på et språk jeg knapt hadde snakket i et par måneder, men som på mirakuløst vis hadde skaffet meg en plass på universitetet likevel.
Nå kommer dette med å vente på noe man gruer seg til – muntlige prøver og eksamener. Det følger jo ubønnhørlig med i mange utdannelser. I Italia var det slik at hele klassen var til stede mens professoren grillet sin student i alles påhør og påsyn. Ikke nok med at man skal huske hvilken tid av verbet man skal benytte og respektere øvrige grammatiske finurligheter ikke-eksisterende i det norske språket, man skal også huske leksen og kunne foreta filosofiske betraktninger på sitt nye «morsmål». Å være trenet i mindfullness anbefales der man delvis lider med medstudenten i the hot seat og delvis trimmer sin lammede hukommelse i de gjenstående temaene man selv skal synke tennene i etter hvert.
Ordene man lengter etter å høre fra professoren er «30 e lode». Jeg hørte ordene da min italienske venninne Kati acet eksamenene på sitt jus-studie, men jeg venter fremdeles. Jeg fullførte ikke studiet men bestemte meg for å bli dottoressa en gang i min pensjonstid som nærmer seg med stormskritt. Der synes ingen venting å være involvert.

Endelig ropes det fra bak skranken: «Mandem, bilen din er klar.» Mandem! Jeg ser meg rundt for å se om min far er ankommet, men nei. Laptop, ekstern mus (ja, jeg er over femti), mobiltelefon og veske fomles sammen og jeg tar noen nølende skritt frem til dommerbordet.
«Bilen din er i meget god stand,» lyder de lettende ordene. Det er som å høre tannlegen si «null hull.» Nå skal vi hjem, ta bilder og lage en salgsannonse av min firehjulte venn.
Og så er det å vente igjen – på den perfekte kjøperen.

 

Foto: CM

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s