Ooops, det var nære på! Med kartet på rattet og en vag forestilling om hvor jeg skulle sette kursen denne første dagen på min Italia-på-langs-reise, blandet jeg meg med den travle Milano-trafikken og opphetede sjåførhoder. Mitt italienske eventyr hadde startet! Ti dager senere skulle leiebilen og jeg stille i Lamezia Terme for å bli fraktet til Tropea. Der skulle de neste månedene tilbringes. Jeg hadde gjort det som var min plikt å utføre i Milano; skatter i Marina Rinaldi-butikkene var ervervet og jeg hadde sett AC Milan spille på San Siro.

Høy tuting nådde ørene og jeg måtte ta øynene fra kartet igjen. Dette var før GPS var allemannseie, så jeg måtte stole på den som bor i mitt DNA. Nå har jeg tross alt generasjoner på generasjoner med sjøkapteinsblod rennende i årene og jeg satset alt på at navigatørprogrammet i hodet var korrekt installert, oppgradert til den seneste versjonen og virussjekket. All energi gikk nemlig med til å snirkle meg uskadd mellom bilene på det jeg mente var veien til Lago di Como i en bil jeg knapt hadde blitt introdusert til. Ingen overraskelse at trafikken var en anelse mer hektisk enn på Østlandet. Det jeg ikke hadde observert så godt på forhånd var den totalt manglende respekten for filer. Man kunne ikke skylde på forvirrende merking i gatene; lekre stiplede linjer informerte sjåførene hvor bilene burde plasseres, to filer i hver retning.

Tydeligvis angikk ikke dette mine medtrafikanter og som den eneste som skulle være flink pike, var det faktisk jeg som skapte kaos. Det to filene ble til fire og noen ganger fem, hvis man regnet med alle vespaene som vispet mellom kjøretøyene i mektige slangebevegelser.
På imponerende vis manøvrerte mine nye «landsmenn» seg mellom hverandre. Om det ble en ripe her og der, gikk jeg glipp av det. Og muligens hadde ingen stoppet hadde det skjedd. Det var i denne første hektiske timen jeg lærte meg bilhornets hemmelige språk og nyansene av tutingen. Til alt hell kunne jeg ikke mange gloser italiensk på det tidspunktet. Det var neppe lovord jeg kunne lese på et par iltre lepper i det de passerte meg med millimeters klaring. En del nye håndbevegelser ble også observert. Noen ting er nok best å ikke forstå.

Neste leksjon i trafikken var dette med veiskiltene. Vokst opp på landsbygden var jeg vant til å følge disse, både de som forlangte vent og stopp, og de som informerte om hvilken fart man skal holde. Ovennevnte viste seg å ikke være så nøye der jeg befant meg. Tidlig gikk det opp for meg at høyrefilen og jeg skulle bli BFF. Nå var det ikke overalt jeg hadde luksusen av to filer siden jeg ikke ville kjøre mer på motorveien enn jeg måtte. Jeg var jo på tur. I femtisonen nærmere Lago di Como begynte ting å demre for meg. Et blikk i speilet og lyder som ikke betød «nå kjører jeg forbi deg, bare så du er informert» senere og jeg måtte konstatere at jeg hadde fått en ny jobb ? som lokfører. Kommunikasjonen som kom bakfra var en nyanse mer aggressiv enn vennlig informativ og det ble tydelig at femti kilometer i timen kun var veiledende. Jeg svingte inn på siden og slapp køen så langt som godstoget på Østfoldbanen forbi meg. Jeg lærer nok etter hvert, trøstet jeg meg selv med.

Mot slutten av turen kom den store prøvelsen. Jeg hadde bestemt meg for å la være å kjøre inn i Napoli etter råd fra lokale krefter, og heller ta toget inn fra Sorrento. Imidlertid oppsto det et virus i hodets navigatørprogram og før jeg visste ordet av det befant jeg meg inni byen. I Napoli kjører man på grønt lys. Så langt så godt. Dette er jo internasjonalt anerkjent. At man også kjører på rødt kom som en litt større overraskelse. Hva gjør man når man er lettere panikkslagen, alene i bilen og med kartet på rattet? Jo, man engasjerer hele den himmelske hærskaren av skytsengler, trafikk-engler og ellers alle hjelpende krefter.
Til slutt ble jeg stoppet av en bil med to hyggelige unge menn. De pratet på napolitansk og jeg på engelsk og det endte med at de loset meg ut av byen og trygt i retning Amalfikysten som var målet før Sorrento. Engler finnes tydeligvis overalt, men ikke alle blottlegger vingene sine.

Etter et par hviledager og sightseeing i Sorrento og omegn la jeg ut på siste etappe. Motorveien skulle forseres om jeg skulle rekke min avtale i Lamezia.
Jeg svingte ut i gatene og implementerte all min oppjusterte kunnskap bak rattet. Gasspedalen var flittigere i bruk enn bremsen, et par håndbevegelser, og jeg oppnådde endelig respekt. Jeg slapp gratis gjennom bomringen ut på motorveien da jeg la meg i feil fil ? den venstre! – med min nyvunne selvtillit. Mitt blonde faks overbeviste bomoperatøren at det ville gå raskere å la meg passere uten å betale enn å forklare meg prosedyrene.

Jeg kikket i sladrespeilet. Den flinke piken gjespet og la seg til å hvile i baksetet. Bak rattet satt i stedet hun som våget å ta sin selvfølgelige plass i trafikken. Og kanskje etter hvert i livet.

Foto: CM