I dag har jeg snakket italiensk igjen. Det er lenge siden sist og ordene knatret ikke nettopp som mitraljøseskudd i starten, men det gjør meg alltid godt å ta i bruk språket som jeg synes er så vakkert og som jeg mestrer knapt nok sånn passe etter nesten femten års pause – med unntak av små visitter til min «hjemby» Roma.
Det hendte i ferskvaredisken i matbutikken. I påvente av at roastbiffen skulle skifte eier, smøg det seg inn kjente ord fra høyre flanke, en undring over nordmenns bruk av poteter i ulike retter. Fløtegratinerte sådanne ble inspisert med en viss skepsis. På beroligende avstand med glass mellom seg og noe de muligens aldri før hadde sett bli satt sammen til noe spiselig. Far i familien følte seg på tryggere grunn da han oppdaget at det også fantes pastaretter i disken. Mor var ikke like imponert.

Det var da jeg så mitt snitt til å kaste meg inn i samtalen, litt på samme måte som man av og til må tvangskose katten sin. Dere med katt vet hvordan dette kan arte seg.
Tre generasjoner italienere snudde seg mot meg i mild overraskelse. La Mamma var raskest til å replisere, muligens vant til overentusiastiske middagsshoppere høye på egen språkfortreffelighet. Eller så var hun som mange romere av den oppfatning av at kan man ikke italiensk allerede er det på høy tid å lære det. Alle burde snakke noe italiensk. Det ble en munter utveksling om pasta her og pasta der. Ikke overraskende endte det 1-0 til Italia.

Er det et sted man kan bryte isen med en italiener, er det ved matdisken. Eller i det hele tatt over temaet mat. Dette oppdaget jeg da jeg flyttet ned dit for snart to tiår siden. Det som var nyfikent for en nordkvinne var at italienske menn var minst like entusiastiske deltakere i en verbal kulinarisk show-off som kvinnene. Og det med en lidenskap en italiensk filmskaper verdig. Dette var på den tiden hvor rollefordelingen i hjemlandet fremdeles var datidens «tradisjonell», men hvor en gryende tendens til maskulin dominans i kjøkkenet fant sted – i hvert fall på lørdagene.

Men tilbake til mine nye bekjentskaper fra butikken. Pappaen bar, som undertegnede, synlige tegn på hvor viktig det er å kose seg med maten og virket helt klar til å la en solid mage bestemme dagens fangst blant kjøttrettene. Mens la Mamma la ut på en modig reise i fiskedisken ønsket il Papà (ikke å forveksle med il Papa – paven!!) å vite hva de ulike rettene inneholdt, og om kylling var til stede i flere av dem siden dette var favoritten over alt. Kombinasjonen norske pastaskruer og kylling virket veldig forlokkende for en sulten mann fra Parma, selv med fruens opplagte skepsis til nordmenns evne til å lage noe fantastisk ut av en av deres nasjonal-stoltheter.

Det slo meg at jeg var like sulten på de vakre ordene som il Papà var på kyllingen og mine norske mønstre kjempet en kamp med min indre italiener om makten. Eide jeg ikke skam; overfalle en ferierende, vennlig familie slik? Oppdragelsen var i ferd med å få overtaket da il Papà ytret det han etterpå muligens angret på: «Du snakker veldig godt italiensk.»
Med disse ordene fant han knappen til mitt alter ego Cici, hun med det italienske hjertet! Jeg visste at det i beste fall var en vennlig gest i håp om at jeg skulle vise ham flere kyllingretter, men det var for smigrende til ikke å bli revet med.

Til slutt innhentet norsk viking-stamina den impulsive indre italieneren og jeg ønsket familien en nydelig dag og arrividerci og salve og trakk meg tilbake.

I bilen på vei hjem oppdaget jeg at Cici hadde skrellet vekk flere år med norsk kjørestil. I noen øyeblikk var jeg forført av gamle minner idet jeg gjenopptok bruken av småfrekke innsmett i ettermiddagstrafikken og en ikke aggressiv men informerende bruk av bilhornet. Vel, det var i det minste hensikten.
Resten av dagen har jeg vært full av energi og følt meg glad og lett. Trafikkmessig er det kanskje godt at jeg ikke snakker italiensk hver dag. Dog for en stakket stund, på en helt vanlig hverdag i juli måned, gjorde det godt å suspendere den norske anonyme, middelaldrende damen og i stedet børste støv av min indre italiener. Lurer på om jeg skal la henne slippe til litt oftere. Kanskje vi alle skulle det? Bare ikke i bak rattet.

Ciao-ciao.

Foto: CM