Roma – hjembyen min

Fra første gangen jeg var der, var det kjærlighet. Det skjedde da jeg rundet et hjørne og Piazza Venezia åpnet seg for meg. Hjerteslagene mine hadde gitt utslag på Richters skala. Da visste jeg det – jeg hadde kommet hjem. Etter hvert flyttet jeg dit. Ble romer. Det sa i alle fall de som var født og oppvokst der – at jeg var mer romer enn dem. Men jeg vet sannheten. At jeg er norsk med et romersk hjerte.

I Roma nyter man. Staveprogrammet vil at det skal føyes til et ord her for å gjøre setningen komplett. Greia er at man nyter – punktum. Nå er naturligvis livet mye mer nyansert enn det, og det ville være løgn å fremstille livet i Roma, i Italia, som noe så endimensjonalt som et samfunn bestående av livsnytere. Det jeg mener er at jeg mer enn noe annet sted møtte en overvekt av mennesker som på tross av stress, kaos, i noen tilfeller fattigdom, sykdom, elsket byen sin så inderlig at det oftere enn ikke trumfet hverdagsskiten.
Men så var jeg antagelig ekstremt heldig med vennene jeg fikk, menneskene jeg møtte.

Jeg ble minnet om mitt alter ego da noen la ut en forespørsel via sosiale medier om tips for hva man gjør i Roma. Mange spør meg om gode forslag til hva man skal gjøre when in Rome, logisk nok med en forventning om at jeg jo må kjenne byen ut og inn. Vite om alt man ikke må gå glipp av. Jeg føler at jeg aldri har særlig matnyttige forslag til turistaktiviteter.
For var jeg egentlig noen gang turist i hjembyen min?
Ja, jeg har vært i Vatikanet. Deriblant i bakhagene etter spesiell invitasjon, til og med. Men det er en annen historie …
Ja, jeg var ofte i Peterskirken. Men det var for å få med meg klokken 12-messen med den varme presten med de store øynene som alltid så rett gjennom meg og innrettet preken sin etter hvordan jeg hadde det. Eller så var det omvendt, men det var alltid nært. Alltid berikende.
Ja, jeg tente lys i Maria-kirken i Trastevere (hvor de som sokner til denne bydelen påstår at de er de ekte, sanne romerne), også sammen med venninner som kom på besøk, og det var alltid med en bønn om at alle dere der hjemme ble våket over av gode makter.
Ja, jeg var ved Colosseum. Hver dag – på vei til og fra butikken min i via dei Santissimi Quattro. Eller gjennom Forum Romanum. Eller forbi Piramide på vei til universitetet.
Ja, jeg var på Spansketrappen også. For der er man ved midnattsslaget på nyttårsaften iført noe rødt for å ønske hverandre godt nytt år.
Ja, jeg var på Stadio Olimpico for å se på fotballkamper, inkludert veldedighetskamper med italienske kjendiser.
Ja, jeg var i Auditoriet for å høre på musikk. De gangene vi var råflotte og for eksempel Jan Garbarek kom og holdt en konsert jeg vil huske for resten av livet. Like gjerne fant vi en av mange gratiskonserter, små pop-up eventer i ulike genre.
Ja, jeg nøt maten og drikken. Men sjelden på restaurant. Og kaffen ble inntatt stående ved disken, for det som den gang kostet én €uro. Eller to, siden en caffè doppio var det desiderte minimumsinntaket for mitt vedkommende.
Ja, jeg var i Villa Borghese. Om ikke annet for å plukke med meg en mega-kongle for å pynte opp hjemme. (Det finnes antageligvis hundre grunner for hvorfor man ikke skal gjøre akkurat dette).

For å kunne leve i en by med svindyre boligpriser – i hvert fall om du vil bo i det historiske senteret som jeg var heldig å gjøre – må man bli kreativ når det gjelder å leve la dolce vita siden det meste av budsjettet går med til husleien.
Man tar på seg godskoene, allierer seg med skomakeren på hjørnet som i mitt tilfelle sålet om skoene mine i gjennomsnitt én gang hver fjortende dag, helt til det ikke var mer å gjøre med dem – og så går man. Og her kom det norske genet frem, for romerne er ikke fullt så fascinert av all denne ruslingen som vi er.
Ja, jeg var kanskje turist i egen by. Selv om jeg bodde der, studerte der, jobbet der. På min egen måte, vandrende rundt mens jeg inhalerte energien av byen og tok med meg en pizza al taglio på veien hjem til dessert.
Jeg var heldig. Fant et lite krypinn ved Campo de’ Fiori og hadde mange av attraksjonene rett rundt hjørnet. Eller “sotto casa” som de sier der. Gaten min skal jeg fortelle om en annen gang. Den krever en egen historie.

Så skal du til Roma og har blitt mett av alle attraksjonene, lei av køene – husk å senke skuldrene og legg merke til all skjønnheten rundt deg. Husk å gjøre ingenting. Mens du diskuterer politikk, mat og fotball med fremmede som om dere er gamle kjente.
Og ta for all del en caffè doppio for meg stående ved disken. Grazie mille.

 

 

Foto: CM

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s