I det siste har det vært mange begravelser vist på TV. Sommer-TV. Vi får ta del i livets gang og menneskers sorg. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, det er en del av nyhetsbildet, det også.

Men. Kan det finnes noe annet å si enn et “siste farvel”? Eller er det bare jeg som ikke på noen måte føler at jeg sier farvel til noen i en bisettelse eller begravelse?
Ja, det er en rituell markering. Ja, det er en måte å konkludere noe på – å oppsummere livet som om man leste opp et menneskes CV; en oppramsing av gjøren og laden. Det er vel dét, det betyr – curriculum vitae – livsløpet. Så sånn sett passer det. Selv om jeg personlig gjerne ville ha foretrukket å høre hva mennesket var for en. Hvordan hadde personen beveget andre.

Dette farvelet, derimot, sliter jeg enda mer med. Det er kun snakk om tid. Før eller senere er vi der i den kisten med blomster på toppen. Men er det der farvelet tas?
Kanskje henger det sammen med vår personlige tro. Tenker man at når lyset slukkes og øynene lukkes for siste gang, så er det mørkt. Over. Alt som bodde i kroppen opphører å eksistere med det siste åndedraget. Men da er det uansett for sent å si farvel, eller?  For skal vi pirke og dele opp ordet far vel – da indikeres det at reiser fortsetter. Og det gjør den jo ikke hvis livet ebber ut i sin helhet.
Tenker man da at man tar farvel med en kropp? Personlighet?
Det blir i så fall en enveis kommunikasjon.

Hvem av oss vet egentlig hva som skjer etter døden. Vi kan ha hatt våre opplevelser som gir oss en pekepinn i den ene eller andre retningen. Jeg har min tro, du har din. Som jeg i min arroganse har hørt meg selv si til den som ikke tror som jeg, at en del av oss fortsetter på nye “eventyr” – at livet er evig – “en av oss kommer til å bli overrasket”.
Det blir gjerne mottatt med sjenerøsitet.
Har jeg rett vil et “på gjensyn” være mer presist, siden jeg regner med at vi kjenner hverandre igjen der bak sløret, selv uten kroppene våre.

Det satt til side tenker jeg at det er lurt å gi slipp på den som ikke lenger er i menneskekroppen. Erfaringsvis er det imidlertid ikke alltid så lett. For min del bærer jeg dem videre med meg inni meg. Kanskje har jeg ekstra vanskelig for å gi slipp, men jeg føler ikke at jeg noen gang har tatt et “siste farvel” med noen. De lever gjennom minner, røverhistorier og assosiasjoner, selv om de ikke gjør det gjennom kroppen. I perioder mer enn andre. Noen ganger mer distansert, men jeg skimter dem alltid et sted i horisonten, sånn i vinkeavstand. Noen ganger møtes vi i drømme også med et “sees!” om ikke i ordet, så i energien og opplevelsen.

Kanskje er det et ufint tema og det kan være helt riktig for veldig mange å føle at man sier at “siste farvel” i en slik markering. Ingen skal ta fra noen dette, ikke jeg heller.
For min egen del ønsker jeg å finne et ord som kan passe bedre for min tro – for jeg vil gjerne feire dette livet – og takke kroppen for at jeg fikk utforske tilværelsen gjennom den. For at den ga meg det som også er et sted å bo så jeg fikk møte alle dere, utforske så mangt her på jorden. Så kanskje er ordet takk passende.

En gang hørte jeg noen bli spurt om hva de ønsket at Gud skulle si til dem ved dette livets slutt. Vedkommende svarte at hun håpet Gud ville si følgende: “Well done, you. This was your last round on Earth.”
Så kanskje er farvel-et ikke helt upassende likevel? Farvel til jorden.
Men ikke til alle dere som beriker livet mitt på måter dere ikke en gang vet om.
Der er det – i mangel av en eller annen brilliant frase – fremdeles “takk – sees når vi sees.”

Foto: CM