Å “ha krav på”?

Det er liksom ikke helt det heller jeg ønsker å uttrykke. Jeg leter etter et ord som oversetter enda mer presist det engelske ordet “entitled”, som foreslås å være det å ha krav på, være berettiget til. Det er ikke fullstendig dekkende; noen nyanser uteblir.

Flisespikkeri, det å finne den perfekte oversettelsen. Så over til sakens kjerne – å forsøke å forstå et konsept i meg selv om det å føle at jeg har krav på noe.
Har jeg det?
Er det noe som heter “min fødselsrett”? Hva er i så fall det? Hvem lovet meg det? Og når?
Eller er denne tingen – som egentlig må kunne defineres som en følelse av mangel – et produkt av et bortskjemt sinn i et bortskjemt – entitled – samfunn fylt til randen av privilegier?

Jeg vet ikke. Ikke ennå i hvert fall. Kanskje kommer svaret. Og med det hadde det vært digg om det kom en ro med på kjøpet. Den der indre freden som forsikrer om at jeg ikke virkelig trenger noe som helst her i verden. I hvert fall ikke hvis vi krabber litt oppover behovspyramiden og hopper bukk over de første par stegene som snakker om hus, sikkerhet, penger til mat og klær og strømregningen. I vårt lille land.

Det er som om jeg har krav på en (god) inntekt, et verdig liv, kafébesøk og rockekonserter. Ting som det utenfra ser ut som om jeg allerede har. Eller i det minste har hatt. Med den største selvfølge. Riktignok har jeg jobbet for det opp igjennom årene. En selvfølge, det også.
Ja, jeg har tatt ting for gitt. Alt fra det å leve i en sunn kropp til å få jobber, til å “realisere meg selv”, utvikle meg selv. Gjøre alt jeg har lyst til, litt overdrevet.

Dette kommer til overflaten nå fordi livssituasjonen er endret.
Fra å gå fra arbeid til trygd. Fra en relativt fungerende kropp til en mer haltende helse, hvor immunforsvaret har lagt ned våpnene og overgitt sin posisjon til uvennlige krefter fordi det er slutt på ammunisjonen – og noen andre ting. Fra å ha en økonomi som gjorde det mulig å reise, kjøpe ditt, være med på datt til en (tør jeg håpe) periode hvor dette ikke er like selvfølgelig, hvis i det hele tatt mulig.
Hadde jeg rett på alle disse tingene jeg var med på?
Hadde jeg lagt inn en forhåndsbestilling til dette livet med visse kravspesifikasjoner og betingelser? (“Ja, okay, da, så tar jeg en runde til på jorden, da, men bare hvis …”).
Sånn aller nådigst.

Nei da, livet har vel ikke alltid vært en eneste lang reise hvor alt på menyen ble servert etter ønske. Den nye situasjonen er summen av et helt liv levet med en eller annen form for kronisk sykdom – i de siste årene flere samtidig med innslag av sterke smerter. Det tar på. Krever energi og gjør noe med hvordan man håndterer både hverdager og helger. Hvordan det sosiale livet ser ut – eller ikke ser ut. Men innimellom har det jo vært alle disse krydderiene. Som jeg muligens syntes jeg skulle ha. Fortjente det, bare fordi jeg var i kropp, født i et land hvor veldig mange befinner seg i de øvre sfærer av den der behovspyramiden.

Det er nok ikke en selvfølgelighet å få alt jeg har blitt skjenket her i livet. For ting har kommet lett også. Ikke bare – men noen. Slik at jeg vet hvordan letthet smaker. Særlig i fravær av det.
For jeg må bare innrømme det – jeg vil gjerne ha enda mer. En friskere kropp (egeninnsats må til her, det vet jeg og deri ligger det en ikke ubetydelig makt!!). Ha vesentlig bedre økonomi, så luksusdyret blir fôret. Å få oppleve det å være elsket (sånn romantisk). For å nevne noe.
I alt dette ligger det noe jeg ikke er så begeistret for å føle meg som – nemlig et offer. En sutring. Æsj. Men det er en del av pakken, jeg ser det nok. Bare det å forstå dette burde være nok til aldri mer å ønske å ta noe som en selvfølge igjen. Men fullt så enkelt er det visst ikke.

Jeg pleier å finne en skatt i enhver vanskelig situasjon. Det har alltid vært noe å lære.  Kommer jeg til å forstå denne “leksen” her da? Greie å integrere gaven av viten slik at den får den verdien den har potensial for?
Er jeg bare en bortskjemt drittunge, eller er det lov å drømme om det gode liv uten å føle seg skyldig?

Tiden vil vise.

I mellomtiden fyller bucket-listen seg opp med nye ønsker og mål. Mens den gjør det skal jeg kikke på alt jeg (ikke) har “krav på” og se om jeg får tak i den etterlengtede freden som jeg innimellom smaker på og som jeg vet ligger der i dypet av meg.
Under lag av entitlements.

 

This slideshow requires JavaScript.

 

 

Foto: CM

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s