Så var det dette med å le av seg selv.
I all min trening som terapeut har jeg lært at man for skaperens skyld ikke skal gjøre det. Nei, man må ta seg selv på alvor. Ja. Det er noe i det også.
Imidlertid kan jeg ikke annet enn å måtte flire litt når jeg sånn glimtvis får øye på mine særegenheter satt i virksomhet, ofte tydeligst når det gjøres i samvær med andre. Jeg er enig i at man ikke skal latterliggjøre seg selv. For man er viktig og latterliggjøring er kusinen til mobbing. Eller i det minste en slektning.
Dog føler jeg at livets uutholdeligheter smelter når jeg kan se på mine mer eller mindre sjarmerende innslag i personligheten med en liten snev av (oppgitt?) humor.

Ta for eksempel den dagen BFFen og jeg var på café. Vi elsker det begge to, og når vi skal utpå sånn skal vi kooose oss.
Når man har passert Ekvator sånn rent aldersmessig kjenner man sine preferanser og hva kroppen foretrekker og hvilken smak man har akkurat den dagen. Dessuten er man mer tilbøyelig til å faktisk kommunisere dette. Litt i overkant tilbøyelig , vil noen tenke.

Stamstedet vårt har fått ny servitør. Men vi er ved godt mot. Vi har lært opp flere av dem. Til ettertanke – kan det være en forbindelse her og til stadig nye innslag i betjeningen??
Nåvel. Mat for en annen dag.
“Hvor vil dere sitte?” Det nye innslaget er vennlig smilende, velsignet uvitende om den kommende, krevende økten.
“Vi har fast bord, vi.” Tar oss til rette med dronningers autoritet der vi pleier å sitte. Et timannsbord til to så vi riktig kan breie oss. Vi skal tross alt være der i noen timer og vi må jo kunne strekke på beina og ommøblere puter og sittestillinger.
“Noe å drikke?”
Hun blir grundig instruert i våre vann-preferanser og snart står en mugge på bordet og med sitronskivene lekkert dandert på en liten asjett à part.
Så langt så godt.
Men så starter moroa.
Den doble espressoen, som jeg i utgangspunktet vet at ikke er perfekt her, men veies opp av stedets øvrige fortrinn, er lunken. Lunken!
Dere vet jo hvor viktig den perfekte kaffen er for undertegnede. Snart vet vår nye servitør det også.
Kaffemaskinen streiker i skjelvende nervøsitet for ikke å tilfredsstille den sære kaffe-entusiasten. Dette innebærer at BFFen heller ikke får sitt valg, og vi sitter igjen med traktekaffe. TRAKTEKAFFE. På café!

Servitøren skyver forventningsfullt menyen i hendene våre. Maten er jo god her. Lite vet hun at siden vi er stamgjester og sånt er meny overflødig. Vi pleier å få det vi vil ha, selv om det ikke er sirlig nedfelt på kartet.
Vår gamle servitør, som har funnet seg en ny jobb vekk fra serveringsbransjen (hmmmm), visste alt dette. Ord var overflødig. Desto rausere var klemmingen.
BFFen er først ute. Forteller om det som i gamle dager var en rett på menyen, nå sterkt modifisert og tilpasset denne individuelle ganen. Servitøren unnskylder seg og iler tilbake med noe å skrive på og med. Lurt.
Hun begynner å svette. Lurer på om kokken kommer til å finne seg i alt dette.
Vi beroliger med at alt kommer til å gå bra.
Hun ser nervøst på meg. Hvor komplisert kommer jeg til å gjøre dette, espressoen friskt i mente.
Cæsarsalaten blir dissekert og montert igjen til det ugjenkjennelige.
På dette tidspunktet ser det ikke ut til at noe kommer til å overraske henne igjen – noen gang.
“Trekk!” BFFen som er på vei ut av bronkitten er følsom på luftendringene. Døren til bakhagen er åpen. Helt unødvendig, og vi får den lukket. Vi fryser ikke når vi skal kose oss. Det må de andre til stede også skjønne.

Servitøren vår får hvile litt og tar seg av andre, ikke like fordringsfulle gjester.
Maten kommer på bordet. Sannhetens øyeblikk: Har hun bestått testen? Fått med seg alt?
Vi tar den i nærmere øyensyn. Ved første øyekast ser alt lovende ut, og et drag av lettelse glir over ansiktet til vår nye “niese”.
BFFen får en innskytelse om at noe er gjemt under salatbladet. Og riktig nok. Der var det noe som ikke skulle være der.
Hun får på seg brillene vi deler mellom oss, og med en grundighet som ville ha imponert en makrobiolog, endevendes alt på tallerkenen for uønskede elementer.
Snart kommer en forbedret utgave på bordet. Plettfri og klar til å tekkes kranglete fordøyelsessystemer.
Det er på dette tidspunktet vi tar et skritt ut av oss selv og begynner å trekke på smilebåndet inntil vi ler godt.
Vi har da selvinnsikt nok til å se hva vi er og forstår denne stakkarens og hennes første møte med sine kommende faste gjester. Muligens er de å foretrekke, de som bare sveiver innom i ny og ne og bestiller det de ser uten å endre på en tøddel.
Jeg vet vi er spesielle. Slitsomme helt til vi får maten. Da reguleres blodsukkeret, og vi blir høye på koffein og vår egen, samlede vortex av et energifelt.
For vi lager liv også. Sprer masse latter og prater med andre gjester og danser med stedets dekoratør når den rette musikken kommer på radioen og vi blir invitert til det.
Ikke plager vi vertskapet med diagnosene våre heller. Ikke verbalt i hvert fall.
Dessuten er vi sable gode tippere. Så vi blir tilgitt våre særegenheter bare vi kommer over den første kneika.

Dagens dont er unnagjort.
En ny servitør er lært opp. Håper hun holder ut litt. For vi blir glad i disse som varter oss opp, kjenner etter hvert historien deres like godt som våre tantebarns og gleder oss med dem som om de skulle ha vært ordentlig kjente.
Mulig hun sitter med føttene høyt med et “WTF??” i seg. Men vi fikk henne til å le til slutt . Man skal nemlig ha det kjekt på jobb, og vi skal bidra så godt vi kan, tydelige preferanser til tross.

Foto: CM