Et gammelt afrikansk (?) visdomsord lyder – “hvis du tror noe er for lite til å gjøre en forskjell, forsøk å sove med en mygg i rommet.”
De er inne på noe der.

I det siste døgnet har jeg hatt selskap av en hyperenergisk flyvende liten sak. Hvor den kom fra vet jeg ikke. Plutselig var den her og introduserte seg selv umiddelbart. Kanskje den skal lære meg om universets mysterier, om hurtighet, om hvordan overleve livets slag (les: kjøkkenhåndkledet), om å være insisterende, innpåsliten, sassy, modig, overmodig, for den del, utfordrende og en hel masse andre ting.

Alle innsekter som kommer på besøk døpes automatisk Karlsen her i huset. Spør meg ikke hvorfor. En dag var det bare slik.
Denne helgens Karlsen synes innelivet er helt topp. Jeg har lokket den med meg ut bare for å oppdage at Karlsen smetter inn igjen med meg og surrer i en begeistret seiersdans rundt mitt lille krypinn. Hadde jeg snakket flue og hatt hørsel som en hund, vedder jeg for at jeg hadde hørt en frydefull, ertende, ovenpå latter.

I løpet av disse timene har jeg fått avslørt at både min forehand og backhand trenger presisjonstrening og at et kjøkkenhåndkle åpenbart duger best til ting relatert til kjøkkenet og mindre til å avslutte et insekts eksistens.
I tillegg kan denne lille observasjonsstudien si noe om hvor mange sneiinger en flue kan overleve og at det virker som om Karlsens og mitt behov for søvn eller i det minste hvile befinner seg på hver sin ende av skalaen.

Innimellom attentatforsøkene har jeg tatt på meg vertinnehatten i et anfall av anger og “vi-er-alle-ett-respekt-for-alt-liv”-åndelige tanker. Karlsen har for eksempel blitt tilbudt vann. Hvem vet om han kom inn fordi han var tørst. Ennå har jeg ikke sett at det er blitt drukket slik jeg kan se at noen av edderkoppene som krabber innom av og til gjør når de får en dråpe eller to foran seg. Edderkopper utsettes ikke for hverken aggresjon eller vold. Kanskje er det noe overtro som sitter i. Kanskje er det, det at jeg tror de gjør nytte for seg på edderkoppers vis.
Hva Karlsen gør for å forbedre inneklimaet her vites ikke.
En liten bit av brødskalken ble liggende en stund på benken i tilfelle det er fluemat. Håndverksbrød er åpenbart ikke på den kulinariske hit-listen til Karlsen og skal tilbys fugler i stedet, selv om jeg mener å ha hørt at man ikke skal gi fugler mat med gjær? Det kan umulig gjelde alle fuglearter, for jeg har aldri møtt en måke med oppblåst mage, det jeg vet.
Karlsen virker mye mer interessert i håret mitt, stortåen, data- og TV-skjermen og har den siste timen lagt sin elsk på en sofapute og den eneste vindusruten som ikke kan åpnes.

Snart skal jeg utpå en tur. Det er tross alt en nydelig sommerdag. Det har blitt snakket om både tropenatt og tropedag uten at jeg tror vi har hatt det her ennå. I alle fall er det “god temperatur” (i grenseland for varmt for mitt vedkommende). Som nordmenn i min generasjon – eller kanskje bare i mitt miljø – er vi vokst opp med at er det fint vær, ja da skal man være ute uansett. Ikke at det er det offeret det hørtes ut til å være – det er ikke mange måneder siden jeg tryglet og ba høyere makter og akkurat dette været, da både de kjære naboene mine og jeg var aktivt engasjert i å grave ut bilen min etter sjenerøse snøfall.

Å følge livsløpet til Karlsen har mistet litt av sin fasinasjon. Jeg har tatt noen bilder av ham i tilfelle savnet oppstår når våre veier snart skilles, men når jeg ser på dem avsløres bare vaskeklare vinduer, at støvkluten med fordel kunne ha tatt en runde her, at hushjelpen ikke kom denne uken heller (eller noen andre uker).
Han sitter rett utenfor min rekkevidde og betrakter noe man kanskje må være flue for å kunne ta del i. Kanskje er han like rystet som jeg er over nyhetene på TV (som jeg i et uklokt øyeblikk tenkte at jeg burde få med meg før jeg begir meg utpå).
Umenneskelig lidelse overalt. Politikere som skytes for deretter å bitche seg imellom som små skitt-unger og burde vite bedre, politikere som nekter å kaste inn håndkledet, krig, sult, nød, katastrofer og Moder Jord som daglig forsøker å vekke oss opp til hva vi holder på med.

Med ett synes livet med Karlsen helt overkommelig. Det kommer til å bli overkommelig uten ham også. Forhåpentligvis ender livet hans når det skal, uten hjelp utenfra. Respekter grensene mine og jeg skal frede kjøkkenhåndkledet.
TV-en slåes av. Det var som å få repetert nyhetssendingen fra de siste fjorten dagene. Eller fjorten årene.
Jeg føler meg uendelig velsignet i all min luksus av brødsmuler, støv og muligheter.

Livet viser seg å være til å holde ut denne dagen også.

Foto: CM