Bursdag.
I år føles det annerledes, reflekteres det. Tilværelsens vareopptelling.
Jeg har valgt et enslig liv. Av og til ensomt også. Aldri noens nummer én. Underdog. Kamala og jeg. Riktignok er det bare en av oss som søker på verdens mest prestisjetunge jobb – som underdog.
Vet jeg har valgt det selv, som nesten alt i livet. Selvvalgt er velvalgt. Har noen virkelig sagt det?
Lurer på hva jeg planla og planla for da jeg satt på skykanten og la opp løpet for dette livet, slik jeg fantaserer om at jeg må ha gjort.
Som du merker, har en slags melankoli kommet innover dagen, som små skydotter som stjeler rampelyset fra solen der ute. Det kommer til å gå over. Dette også.

Budsjettet tøyes kraftig og jeg spanderer på meg selv en tur på kafé nær mitt barndomshjem. Det er noe med lyset og energiene her ute som gir og løfter.
Her ute er det helt ok å være i dette rare humøret, kjenner jeg.
Tankene lever sitt eget liv i bakgrunnen mens jeg legger merke til et bord fylt med menn noen år eldre enn meg selv. Det sludres om siste fotballkamps suksess. Det er visst fort gjort.
På nabobordet sitter en mann med journalistblokk og en øl. Pennen hans synes å ha forstoppelse. Det tappes taktfast mot det blankskurte, konfronterende arket. Om jeg kjenner følelsen!
Blikket mitt glir tilbake til min egen prosess. Min egen skrivesperre har som en liten bursdagsgave for øyeblikket suspendert seg selv . Jeg har intet mindre enn to bokmanus i hodet og karakterene morer meg.

Det lille livet mitt oppsummeres omtrent like raskt som fotballkampen til guttene på bordet innen hørevidde.
Et sted midt mellom «jordomreisen» og min første seriøse jobb avbrytes jeg av en vibrasjon og alarm beregnet for tunghørte, som forteller at akkurat min lunsj er ferdiglaget. Jeg begynner å reise meg for å hente den ved disken.
Servitøren har sett krykkene mine og leverer meg maten med et smil.
Engler finnes overalt.

Neste år er det rundt tall, som det heter.
Jeg tar nok mini-deppingen på forskudd. Like greit å få det unnagjort. Ikke at jeg kjenner meg så velig deppa. Skruballer og tvister er ofte skjulte gaver og det som faktisk er selve livet. Med det sagt, må det da være lov til å ikke stråle hele tiden.
En annen dame sitter alene ved et bord litt lenger unna. Hun ser ikke ensom ut. Bare alene i øyeblikket. Komfortabelt alene.
Føler meg usynlig her jeg sitter. Servitøren min vet at jeg er her, men ellers glir jeg under radaren. Kanskje jeg hadde vært den perfekte spion? Hemmelig agent? Det skulle jeg ha tenkt på før.
Ikke alle liv er ment å sette dype spor. Det er en gave i det også. Mindre ansvar, på en måte.
Kaffen går ned i en stor slurk. Mmm.
Tror det blir en til. Kake også.
En dame i sprekt turtøy og energi i steget stryker forbi med god øyenkontakt og flyktig smil. Ikke helt usynlig likevel, da. 008-ambisjonen forsvinner like hurtig som den kom.

Min kafé-engel kommer med godsakene med enda et smil. Et lite kinderegg av smakfulle ting.
Bursdagsgaven fra meg til kroppen min burde ha vært å avstå fra både koffeinet og sukkeret. Rå latter på innsiden. Impulsen ignoreres og smuldrer opp i usynlig partikler.
Kaffen røsker med seg siste rest av sinnets skydotter og gir rom for go’-følelsen.
Gaffelen synker gjennom gelélokket, ned i ostekremen og støter blidt mot kjeksbunnen.
En prøvende bit. M-m-mmm. Smakene sloss om rangen. Søtt, syrlig, mer søtt, friskt.
Akkurat som livet selv.
En siste kaffedråpe lirkes ut og forlenger opplevelsen.
Livet er til å holde ut i dag også.