Endringer. Bare ordet virker skummelt. «End» – må jo bety slutten på noe. «Ringer». I vannet? Konsekvenser? Et annet ord fullt av C4.
Det føltes slik da jeg én dag for mange år siden ble kalt inn på konferanserommet til sjefen. Kanskje trengte han større plass enn kontoret bød på. Eller fluktmuligheter. Ubehaglige møter er ikke alles forse.
Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en lang, åndelig ferie høyt oppe i fjellene nord i California, i en landsby full av «new-agere».
Noen der hadde sagt – «når du føler naturen forbereder seg på endring – flyt med. Ellers finner Universet en måte å gi deg en kraftig dytt på.»
Eller spark.
Det ble et kort møte. Etter å ha blitt sparket av både sjefen og Universet. Jeg og noen andre. Nedskjæringer.
I bakspeilet så jeg mulighetene jeg hadde fått og ignorert for en litt blidere sorti. Vel. Etterpåklokskap er en meget sikker vitenskap.

Da jeg kom hjem den ettermiddagen etter å ha skulket de to siste timene på jobben, fant jeg en avis på dørmatten. En avis jeg ikke abonnerte på.
Etter å ha kommet gjennom noen timer med fortvilelse og navlebeskuing rettet jeg ryggen og bladde gjennom avisen litt på måfå. Noen hadde tatt seg bryet med å legge den igjen hos meg. Kanskje skyldte jeg både vedkommende og Universet – som jeg ikke følte for å kalle min BFF akkurat den kvelden – å se hva resten av verden var opptatt av.
Krig. Sult. Renter.
Plutselig falt blikket mitt på en unnselig liten rubrikk som liknet mer enn noe annet på en personlig annonse, for den som kan huske disse.
«Lær italiensk i vakre omgivelser.» Noe sånt. En nettside og et telefonnummer.
Hmm.
Tusen innvendinger og full indre motstand. En enslig, tapper liten motstemme brøytet seg frem fra underbevisstheten armert med et minne fra første gang jeg noen år tidligere rundet hjørnet av «Corso» og Piazza Venezia åpnet seg opp foran meg med Colosseum i enden av Via dei Fori Imperiali i all sin forføreriske skjønnhet. Hjertet gjorde et kvantehopp. Pusten stoppet. Lydene opphørte. Jeg var hjemme.

Avisen sank ned i fanget. Jeg kunne omtrent ti ord italiensk, hvorav åtte av dem relaterte seg til det kulinsriske feltet.
Nettsiden lokket med små, hyggelige, internasjonale klasser i omgivelser av årgangs-skjønnhet noen timer sør for min hjemby.
I det minste ville tilgangen på god kaffe være vesentlig lettere. Og forhåpentligvis rimeligere.
Men kunne jeg være så uansvarlig? Burde jeg ikke i stedet pløye stillingsannonser fremfor å drømme om lysegrønt hav, liflig kaffearoma og frihet?
Det ville ha vært den ansvarlige tingen å gjøre. Svinge til venstre i stedet for høyre i denne korsveien uten klar sikt i noen av retningene. Tro hvordan livet hadde sett ut i dag, hadde jeg gjort det. Tanken fremkaller mageknip og stringering i hjerteregionen.

I dag er jeg ikke helt usynlig. En gjeng med damer på venstre flanke noen år eldre enn meg byr på muntre lyder og bryter inn i mimringen. Det er noe godt med måten de sludrer sammen på. Én av dem tar turen forbi meg, stopper og lurer på om jeg er forfatter.
Hoderysting idét jeg legger fra meg pennen. «Jeg skriver på en blogg.»
Om jeg er berømt?
Mer hoderysting. «Ikke ennå.»
«Ikke ennå …» God latter og et våkent blikk møter mitt. Uten å vite hvilket tema jeg skriver om i dag, deler hun at livet har budt på vonde endringer den siste tiden og bekrefter mine tanker om at ordet beskriver dramatiske og noen ganger smertefulle overganger. Hun snakker om tro og Gud. Hun er modig. I et sekulært samfunn som vårt, er det ikke ofte noen nevner Gud lenger hvis det ikke er for å banne. Noen snakket til meg om Gud i går også. To fremmede, to dager på rad.
Hmm.
Hun er optimistisk. Selv om sorg går over i lengsel, som hun sier, er det med en viten og håp om at forandringer også kan åpne porter. Være spennende. Bare man tør å være litt nysgjerrig.
Vi avslutter vår lille samtale. Jeg har mistet momentumet mitt, men vant til gjengjeld en god samtale med en fremmed og føler meg rikere.

Jeg dro til Italia den gangen. For å samle meg og mine par-og-tretti år for å legge planer for de neste to-og-tretti, gi eller ta et tiår. Et par uker i Calabria og en dag eller to i Roma måtte da markere det perfekte startskuddet for voksenlivet 2.0.
Lite visste jeg hva den høyresvingen skulle føre til. Annet enn endringer, da.

Damene reiser seg for å gå i delvis samlet tropp. Flere smil utveksles.
Jeg kikker ned i den tomme espressokoppen.
Smaken av Italia er der fremdeles, og jeg kjenner at livet faktisk er til å holde ut i dag også.

Bildet av Tropea er lånt av e-borghi.com.