Et helt ekte supperåd har fått sin renessanse, anno 2024. Det virker forresten som om verden er full av dem akkurat nå, skal man dømme ut fra hvor mye her på jorden som ser ut til å gå av hengslene.
Dog her snakker vi faktisk ekte suppe.

Egentlig skulle denne bloggen handle om høsten. Det blir litt høst her også, men påbegynte setninger om høstløv og annen idyll som når til himmels og videre settes på midlertidig vent siden jeg simpelthen må slå et slag for nettopp suppe.

Av og til kommer og går en dille på ett eller annet. Den kommer rekende på ei fjøl og blir akkurat så lenge den vil før den pakker kofferten og drar videre i natten uten å sette bemerkelsesverdige spor. Denne gangen banket dillen på kjøkkendøren.
Nylig kom det nemlig over meg et slags behov om å gå tilbake til røttene – både i overført betydning og helt bokstavelig. Kroppen skriker etter levende mat. Så levende som den kan bli i disse tider. Det og etter et deprimerende besøk i nettbanken kombinert med at været plutselig bestemte seg for å by på nært innpå blå grader uten tilvenning, tvang det seg frem et ønske om å slå flere Karlsen-er i en smekk.

Så. Hva er relativt billig, sunt, og godt?
Jeg husker barndomsmaten vår med affeksjon. Hjemmelaget stormsuppe, ertesuppe, kjøttsuppe.
Det er ikke noe jeg har gjort til min ukentlige aktivitet, det skal innrømmes, selv om jeg alltid starter høsten med mine egne varianter og favoritter.
Det er altså noe besnærende å lage alt fra skrætsj. I fravær av andre ressurser har jeg i det minste tid. Normalt er jeg armert med et batteri av mer eller mine gode unnskyldninger for hvorfor jeg i stedet kan velge lettvint. Dillen bringer med seg gaver i form av energi og tiltakslyst.
Ermene brettes opp og det innledes en maratonøkt med kjøkkenredskapene. Kjøkkenbordet er fylt til randen av høstens grønnsaker og kjøtt. Mangel på tellekanter på grønnsaksterningene forsterker  
Macchinettaen putrer seg ferdig på ovnen mens jeg holder på og forsterker duftbildet.
Det dufter «ordentlig» liksom. Nostalgisk.
Dette er tilbake til det basale, og det er enkelte huller i min kompetanse på feltet. Søs og Svoger er mer bevandret her og er på åpen linje med gode anbefalinger. Supperådet har gjenoppstått.
Resultatet i den innledende runden er et anselig antall liter med gulasj.

I dag er det pause.
Bak meg ligger dager med en kraftig feng shui-prosess av fryseren, en god del på overtid. Nå står en masseproduksjon med flere typer frysevennlige suppemiddager i porsjonsformer sirlig stablet. Av og til må jeg åpne fryseboksen for å se om jeg ikke bare har drømt alt sammen. Det føles helt fantastisk å gå høsten forberedt i møte.
Skrytesnapper har blitt sendt til noen av vennene.
Telefonen ringer. «Er det Supperådet?» lyder den muntre stemmen til en av dem. Skulle tro hun var inni hodet mitt, men det er vel nettopp det BFFer er.
Om jeg kan dele oppskrifter og inspirasjon?
Latter. Det er umulig ikke å sette pris på ironien her. «Jeg» og «oppskrift» i samme setning ser bare unaturlig ut. Her praktiseres innfallsmetoder og «vi tager det vi haver».
Men det nye medlemmet i Suppestyret samler seg og sender den nye dillen videre med et håp om at dette kan gå over i driften fra et vellykket prosjekt. Det har vært en energigivende uke og et velkomment innslag i Voksenlivet 2.0. 

Espressoen har i mellomtiden blitt halv-lunken men går ned i en slurk likevel.
En følelse av tilfredshet observeres selv før kaffelykken rekker å sette inn.
Livet er faktisk til å holde ut i dag også.