“Den helgen du har bursdag er du opptatt, bare så du vet det.” Søs er ukarakteristisk lukket for forhandlinger, og det helt før jeg har begynt å vende meg til tanken på at i år fylles livet på med nok et tall med en null bak.
Mer får jeg ikke vite. Min takknemlighet for at noen har tenkt på å skulle ta initativ til – og ansvar for – en helgefeiring er tett inntil overveldende. Enda mer etter at den umiddelbare skrekkblandingen har gått i frys og viker plassen til fordel for fryd.
Å reise har alltid gitt meg stor glede. Å bo i perioder i andre land også. Det har blitt mindre reiseaktivitet de siste få årene, så det skattes ekstra når anledningen byr seg.
Et par uker før bursdagen kan Søs røpe at etter initiativ fra min niese, hennes samboer, Søs og Svoger, har de booket rom på et Spa-hotell i Norge et sted. For oss alle.
Spa nå for tiden består i hovedsak av bruk av pinsett på det gjenstridige håret på haken som materialiserer seg med ujevne mellomrom. Ja, for ikke å glemme den reseptbelagte kremen for tørr hud, da.
Spa betyr gjerne også vakre omgivelser som inkluderer hvilepuls og senkede skuldre i sin all-inclusive-pakke og jeg er klar til å bli lyxet med.
Dagen før avreise begynner gratulasjoner å strømme inn. Mye kan sies om sosiale medier, men bursdagene har tatt seg kraftig opp med disse plattformene.
“Det er bare et tall,” går igjen. “Men dette er da ikke …oss!!” sier en annen indignert og skal snart gjennom det samme ritualet, noen måneder etter undertegnede.
Hmmm. Jeg har i grunnen ikke hatt den følelsen. Skal sant sies har jeg ikke tatt for gitt at jeg noen gang skal kunne få oppleve å feire denne dagen.
Men jeg forstår utsagnet. Et bilde av våre foreldre dukker opp på netthinnen. Andre moter, andre hårfrisyrer som gjør at vi føler oss yngre enn vi synes de så ut da de var på vår alder. Antagelig er dette sant for alle generasjoner, uten at jeg søker bekreftelse på akkurat det.
På dette tidspunktet foreslår AI at programmet skal generere et passende bilde for å matche bloggen (litt tankevekkende at AI har lest og forstått teksten – i et engelsktalende program – uten av jeg har bedt om dette!).
Jeg gir etter for AIs insistering. Min største frykt materialiserer seg – bursdagsbarnet ser ut som en 90-åring og bare hodet ligger på en massasjebenk uten kropp under håndkledet. Jeg bruker endel verdifull strøm på å overtale AI til å generere et litt mindre ekkelt bilde og havner på den andre enden av pendelen.
Mulig jeg kommer til å bruke noen av de mindre flatterende, faktiske bildene fra helgen når jeg får tenkt meg litt om. De som inneholder noen flere kiloer, et par ekstra rynker og grå hår. Men det får bli en beslutning for en annen dag.
Tilbake på Spa blir jeg vartet opp etter mer enn alle kunstens regler av giverne av denne go’-opplevelsen. De har tenkt på alt, og jeg kan bare lene meg tilbake og la begivenhetene utfolde seg ettersom timene og dagene går. Det er kjekt å være på tur med de nærmeste. Kjekt å møte gamle kjente fra andre epoker også. Godt for hodet, godt for kroppen.
Apropos alder og kropp – Mamma pleide å minne oss på at selv om det fysiske skallet kan bære preg av både årene og livets mange hendelser, matchet det sjelden følelsen av “faktisk” alder på innsiden.
Det bekreftes herved, men i begge retninger. Noen ganger føler jeg meg som den fjortisen humoren min kan reflektere. Andre ganger som det metusalemet kroppen uttrykker og AI hinter om.
Det finnes visst få, hvis noen, absolutter i dette livet, alder intet unntak.
Det går fort dette livet, gjør det ikke. På mange måter føler jeg at jeg har levd mange liv i dette ene. Hver epoke har sin smak, sin farge, sin følelse.
Det gjør meg nysgjerrig på den neste, for det er som om nettopp en ny era er på trappene, selv om både alt og egentlig ingenting er forandret fra i går.
Når det går opp for meg at “sulten”, reise-bucket-listen (som blir stadig lenger) og opplevelses-ønskene er like sterke fremdeles, ja da senker skuldrene seg ytterligere.
Jeg skuer utover det nydelige landskapet med stille vann under meg, en match til følelsen på innsiden. Samtalen fra menneskene rundt meg fades ut og jeg blir oppmerksom på at livet er så til de grader til å holde ut.
ciciliamandem.blog 