I dag er det service på Edge’n. Eller fiksing. Fjernlyset lever sitt eget liv, og det hadde vært stas å kunne stole på at det kun er opp til meg å bestemme når det skal på og ikke etter fjernlysets eget forgodtbefinnende.
Jeg er ellers tilhenger av fri vilje, men her må jeg trekke opp grensen for hvem som skal ta styringen av maskin eller menneske. Så lenge vi kan. KI ordner vel snart hele sulamitten (livet) selv og vi blir overflødige og kanskje rollene byttes om.

Uansett. På denne iskalde vinterdagen slå jeg leir i kundesonen i bilbutikken. Fjernkontrollen til TV er sporløst forsvunnet. Uten den er åpenbart teknologien og maskineriet overlegent, og TV-en står i et svart hånflir mot oss. Kanskje like greit. Den hadde uansett bare bydd på dagens nyheter, som antagelig likner mistenkelig på gårsdagens nyheter. Hvilke sprell foretar den amerikanske administrasjonen i dag? Og de europeiske, for den saks skyld. En ny dag, en ny sjokkerende og grensesprengende (nå også bokstavelig talt) presidenthandling. Tsunamier av aktiviteter selv ikke min katastrofe-fantasi har greid å gulpe opp. Og det er faktisk en raus målestokk.
Nei. Bedre å gjøre plan B som uansett burde vært plan A – jeg kan da fint underholde meg selv. Skrive litt. Lese litt. Spise den siste klementinen som ærlig talt begynner å likne litt på 2025. Men smaken er ok, da.

Prisgitt mekanikers arbeidstempo- og suksess (det er visstnok en langdryg affære), er det bare å synke ned i en fancy skinnsofa som i motsetning til klementinen ser lekrere ut enn den «smaker».
Frem med bok, to par briller, skriveblokk. Uteskoene er plassert i medbragt pose etter å ha blitt innviet i Pingvin-gange versjon 6.0. På med innesko.

Folk kommer og går. Innimellom skriving og kosekrimboken er det morsomt å høre hva det sludres om mens jeg later som om jeg er dypt engasjert i mine egne greier.
Ikke alle har bestilt service og kommer innom med sine små og større saker bilen deres trenger hjelp med.
«Det kommer en høyfrekvent pipelyd. Litt som når ungene har fløyteleker,» sier en. Det skjønner man at kan bli sneven anstrengende å kjøre rundt i.
«Varmen i førersetet virker altså ikke! Og jeg så kald i stjerten,» sier en annen. Høres ubehagelig ut med frossen stjert, ja.
«Det er en sånn knirkelyd … nei skranglelyd, faktisk, baki der.»
Usikkert hvor baki der er, men de finner nok ut av det sammen.
En elegant dame med fuskepelslue kommer inn. Tre selgere styrter til. Kun én kan vinne, og de to andre tusler slukøret i hver sin retning.

Skranglebilen skal prøves av en mekaniker. Hadde vært artig å høre samtalen videre, men det vil vel virke litt spesielt hvis jeg inviterer meg selv med på tur.

Jeg må huske å spørre om webastoen for jeg går, kommer jeg med ett på. Kanskje best å konsentrere meg om mine egne saker i stedet for skamløs lytting på alle andres problemer.

Én må ha en strips (!!) på bilen, men kan ikke vente på hjelpen for hunden er alene i bilen og det liker den ikke. Nei. De involverte skynder seg ut før nakkestøtten blir hundelunsj. Kanskje får den noen strips å leke med i stedet (nok ikke anbefalt, forresten).

I mellomtiden har skrangleteamet returnert. «Vi har funnet ut at det skrangler!» opplyses det med blanding av lettelse og stolthet hos bileier som kanskje hadde begynt å tro at det hele foregikk i det indre landskapet i stedet for på utsiden. Nærmere løsning på ulyd-gåten høres det ikke ut som de er, men det hjelper visst å ha delt problemet.

Jeg får selskap i kundesonen. Tro om småprat er påkrevd? Nok ikke. Hun kunne ha vært min datter og mobiltelefonen er fremme før hun huker seg nedpå tvillingen til sofaen min.
I det minste har hun en mobiltelefon. Min er strømløs etter at USB-kabelen oppga ånden, og jeg er incommunicado. Det er virkelig en jubeldag for de uanimerte objektene, dette.

En bil flyttes. Det kjøres fort inni lokalene og min bonus-datter og jeg veksler et forskrekket blikk.

Flere folk kommer inn og klager over temperatur og følt kulde. Så det er ikke bare meg, da.
Et par kapitler leses. Et par paragrafer skrives. To blogginnlegg simulant. De føles så ulike. Ulike energier. Jeg prioriterer denne. Passer bedre inn i dagen.

«Eeeeellen! Bilen er klar!» Det er visst meg. Reiser meg med et par av mine egne knirk og skranglinger i knokler og ledd, husker å spørre om webastoen og letter bankkontoen for noen tusenlapper.
Ber i mitt indre om at alt er i orden nå. Og er det ikke det, da?
En slags lettelse siger gjennom meg, og jeg kjenner at livet slett ikke er det verste man har.

Godt nytt år til deg!