Så var det, det med å sitte og betrakte mennesker. Alle disse skjebnene som farer forbi på noen øyeblikk. Jeg gjorde det oftere før, da vi var mer utpå. Da jeg bodde i Italia var det en salgs observasjonshobby å gjette hvilket land folk kom fra, og noen av mine nye landsmenn var med på leken. Intetanende turister ble gjenstand for en grundig stilstudie med forskningsparametre som hår, klær, utstyr (miniryggsekk) oppførsel og det til slutt avslørende elementet – språket. Naturligvis ga vi oss ikke der. Hadde vi riktig god tid, spant vi historier ut av ingenting.

I helgen fikk jeg anledning til å børste støv av gamle “ferdigheter”.
I byen vår har det i disse dager åpnet et nytt hotell i en gryende, ny-gammel bydel. Fabrikker og god gammel arbeiderklasseaktivitet har forlengst måttet vike plassen for en ny type industri, kontorbygg med barcode-ambisjoner og høye leilighetsbygg rett på kaien. Og nå et fancy hotell med en dertil eklektisk gjestemix slik det ofte blir når gammelt møter nytt.

Siden jeg var tidlig ute til familiens lunsjmøte på nettopp hotellet, plasserte jeg meg i et stille hjørne av resepsjonen og hadde en hel teaterscene foran meg. En observatørs orkesterplass.
Et bryllupsselskap ser ut til å være i avsluttende fase av utsjekkingen. Gaver, dressposer og stæsj bæres ut på parkeringsplassen. Glade ansikter med litt sånn dagen derpå-virring som når luften går ut av en aldeles sprekkferdig ballong. De er nok fra byen. Høy Tesla-faktor og Louis Vuitton (aner jeg et snev av misunnelse her? Hmpf).
Brudens tante (vill gjetning) mener at dette praktfulle hotellet var en helt klar kandidat for en “stay vacation”.
“Ja, det kunne funke som en staycation helt klart.” Tantens svoger.
“Ja, en sånn stay vacation, det tror jeg hadde blitt bra,” insisterer tanten.
“Enig at det er perfekt for en staycation, ja,” kimer søsteren inn.
“Skikkelig Hawai’i-vibber.” Tanten får det siste ordet og begeistringen må jo bare applauderes.

Blikket vandrer videre. Der sitter det en annen bryllupsgjest. Yngre (under 40) gutt. Caps. Noe kjent der. Skråsikker på at det er en kjendis, men jeg bryter sammen og innrømmer min ignoranse når det gjelder artister (MÅ da være en musiker?) født etter 1990. Hvor er yngstemann i familien som garantert hadde nailet den? Det står Oslo skrevet med store bokstaver der også. Garantert en sanger. Eller så kan det jo rett og slett være en av snekkerne som har jobbet på boligfeltet her i det siste, når jeg tenker meg om. Hva vet vel jeg.

Og der har vi familien Glum. Definitivt ikke en del av bryllupsfesten med all den energien, friske blikk og rake rygger. Minstemann synes møblene (som man forventer å finne i en moderne resepsjon som flørter med Sør-Europa) absolutt skal kvalitetstestes. Jeg skulle akkurat til å gi 8,8 i stilkarakter for et ekstra spektakuklært C-moment da minstens mor tar på seg utestemmen: “Vi. Turner. IKKE. Her. Inne!!” og redder i siste øyeblikk en blomstervase med nydelig oppsats og”gratulerer så mye med åpningen”-kort fra et ublidt møte med marmorgulvet samtidig som hun grabber den håpefulles fot. Man skal aldri undervurdere en mors simultankapasitet.

Så kommer bokklubben inn. De ser ikke uventet beleste ut. Bereiste ogsså. Området panoreres med vante blikk, og med militær presisjon tas det noen målrettede skritt i retning restauranten. “Du verden. Noe slikt i vår by. Rene rivieraen, dette jo.”

Jeg trekker til meg energien og blikket der jeg sitter godt kamuflert bak solbriller i et forsøk på blende inn og bli usynlig. For alt jeg vet kan jeg selv være gjenstand for et knippe tilsvarende båssettende villfarelser og vifter denne ubehageligheten vekk som en irriterende flue.
Det slår meg videre at jeg er kraftig ute av trening etter både pandemi og det ene og det andre. Men der talentet ikke dukket opp på “jobb”, vikarierte fantasien energisk. De historiene vi spinner om mennesker vi ikke kjenner. Og de vi kjenner også, for den saks skyld…. Hmmmm.
Hadde jeg så skulle rettet blikket på meg selv, hva ville jeg sagt, tro? Min indre kritiker er ikke helt uventet lynraskt på banen med et par særdeles lite flatterende forslag. Jeg vifter også henne vekk. Hun får ikke være med inn i denne dagen.
I dag er det familiens dag. Søs og svogers 40 års ekteskap skal nemlig feires.
Sånn apropos bryllup.