Å møte en høyere del av seg selv er en erfaring jeg ønsker for alle.
Det kan skje på uendelig mange vis, og kanskje glir noen under radaren også. Den gangen jeg skal fortelle om nå foregikk i en guidet meditasjon.

«Lukk øynene og vær i pusten din,» sa terapeuten. Jeg lå på ryggen på behandlingsbenken, og hun holdt hendene på hver side av hodet mitt.
«Se for deg at du flyr sammen med en guide.»
Et gigantisk troll materialiserte seg ved siden av meg. Det var hårete og som tatt ut fra et eventyr. Men øynene var snille, og den enorme skikkelsen ga meg en følelse av å være beskyttet og ivaretatt.
«Kom,» signaliserte det og min lille hånd druknet i neven hans. Vi fløy av sted. Gjennom daler og dyp, grønnkledde skoger og beveget oss stadig oppover, oppover. Innimellom kikket Trollet på meg og smilte.

Til slutt nærmet vi oss en fjellkjede og Trollet styrte oss på vei mot den aller høyeste tinden. Helt øverst der oppe lå en stor hytte. Den var solid bygget av massivt tømmer. Bunnsolid, dog rustikk.
Vi landet på terrassen foran hytten. Utsikten derfra var spektakulær, som om vi befant oss på toppen av hele planeten. En dør åpnet seg og Trollet gestikulerte at vi skulle gå inn. Vi kom inn i et stort rom. Langs den ene veggen var det en peis og det brant lunt og godt i knitrende ved. Møblene var enkle, bestående av naturmaterialer og de så hjemmelaget ut. Det var en fantastisk atmosfære av varme og romslighet der, med en skjønnhet i inventaret. Alt var hel ved.

Trollet formidlet på en ordløs måte at jeg ikke måtte la meg lure av enkelheten i inventaret og selve hytten. Den som bodde her, kom fra en høy plassering i Universet.
Med ett ble jeg var en skikkelse som beveget seg nedover trappen og mot oss med et strålende smil som lyste opp rommet. Hun var så vakker. Kledd i blått fra topp til tå i en lang kjole med en tynn kappe over skuldrene. Klærne var like enkle som inventaret i hytten. Kvalitet, men helt uten pynt og staffasje.
Hun smilte varmt mot meg før hun gikk bort til Trollet og tok tak i dets armer.
«Tusen takk for at du brakte henne hit,» sa hun og ga Trollet en god klem.
Så snudde hun seg og kom helt bort til meg. Hele vesenet hennes vitnet om nobilitet og verdighet, og jeg følte for å neie dypt.
Hun lo lavt, grep hendene mine, trakk meg opp og så meg dypt inn i øynene.
Til min forskrekkelse så jeg at det var meg! En uendelig vakker, slank utgave av meg selv.
Kjærligheten som strømmet ut av henne traff hver pore av meg, ble sugd inn i kroppen min og næret meg helt inn i marg og bein.
«Jeg er så glad for at du kom,» sa hun. Jeg fikk ikke frem et ord, og lot tårene renne. Ikke fordi jeg gråt, men fordi den pågående bølgen av visdom, viten, compassion og kjærlighet gjorde at kroppen ikke kunne holde tilbake tårene.
«Du er så høyt elsket,» sa hun med en intensitet som traff midt i hjerteroten. Så klemte hun meg inntil seg i en omfavnelse som gjorde at jeg ikke lenger kjente forskjell på oss, vi smeltet sammen til én, selv om vi fremdeles var i to skikkelser. Lenge sto vi slik.
Til slutt slapp hun meg og kikket bort på Trollet som hadde tatt plass borte ved peisen i romslig stillhet.
«Ta henne trygt hjem igjen.»
Trollet nikket.
Henvendt til meg sa hun «Det er på tide å dra tilbake igjen. Husk hva du har opplevd her i dag.»
Hun nikket som svar på mitt ordløse spørsmål; «ja, en vakker dag skal vi møtes igjen.» En siste klem og plutselig var hun på toppen av trappen igjen.
Trollet grep meg smilende i hånden, førte meg ut døren og før jeg visste ordet av det hadde vi fløyet tilbake igjen.

Innimellom husker jeg på denne opplevelsen som både var en meditasjon, men også en erfaring jeg gjorde med absolutt hele meg. Jeg kan fremdeles kjenne i kroppen alt som skjedde i de minuttene dette varte. Og den dag i dag næres jeg av ordet og energien. En vakker dag kan jeg kanskje leve fullt i det bilde av meg hun viste meg. Til det øyeblikket oppstår leves livet etter beste evne.

Toppbilde: DharmaTalks

Bilde: Mayoclinic