“Du og jeg og vi to seilte på en tresko ut på eventyr, mange rare folk
og dyr, kan man treffe der.” Slik lyder en kjær barnesang. Slik fortoner
av og til også livet seg – til forveksling lik en fin sang med en snev av magi
over seg. Hør bare her:

For over et halvt liv siden bevilget min kjære venninne, som jeg har kjent hele
livet, og jeg oss et friår, pakket ryggsekkene og satte ut på en meget
innholdsrik og fantastisk reise jorden rundt.

Etter noen måneder kom vi frem til vårt hovedmål på reisen – Australia. Det
første vi gjorde da vi ankom Brisbane var å kjøpe oss en avis for å pløye
annonsesidene. Vår store drøm var å jobbe på en kvegfarm.

Sett utenfra var det kanskje litt som da den samme venninnen og jeg som
syv-åtte-åringer skulle på elgjakt (!), satte oss opp i et tre med et tau og en
løkke under som elgen skulle tråkke oppi. Det var aldri en diskusjon om vi kom
til å fange en elg på denne geniale måten, nei diskusjonen gikk på hvem som
skulle få sitte foran og holde elgen i hornene da vi skulle ri den ned på
politistasjonen hvor man jo alltid leverer elg man fanger i en fotløkke under
et tre.

Omtrent slik må vår optimisme – eller realisme – i forhold til å lande en jobb som kujenter ha fortonet seg.
Vi fanget forresten aldri denne elgen. Et mysterium. Kanskje ville vi være
heldigere med kuene og hestene.

Det virket som om den store dirigenten i Universet bestemte seg for
å gi oss opptil flere hjelpende hender, alignet stjernene for mirakler, ryddet
usynlige hindringer av veien og plasserte oss på rett sted til rett tid. For
allerede en dag eller to senere ble vi sugd med i flyten idet vi trålet gatene
for å finne en bolig for de neste par ukene. Trøtte av all ruslingen haiket vi
med den første bilen som kom og ei jente omtrent på vår alder stoppet og tilbød
oss skyss. Man skal vite at Australia på den tiden – og muligens fremdeles –
bød på en gjestfrihet og liketilhet jeg ikke har opplevd hverken før eller
siden. Vår barmhjertige samaritan inviterte oss like godt på fest samme kveld.
Lite visste vi at vårt “ja” skulle åpne dører og porter.
Vår nye vennegjeng inkluderte oss på diverse sosiale aktiviteter de neste
ukene. Samtidig hadde vi funnet vårt perfekte husvære – en flott villa vi
delte med tre australske menn, hvorav to av dem var godt innsauset i musikk-industrien og lot oss få være med på mye artig. Men det er en annen historie, selv om den deler elementet av magi og flyt, den også.

Og tenke seg til – ei av jentene i gjengen viste seg å ha en søster som
bodde på en kvegfarm i The Outbacks i Queensland. Hun gjorde som man gjorde i
Australia på den tiden – tok kontakt med sin storesøs og spurte om ikke to
norske, ridekyndige, ekstatiske jenter kunne få besøke farmen hennes et par
dager. Da vi fikk et “ja”, tok det ikke mange dagene før vi spant
nord-vestover og innover i “bushen”. Før vi visste ordet av det hadde
vi sjekket inn på vår første kvegfarm, i et skikkelig spøkelseshus de kalte The
Betwixt hvor det var flaggermus i stuen, edderkopper i taket (muligens andre
steder også) og en reell fare for å dele sengen med skorpioner.
Men alt dettevar underordnet. Vi var på landet. På en kvegfarm. “Ansatt” som
jillaroos – kujenter. Og dagen etter skulle vi få være med og hente inn en
flokk kuer fra hesteryggen, slik man ser på cowboy-filmer.
Manifestasjonen av jentedrømmen var et faktum. Det vi hadde drømt
om, men kanskje ikke helt våget å tro fullt og helt på var i ferd med å gå i
oppfyllelse. Noe må ha gitt gjenklang ute i den store intetheten og plassert oss
i den der treskoen på vei nedover den flytende elven. For mange rare folk og
dyr møtte vi.

Jeg er så takknemlig for at vi vokste opp i verden hvor temperaturen og klimaet på alle måter var annerledes. Vennligere.
En verden hvor det var mulig å være to blåøyde jenter som overalt
hvor vi var på vår verdensturné ble tatt under folks (og hva vet jeg –
englers?) vinger og tatt med på så mange fine – og noen spennende og en flik
dramatiske – opplevelser. Hvor det var mulig å si “ja” til fremmede
og hvor tillitsfullhet ble verdsatt, ja endog vernet om, og ikke utnyttet.
Det skal sies at vi vel ikke har haiket hverken før eller siden. Den ene gangen
vi vek fra vår oppdragelse og formaninger ble vi velsignet med en utfoldelse av
begivenheter vi knapt hadde våget å drømme om. Det innebar imidlertid ikke at vi hele tiden balanserte på knivsegger. Tvert imot.

Hvorfor dukker denne historien opp nå? Vel, til tross for at vi ble tatt
vare på av synlige og usynlige hjelpere, hendte livet. Det er visst tid for å
ta fatt på tilhelingen.

Så takk til deg som er blitt med så langt. Ønsker deg også et sjenerøst dryss
av magi og herlig flyt i ditt liv. Kanskje er det tid for å si “ja”
til noe fint.

Foto: Barfield