Frøken Kvasshaug våkner

Sommeren og varmen tvinges på retur slik han er vant til å gjøre omtrent på denne tiden av året, og den litt hvassere høsten har så vidt meldt sin ankomst. Hun feier inn med stor autoritet, griper stafettpinnen fra sin forgjenger med bestemte bevegelser og stor selvfølgelighet. Jetstrømmen bak henne virvler opp vind, og løvet slipper skjelvende tak i grenene på trærne. Lokale sommerbyger viker plass for hele dager farget grå hvor jeg føler at hvis jeg strekker meg bare litt til, vil hånden forsvinne inn i skylaget.
Et høstbarn som jeg er, føler jeg meg hjemme i noen av energiene og setter pris på all skjønnheten hun byr på. Andre er skumlere for et sinn som har perfeksjonert det å unngå konflikter i et helt halvlangt liv. og har vært komfortabel, om ikke fornøyd, med å ta det livet bød. Kanskje har denne høsten kommet med ny lærdom, nye ting som skal mestres.
Som så mange ting man øver seg på, ser det ikke lekkert ut. Utrente muskler, stive ledd og mangel på ynde.
Han synes nok ikke det, selgeren som kom på døren i dag og skulle, ja selge noe. Jeg bøyer meg i hatten for de som tar jobben med å presentere et produkt ved å ringe på dørklokken i disse tider hvor nesten alt foregår helt uten fysiske møter i det hele tatt. Det har vi jo blitt ganske gode på de siste månedene.

Jeg burde muligens ha ropt etter ham at jeg trener meg i blant annet grensesetting. Men det ville antagelig nullet ut litt av poenget med “oppgaven”. Garantert kunne jeg ha sagt noe annet enn “nei takk,” idet jeg åpner og ser et fremmed menneske for deretter å lukke døren igjen.
Litt hjertebank senere hvor diverse impulser må ignoreres, bestemmer jeg meg for å lagre det under “forsøk 1, versjon 1.0”. Bugs i installasjonsprogrammet fikses ved nedlasting av neste versjon. En vakker dag skal jeg nok møte dørselgere med en anelse større grad av vennlighet. I det minste håper jeg det. Man trenger ikke nødvendigvis å være uhøflig selv om man ikke vil kjøpe noe.

Hvor skummelt kan det være å finne stemmen min? Å bry meg om magefølelsen like mye som andres følelser? Eller det jeg tror er andres følelser og kanskje ikke er annet enn mine egne antagelser, projeksjoner og frykter?
Med det å være en deltaker – en sjef, faktisk – i sitt eget liv, ikke bare en marionett-dukke, følger noen uskrevne spilleregler. Ansvar, blant annet. Å ha ansvar for noe eller noen er én ting. Å ha ansvar for seg selv, egne ord og handlinger – en helt annen divisjon og dimensjon av alt jeg så flittig har unngått i lang tid.
Bli voksen, med andre ord.

Mange har gått veien allerede. Jeg kan følge en relativt godt opptråkket sti av andres erfaringer lagret i den kollektive bevisstheten. Men er det, det jeg skal? Er ikke litt av greia å ta frem ljå og machete og hugge seg sin egen vei. Det må det summes litt på. Magen må jo vite beskjed. Og hjertet.

Nå skal det gis næring til den indre gudinnestemmen, og skal jeg dømme ut av energivulkanen som har startet rumlingen der inne, forventer hun at hun blir lyttet til. Det er opp til meg nå hvor mye hun skal få komme frem og ta sin rettmessige plass. Eller er det egentlig det?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s