Noen ganger i året trekker jeg meg tilbake – helt for meg selv.
Sosiale medier fases ut, telefonen er på lydløs og samtaler besvares ikke. Ingen nyheter, ingen aviser, ingen sosial kontakt for noen dager, annet enn en avtalt melding til Syrran for å forsikre om at alt er vel.
Man skulle kanskje tenke at dette umulig kan være et behov i disse tider hvor det har vært så mye isolasjon. Likevel er det noe med å koble seg vekk fra nettet helt frivillig og uten en annen agenda enn å ta plass i kroppen igjen som gjør så inderlig godt. Og nå har jeg den luksusen at det kan jeg gjøre.

De første dagene har tankene hjemme-alene-fest.
Det er høylytt der inne i hodet og de sviver overalt. Oppspilte, søkende og kravstore ropes det på oppmerksomhet. “Hør meg! Se meg! Meg, meg, meg!”
Som et etterlengtet møte med gamlegjengen når vi ikke har sett hverandre på en stund og champagne-føringen har vært høy. Alle snakker i munnen på hverandre for det meste på sendekanal med svært dårlige mottaksforhold. Oppnår man øyekontakt og får en respons – bonus!! Dog ikke helt nødvendig, for masse ord bare må ut!

Etter de første par støyende dagene, løper tankene hvileløst omkring der inne, men har tapt litt energi i mangel på den vanlige responsen. Sultne ulver fremdeles, men de minst levedyktige har oppgitt ånden, andre sitter og vifter med hvite flagg. De mest standhaftige lurer i skyggene. De har bodd der lenge. Kan alle tricksene. Mer eksponerte nå, men jeg har trodd på dem lenge, og de har levd på en kaloririk diett.
Slu som de er, har de alliert seg med diverse samarbeidspartnere og serverer bilder, lyder, minner, følelser. Ingen midler skys for å hanke meg inn igjen. De kjemper tross alt for sin overlevelse. Våpenet er troverdighet. Og frykt.
På anbefaling fra noen som har gått veien før meg, øver jeg meg på å være himmelen og ser på tankene som skyer som farer forbi. Av og til lager de morsomme fasonger av seg selv før de haster videre. Himmelen føler seg da ikke truet av slike forbipasserende bomullsdotter. Er jeg like kraftfull?

“… det handler om hvilke tanker du abonnerer på,” er noen av min gurus ord.
Det har vært mange abonnementer. Mange sier opp i prosessen. Old-timerne, som jeg kaller de gamle, men ikke kloke ordene har lært av aktørene bak diverse sosiale medie-plattformer – eller vice versa – det er så og si umulig å finne ut hvordan man avslutter forholdet med dem.

Så siden det i seg selv blir en tankeprosess, lar jeg dem være. De får ikke lenger fritt spillerom; de voktes som en hauk av mitt nye tankevirus-program som ble aktivert i stillheten. For som en annen har sagt “jeg tillater da ikke hvilke som helst tanker å være her.”
Kanskje er jeg ikke helt der ennå. Men jeg øver meg. Det gjør godt. Stillheten er mye vennligere, finnes ikke unødvendig kritisk uten å ha mistet sin skjelneevne. For ikke å snakke om er der et svinnende nærvær av bekymring. Det siste er i seg selv tilbaketrekningen verdt.
Det er tid for å vende tilbake til det sosiale livet igjen. Det er som å ta av seg solbrillene i blendene sollys – kraftig mysing og litt smerte før man vender seg til det.

Ved nærmere ettertanke tror jeg at jeg beholder solbrillene på. Sollyset kan nytes likevel.
Kanskje bedre til og med?

OM namah shivaya, OM

Foto: Funnet på nettet uten opphavsperson