Norges mest forslitte ord i tastende øyeblikk? Eller i alle fall tanke.
Vinteren kom her jeg bor medio/ultimo oktober og bestemte seg for å bli. Som en husgjest uten fintfølelse for sin besøkelsestid og som for lengst har slitt ut vertskapet.

Søs minnet meg om det i dag morges på telefonen. Strømmen hadde gått. Svoger var for lengst ute av huset og hjemmekontor ble hjemmekontor ispedd heftige måkepauser. Nå har de tross alt BIA da – bevegelse i arbeidstiden. Det var kanskje noe annet arbeidsgiver hadde i mente da de innførte ordningen, men med snømåking er nå i aller høyeste grad bevegelse involvert.

“Har du snødd inne?” spurte Søs.
“Eh … nei.” Jeg vet ikke hvorfor det føltes så skamfullt, som om jeg trengte tillatelse til å gjøre det jeg nå har gjort.
“Jeg er ikke hjemme.”
” …?”
“Jeg er på hotell. Med garasje til bilen.”
” …!”
Etter en overrasket latter kom det “det var lurt!”
Ikke bare lurt, men det føltes helt nødvendig. Mine veldig omtenksomme og hyggelige naboer har hjulpet meg mye med å grave frem bil og trapp i vinter. Nå var det nok for oss alle. Det var bare én ting å gjøre – flykte.

Ikke at jeg har flyktet særlig langt eller til en annen klimasone, som antagelig er det du tenker på når du leser ordet klimaflukt. Kanskje skulle jeg heller skrive “situasjonsflukt”, for det er vel i realiteten det, det er. Fremdrevet av klimatiske utfordringer.
Jeg elsker dette lille landet vårt. Elsker at vi har gode løsninger for så mangt og at det finnes noen som setter seg i traktoren midt på natten og risikerer liv og helse for at vi andre skal kunne komme oss frem på vinterføret som i disse dager kun Bambi og Trampe kan håndtere. Vel, Bambi var kanskje like begeistret for isen som jeg er, når jeg tenker meg om.
Likevel kan jeg ikke annet enn å tenke at de gamle hadde en god idé da de i de gode årene på sine eldre dager tilbrakte de “verste” vintermånedene på andre breddegrader. På breddegrader som tillot sorgfri vandring gatelangs helt uten å spenne på brodder og ull fra topp til tå. Mamma, som beviste at det aldri er for sent å lære seg nye ting, plukket opp de mest nødvendige spanske ordene for en smidig hverdag i en alder av 80 pluss år.

Da jeg bodde i Roma, hendte det at jeg savnet større kontraster i været. Av og til snødde det i Roma også, men den lå aldri lenge og ble aldri til is der jeg bodde.
En romer med respekt for seg selv og været ikler seg dunjakken ved 15 røde – ja, røde – grader. Etterhvert gjorde jeg det også. Og skjerf! Det siste antagelig kun grunnet vær-nostalgi.
Alle vinter-misunnelige tanker ble imidlertid raskt suspendert da telefoner hjemmefra rapporterte om panseris og holkeføre.

Her jeg er nå befinner meg, er jeg trygg og varm inne og ser ut på det pappa kalte “bikkjevær”. Innimellom er det sikt på kun to-tre meter. Det blåser hester og kuer og snør i alle retninger. Små virvelvinder danser som elegante prima ballerinaer rundt på plenen og oppløses når de når vannet. Eller kanskje tar de seg et isbad før de fortsetter sin ferd ut i intetheten.
Jeg kjenner på dyp takknemlighet for at jeg i akkurat rett tid – himmelsk timing, faktisk – fikk et tilbud deisende i fanget og impulsen våknet, gjespet, strakk seg litt og grep tak i muligheten om å komme til et sted hvor bilen får en pause under tak og jeg slipper å pådra meg en ny ryggprolaps.
Noen har nettopp laget et dobbel espresso til meg. Lyden fra båtmaster og flaggstenger i vind bringer tankene over på andre tider, andre steder.
I det minste kan jeg gjøre det til en mental øvelse og være ekte klimaflytkning når alle forutsetninger ligger til rette for det.
I mellomtiden nyter jeg denne mellomløsningen, tar kaffen i én slurk og tenker at livet ikke er det verste man har.