Søndag var vi kalt inn på teppet til mamma og pappa – eller familiemiddag som mamma kalte det. Jeg hadde fremdeles ikke snakket med Torstein om USA. Ikke om kyssingen heller. Det ble vanskeligere for hver dag det ble utsatt, men noe sa meg at min mor ville greie å stikke hull på disse og kanskje andre ballonger. Det lå agendaer og vibrerte i luften som en romslig tremolo.
Det kom i så fall til å bli ubehagelig, men kanskje det ville være velkommen drahjelp for en gangs skyld.

Min storesøster og svoger var der også. Tantebarna mine, som ofte fungerte som veldig effektive bølgedempere, var visstnok på en vårleir med speideren.

«Travle dager?» spurte pappa på sin vanlige, lune måte. Good cop/bad cop-rutinen deres var veldig godt innarbeidet.
Jeg snudde meg mot Torstein så han kunne få svare først. Han hadde hatt en formidabel uke med flere salg og tre nye lettselgende oppdrag som ville gi høye bonuser. Til ingen forkleinelse for hans meglerevner, innrømmet han at det siste kunne ha noe å gjøre med at hans kone hadde vært på TV og spilt på dette årtusenets mest sette TV-overførte program. For å skvise hver dråpe ut av den melkekua, hadde han kjørt en deling på sosiale medier som ville ha parkert en influenser, og tagget alle andre enn julenissen – forresten, muligens også julenissen – og håvet inn med likes og kommentarer og oppmerksomhet.
Torstein skulle få lov til rettmessig å briljere for suksessen uansett. Han hadde vært veldig imøtekommende og gitt meg sin velsignelse til en god del av det som hadde funnet sted de siste ukene.
Etter hvert vendte de seg til meg. «Og du, da, Lillan?»
«God uke,» smilte jeg. «Veldig god uke.»
«Jammen så fortell, da!» Forlangte storesøster. «Ikke utelat noe!»
Det ble fortalt og utelatt omtrent like store mengder, uten at mine nærmeste visste noe om det som ikke hadde vært der.
Torstein supplerte med det han hadde vært med på.
Mamma hadde sittet i relativ taushet mens beretningen pågikk. Taus, men i intens stilstudie og analyse av historiefortelleren. Sjeldent et ønsket tegn. Energi og informasjon ble akkumulert og Etna begynte å se sprekkeferdig ut.

«Du havner midt oppi det, det skal du ha, Marion,» kom det til slutt.
Det andre ville ha kalt manifesteringevne gikk tydeligvis under merkelappen «flaks» her.
«Det neste du sier er at du skal til USA og bli med på flere konserter hvis det er slik at denne andre vokalisten deres er sykemeldt.» Hun kastet et blikk på sin mann. «Slike polypper leges vel ikke over natten?»
«På generelt grunnlag kan man gjette på at han nok ikke skal synge på en stund.» Dr. Andersen på jobb.
Alle snudde seg mot meg da jeg ikke umiddelbart kom med en forventet benektelse.
«Har de invitert deg over?» Torstein dreide overkroppen helt mot meg med stemmen i kursiv.
«Jeg har ikke fått snakket med Torstein om dette ennå,» sa jeg henvendt til hele bordet, «men ja, de har rettet en forespørsel om å være med på platen de er i gang med og ikke vil eller kan utsette innspillingen av.» Øynene våre møttes.
«Hvor lenge har du visst dette?» Torstein på utpust nå.
«Ikke lenge. Men jeg ville ikke si noe før Einar har fått en avtale på bordet. Så kunne vi snakke om det da …» Stemmen min fadet ut. Jeg hørte selv hvor tam forklaringen min var.
«Er den på bordet?»
Hoderysting.
«Så hvis det blir å bidra på platen, er du da automatisk med på opptredener og turneer?»
Det hadde vart i fem minutter hvor stas han syntes det var å være gift med en som hadde vært én gang på TV.
«Det vet jeg ikke,» sa jeg sannferdig.
«Men sannsynlig?» presset han.
«Ikke umulig, i det minste.»
Han ble stille. Så at han var sint. Det var ikke til å bebreide.
«Hvor lang tid vil en slik innspilling vare?»
«Det avhenger av så mye. Noen få uker. De vil nok gjøre det så rimelig de kan, så jeg kommer i tilfelle ikke til å være der en time lenger enn jeg må. Studiotid koster.»
«Kan ikke Matt spille alt selv? Er det ikke det dere gjør? Samme musikere med ulike gitarer og ulike spor? Overdubbe eller hva dere kaller det.»
«Overdubbing, ja. De trenger uansett vokalen.» Best å snakke minst mulig om Matt. Mamma hadde absolutt gehør når det gjaldt å oppfatte tilbakeholdt informasjon eller ønske om å unngå enkelte temaer og allerede vibrerte ørene.
«I et land med flere hundre millioner mennesker må de hente en vokalist fra Norge.» Irritasjonen til mannen min lot seg ikke tøyle.
«Disney gjorde jo det,» forsøkte min svoger, velsigne ham.
«Der fikk drømmen om flere barnebarn vinger å fly med.»
«Mamma!» sa min søster og jeg i kor.
«Å si noe slikt er helt utilgivelig og forkastelig, selv for deg! Stronza!»  Med ett kjentes en bølge i meg på vei til overflaten.
Den var fylt med mange ugreie følelser, masse energi og var helt uten sensur.
Alle snudde seg overrasket mot meg.
«Vet du, Ellinora, jeg skulle ønske du kunne være glad på mine vegne for en gangs skyld!»
Mamma hatet at jeg kalte henne ved navnet hennes, hvilket i perioder hadde blitt gjort ofte.   
«Tenk om du kunne være stolt av at ett av verdens beste rockeband vil ha din datter til å spille gitar med dem og synge på deres plate! Og tenk om du bare hadde hatt ett fint ord å si om konserten i Tel Aviv som jeg vet at dere så! Skjemmer jeg dere sånn ut? Gjør det så vondt at minstebarnet ikke er i et utdannelsesløp som fører til Nobelprisen i medisin? Fy faen!»  Det var visst mer seismisk aktivitet i området.
Jeg slang fra meg tøyservietten da hete tårer spratt ut av øynene.
Det hadde gått en kule møkk før, men så sint hadde de neppe sett meg.
«Lillan …» pappa forsøkt å touche armen min idet jeg passerte, men jeg ignorerte det og forsvant ut på kjøkkenet etter kjøkkenrull som tålte rennende sminke.

Da jeg hadde trukket pusten et øyeblikk returnerte tørkerullen og jeg til bordet hvor alle hadde blitt sjokket til stillstand.
«Så hva har du å si til ditt forsvar?» utfordret jeg mitt moderlige opphav.
Hun samlet seg og brukte uvanlig lang tid på å svare.
«Jeg vil ikke at du skal havne ut i det livet der, cuoricina.»
«Hvilket liv?» ville storesøster vite. «Det høres ut som om du sier at hun kommer til å havne på kjøret?»
«Vel, det er ikke et sunt liv, Victoria. De dør unge, disse rockerne.»
«Og det bakker du opp med hvilken forskningsstatistikk?» spurte jeg, selv om det var mine tanker også.
«Klienter. Jeg bakker det opp med klienter.»
«Klienter som startet i andre tider.»
«Vær så snill!» Mamma fikk igjen noe av styrken sin. «Så mye har neppe endret seg. Hvis noe, er flyten av narkotika nå som Niagara i forhold til Glomma en vakker sommerdag.»
«Jeg har da aldri hverken prøvd eller brukt narkotika!» En hel setning uten en gang sneven av en løgn.
«Hvis du reiser bort dit til dette berømte bandet … tror du ikke fristelsene kommer til å stå i kø? Berømte, rike, entitled mennesker som aldri har hørt ord som «nei» og «nok». Som kommer til å ligge nesegrus for dine føtter og få deg til å tro på alt de har å si fordi de sier det du vil høre.»
«Wow, skal jammen si du er ekspert på noe du har skydd som pesten og snudd ryggen til i absolutt alle år. Tusen takk for din manglende tiltro til at det selv om at jeg ikke fulgte i dine fotspor, finnes en form for hjerneaktivitet her også. Den arter seg på en annen måte en din – takk og lov – så se på deg selv og din evne til å romme noe som er utenfor den veldig trange boksen dere befinner dere i. Og hvis jeg reiser er det en diskusjon mellom Torstein og meg. Dere er ikke med på familieråd.»
Alle andre enn Ellinora satt som modeller for «Skrik». Hennes munn var tynn som en strek i mellomtiden og burde ha gitt meg all den advarselen jeg trengte for å forsøke å kontrollere ordene mine som syntes å ha startet sin vårløysing.
«Hvis Torstein vet sitt beste sier han nei takk. Det virker jo ikke som om du har trykket helt til ditt bryst det du engang sto foran Gud og venner og lovte.»
Tørkerullen mistet et nytt ark da jeg pustet hardt ut.
Skitt. Skitt. Skitt.
«Mamma!» Denne gangen bare min storesøster.
Torstein så fra mamma til meg. «Hva mener du? Hva mener hun?»
«Ma ti se sbregà?» Jeg spiddet Ellinora med øynene mens jeg kom med regionale skjellsord for ekstra effekt.
Hun ignorerte min fornærmelse, tilsynelatende uimponert over at banneordene fra Veneto satt så lett tilgjengelig. «Å kjære vene, Torstein. Er du ikke på sosiale medier i det hele tatt?» Ingen ble spart og Torstein visste av erfaring at det ikke alltid var lurt å ta til umiddelbart motmæle.
Hun skydde virkelig ingen midler den dagen for å trumfe gjennom agendaen sin.
«Hva gjør du på sosiale medier, forresten?» spurte jeg. «Er ikke du for gammel til å være på slike plattformer?» Stemmen var mer humoristisk enn ordene.
«Ikke snakk deg vekk, Marí. Hva er det holder på med for tiden?»
«Du må synes så lite om meg. Er jeg så foraktelig, eller er du bare redd for å miste panserkontrollen som du har ridd i et kvart århundre nå?»
Ørefiken måtte ha gitt utslag på Richters skala.
«Ellinora, nok nå! Alle sammen trekk pusten et øyeblikk.» Pappa så faktisk rystet ut.
«Va´in móna, baucò!» skummet jeg mens tårene spratt. Skitt det gjorde vondt.
Heller ikke Victoria hadde noen ord, ikke en gang et gisp. Bare en åpen munn.

«Hva er det på sosiale medier?» Torstein plukket opp den enkleste tråden.
Det sved på kinnet og jeg tok imot en kald, våt klut fra Runar svoger. Prøvende beveget jeg kjeveleddet. «I helvete, Ellinora, jeg må ha full bevegelse her til vokalen!  Regningen fra den osteopat-timen jeg kommer til å trenge sender jeg rett til deg.»  Dype åndedrag.
«Hvis jeg reiser, synes jeg du skal stille deg selv noen kritiske spørsmål om hvorfor jeg er motivert til å ta en pause fra dette.» Jeg så på henne.
Hun hadde nok rystet seg selv også. Riktignok hadde hun gitt meg en lett lusing en gang før, men ingenting som liknet dette.
«Kan noen si hva jeg har gått glipp av?!» Torstein fant frem mobiltelefonen, men virket handlingslammet han også.
«Matt kysset meg. Og noen tok et bilde av det. Vel, mange tok bilde av det.»
«Kysset han deg? Hvorfor det? Kysset du ham? Var det kyss-kyss?»
«Ja.»
«Og du lot det skje?»
«Ja.»
«I helvete, Marion … ?!»
«Ja, jeg vet. Jeg er veldig lei for det. Jeg har ingenting å si til mitt forsvar. Det skjedde.»
«Hvor mange ganger?»
«Mmm, to.» Eller var det fire eller flere?
«Og …?»
«Spør du om det var noe mer enn det?»
«Ja.»
«Nei. Det var det ikke. Virkelig ikke. Det var ikke noe sånt. Det var i gledesrus etter gigene.» For sent innså jeg min egen felle.
Mamma la armene i kors. Den hadde hun fått billig. Skrankeadvokaten hadde lyktes i taktikken sin – igjen.
«Og blir man så gledesruset etter hver gig?» Torsteins stemme begynte å anta blå grader.
«Nei. Nei da.»
«Hvordan kan du garantere det?»
«Du har all rett til å være sint og stille vanskelige spørsmål. Det hadde jeg gjort også.» Jeg møtte blikket hans.
«Matt Mancini er i ferd med å skulle rydde opp med familien sin, så han vil ikke ha en slik overskuddsenergi som må ut.»
For sent hørte jeg min egen forsnakkelse. Nå kom det til å ta helt av.
Helt korrekt.
«Mancini … er han italiener?» Mamma så på meg. «Madre di Dio, Marion … ma che stai facendo!!» Når det det ble for mange følelser forsvant det norske språket som dugg for solen.
«Matt kommer ikke til å ha en slik overskuddsenergi …? Hva med deg? Kommer du til å ha behov for å få ut energi?» Torstein forsøkte å lande en ball eller to.
«Madonna, Marí! Che palle!» Vel var hun sint, men hun mistet ikke helt sin strenge oppdragelse og bannet da på en dannet måte, i motsetning til yngstedatteren.
«Han er amerikaner.»
Det var flere tråder å følge opp og snart mistet jeg heldigvis oversikten.
«Mancini … han er italiener. Få se bildet!» Hun rappet til seg mobilen fra en av svigersønnene, han som ikke hadde irisskanning som innlogging.
«Passord?»
Runar tok mobilen tilbake og tastet inn passordet med en irritert bevegelse.
Samtalen hadde tatt en rar vending. «Jeg beklager så mye,» sa jeg til Torstein. «Jeg er veldig lei for det. Det er fullt forståelig hvis du er sint på meg. Skuffet, sint, sjokkert og hva ellers du måtte føle.»
«Hvis jeg er sint? AT jeg er sint, mener du! Egentlig burde jeg ikke være sjokkert. Kællen så knapt noen andre i de timene vi var der.»
«Men jeg så noen andre, Torstein. Det må telle mest.» Jeg kunne fylt på med ord jeg ikke hadde belegg for å si på Matts vegne, men husket med ett hans 101 Masterklasse for de Umoralske – forklar minst mulig.
«Kaffe?» Pappa returnerte fra kjøkkenet med en macchinetta i familiestørrelse og helte opp i espresso til oss enten vi ville ha eller ikke, og en ny kald klut som han la forsiktig på kinnet mitt med en halv rynke som skrek bekymring.
«Definitivt italiener. Se på de øynene og krøllene. Typisk for Le Marche.» At hun hadde en slik forakt for sine gamle landsmenns moral, var om ikke helt nytt så i det minste økt i proporsjoner.
«Det var da veldig spesifikt,» sa Victoria.
«Typisk. Den øyenfargen finner du ikke overalt.»
Det var svært så opptatt hun var av statistikker den dagen.
«Jeg så ham på TV, så at han var kjekk. Men det er noe annet å få et stillbilde slik. Har du sett for noen nydelige øyne. Grå kan da ikke være så vanlig i Italia?» Victoria zoomet inn på ett av bildene. «Sånne soveromsblikk er ikke bare-bare å motstå. Og de krøllene … deilige knakrøller.»
Det kunne vi være enige om. Myke, cognac-fargede krøller. Og en helt spesiell øyenfarge. Grå hørtes blast ut. Det var det siste de var. De var levende og så myke og varme og nærmest gjennomsiktige. For syns skyld pep jeg «Vics! Herlige fred!»
Runar bøyde seg frem for å se hva som fikk hans kone til å sikle så til de grader og nikket i forståelse med en bekreftende mine på meg.
«Få se!» Torstein bøyde seg over bordet og Vics viste villig frem et bilde av Matt som så ned på undertegnede med et lite smil. Mamma så på meg som man ser på en person over brillekanten, hadde hun brukt briller.
«Det der er akkurat det jeg snakker om!» tordnet min ektemann. «Slik så han på deg før, under og etter konserten. Kjære vene!»
Han pustet dypt. «Sikker på at dere ikke har ligget?»
«Ja! Garantert. Vet ikke hvordan jeg skal bevise det for deg, men noe slikt har ikke skjedd.»

Søs og mamma hang over telefonen og fant frem alle bildene jeg ikke ville at Torstein skulle se.
«Fy svarte for en kjekkas,» hvisket storesøster imponert som om hverken Torstein eller Runar kunne høre henne og som om det var et kompliment til meg. Nå hadde jo Runar i mellomtiden gitt henne rett i det, da.
Jeg himlet med øynene og ristet på hodet.
«Gjør hva dere vil. Jeg går. Skal tidlig i studio i morgen.» Jeg snudde meg mot mannen min. «Vil du også dra, eller blir du?»
«Jeg blir litt til. Vi snakkes senere.»
«Tar dere med dere Torstein etterpå?» spurte jeg Runar som nikket og klappet meg på armen.
Da jeg reiste meg så mamma på meg, fremdeles irritert. Før jeg greide å beherske meg hadde jeg gitt henne fingeren i kombinasjon med en italiensk håndgest som understøttet ordene «vaffancuolo, strega» som røy ut av munnen på meg. Men hun reagerte ikke. Og blikket hun ga Torstein var det av empati.

Foto: AI-generert av Copilot