Nå gjør jeg det igjen. Sitter på café og observerer. Under radaren. Kamuflert av medbrakt bok og telefon som man kan skrive notater på.
Noen fordeler er det å være usynlig, selv om jeg synes. Ubemerkelig, om det er et ord. Nå er det visst det. Nedskrevet og alt.

I Italia gjorde jeg det hele tiden – fant på nye formuleringer. Skapte nyanser av allerede eksisterende ord; slang på en bokstav her eller en pre- eller suffiks der. Når det ordet man allerede har ikke helt treffer, liksom. Da må det være lov å finne på et nytt.
“Er det et ord?” spurte jeg ofte min kloke og smarte italienske “søster”/venninne/forretningspartner og presenterte henne for min nyskapelse.
“Vel …” kunne Marina svare med et beklagende ansikt som om hun alene var ansvarlig for språkets åpenbare begrensninger.
“Hmm. Vel, nå er det, det. Kanskje ikke tidligere. Men nå eksisterer det,” fastslo jeg.
Hun nikket lojalt, selv om jeg ikke kan huske at hun tok i bruk alt jeg fant på.
Marina forsto meg alltid. Marina og Stefano.
Stefano.

Jeg stirrer ned i den tomme koppen som for et øyeblikk siden rommet en dobbel espresso og mimrer tilbake til tomme kaffekopper andre steder. Hvordan vi lærte oss selv å spå i restene av smakfulle, sorte dråper og syntes selv vi var usedvanlig treffsikre.
Det var andre ting også – som ble tomme. Med tegn som ikke lot seg tyde like lett.

I helgen var det noen som spurte meg “… så Italia … hva skjedde egentlig? Hvorfor kom du hjem?”
Først må det defineres hva som er hjem. Deretter er det en tyve år lang vei å vandre ned i minnene på. Og hvem gidder vel det.
Imidlertid gjør spørsmålet meg ettertenksom. Får meg til å kikke på alt som aldri fikk sine to streker under svaret. Fargerike såpebobler som sprakk når de fløy på det høyeste, var på sitt vakreste. Oppløst til en liten dråpe som fikk et ublidt møte med antikke brosteiner i Romas gater.

På nabobordet snakkes det engelsk. Høyt. Mannen sier “Italy” som en italiener – “I-tali” -, men som viser seg å være spanjol. Close, but no cigar. Synd. Jeg som hadde hatt skumle planer om å jafse innpå italiensk energi som en sulten labrador.
Vis à vis prater en mann med sin kone i telefonen. Om hun kan hente ham? Han forsøker å forklare hvor han er uten at hun oppfatter det. “Det er på den andre siden av gaten for Skoland,” sier han. Jeg vedder på at de har vært gift en stund, de to der. Det siste hintet får mynten til å ramle ned hos gemalinnen og vi utveksler et lattermildt blikk før han reiser seg for å gå ut og vente på sin kjære.

Jeg kikker på nytt ned i kaffekoppen. Det er ting å se der. Jeg kan forestille meg hva Marina hadde fokusert på. Hører mine egne tanker også. Hva ser du?
Det frister med en kopp til mens jeg venter, selv om bilen snart må være ferdig nå. Den har klaget på “helljus-innstälning” en stund, og jeg trykker bare på OK-knappen for å bli kvitt irriterende feilmeldinger. Tro hvor mange tusenlapper det kommer til å koste meg i tillegg til servicen.

Jeg møter blikket til en jente som kunne ha vært min datter. Hun driver kanskje med observering selv, der hun et øyeblikk løsriver seg fra mobiltelefonen hun og de to guttene hun er ute med knapt har gitt en pustepause siden de kom.
I rettferdighetens navn, det har jo ikke jeg heller, her jeg sitter og skriver med mobilpinnen med en penneføring kun leger og jeg selv kan tyde. Word greier det i hvert fall ikke, ser jeg, som konverterer håndskriften min til tekst i skriveprogrammet. Tolkningen gir meg en god latter. Kanskje skulle jeg ha publisert den i stedet for dette.

Det blir med den ene doble espressoen – min daglige dose som trigger alt mulig av godfølelse og lykkehormoner. Med to doble kommer jeg antagelig ikke til å trenge bilen for å komme meg hjem etterpå. I morgen skal jeg utpå igjen – på go’besøk, og det vil jeg gjerne være opplagt til.

Idét jeg reiser meg – stolt over min nyfunnede selvbeherskelse – rister jeg av meg Italia-nostalgien.
Med en snev av lettelse kjenner jeg at livet faktisk er til å holde ut her også.

Foto: CM