Den indre søreuropeeren

Hun har vært på ferde igjen. I trafikken. Jeg trodde min nonverbale dialog med mitt italienske alter ego – Cici – hadde resultert i en slags overenskomst; at hun ikke skulle slippes løs i trafikken i Norge. Åpenbart fantes det smutthull i avtalen, for i dag skjedde det igjen. Gudene vet hva som vekket henne til live denne gangen. Det kan ha vært lengselen etter varmen, eller den brimfulle espressokoppen kaffeavtalen åpner for. Dama i den hvite bilen. Eller så var det rett og slett bare på tide.

Etter noen horisontale dager under dyne og pledd, stakk nesetippen seg ut fra bak skjerfet bare for å legge meg til nåling hos min venninneakupunktør. Det herjede immunforsvaret mitt trenger all hjelp, og jeg går bredt og dypt til verks. Jeg hadde blitt sjekket opp av et pinnsvin hadde jeg beveget meg på utsiden av døren.
Avskjedsordren fra akupunktørvenninnen var å reise rett hjem og hvile i ro og fred.

Lydig som jeg er (!) ble planer om å finne en fin potte til pengeplanten min skrinlagt. Hvis jeg elsker den frem skikkelig, nemlig, den der pengeplanten, resulterer det antagelig i kjempegod pengeflyt (inn, ikke ut), resonnerer optimisten i meg. Det er viktig å ha jordnære og produktive ideer om økonomi.
Bare et lite stopp innom bensinstasjonen for å fylle opp spannet siden behandling fører til frysing. Hos undertegnede er jo det relativt fort gjort uansett. Tanken på kaffe er ekstra oppmuntrende når det kun er ensifrede røde grader, og ja, høsten er rett og slett VAKKER, men innabords varme med fyldig smak gjør ekstra godt.
Sludrende med den ansatte om fengende temaer som hvordan optimalisere kaffeavtalen min, gulper jeg unna mengder og setter meg oppkvikket bak rattet . Ingen kø utpå hovedveien – jackpot! – og den rene gleden lokker høyrefoten til litt ekstra trykk. Verden suser forbi og nå mangler det bare at de spiller Extreme på radioen og det er fullbyrdet. Nei. Ingen Extreme og jeg må foreta min egen vokale underholdning. Alene i bilen kan jeg slå meg løs uten å måtte ta hensyn til andres lidelse og kjører på med opera og rock. Koffeinet har nok gått rett i blodet på fastende mage. Perfekt.
En impuls om å sprenge meg frem i rundkjøringen før den litt nølende bilen jeg venter på undertrykkes så vidt. Ingen grunn til å stresse seg selv eller å dra andre ut av hvilepulsen. Den hvite snegler seg rundt svingen og foran meg. To øyne så vidt over rattet og det jeg aner er blodfattige knoker som knuger seg fast som om livet sto på spill.
Åh nei … Jeg skulle ha lyttet til Cici.
Best å ligge midt i veien, opp mot midtlinjen, og litt hit og dit. I god klaring under fartsgrensen. De gjenlevende gamle hingstene under panseret i mitt grønne vidunder fra 2004 skraper med massive høver og pruster gjennom grillen i sympati med romeren som sprenger seg frem til overflaten i det samme øyeblikket.
Vinglete hvitt foran meg øker hverdagsspenningen – skal hun svinge av til høyre, tro? Får ikke bestemt seg, nei. Nei vel. Indiske mantraer som funker i trafikken … søkeord for den mentale, indre søkemotoren.
For sent. Romeren har festet grepet og begynner monologen på italiensk akkompagnert av håndgester fra samme sted. “Ma che pa***”
80-sonen og hun drister seg til å øke farten til 55 km.
“Madonna ….!!!”
Det vrinsker i den grønne. Heldigvis skal jeg svinge av til høyre. Den hvite ser ut til å fortsette rett frem. “Evviva!!!”
Men nei. I siste øyeblikk kaster den seg inn foran oss.
Va fa’ …”
Magepusting og avventing. Hun legger seg midt mellom to filer. Kanskje hun er italiener?? Venter før hun tar avgjørelsen om retning.
Venstre ja. Så klart. Foran meg igjen. Telle baklengs fra ti. Det skal visst berolige.  Kattunger og hundevalper likeså.
Muligens kaster hun et blikk i speilet, hun i den hvite, og får øye på toget av biler bak seg, for i nok en lynbeslutning vrenges bilen inn i en busslomme.
FRI!!! De grønne hingstene steiler og druser fremover. Å kjøre i fartsgrensen kjennes plutselig ulovlig raskt ut.
Normalt slipper jeg inn biler foran meg oftere enn middelaldrende damer fra Alabama. Smidighet og alt det der. Traileren fra Mølla møter dessverre på Cici denne dagen og blir stående og stange i motbakke.

En rask stopp for å hente noe på posten. Da jeg kommer ut igjen, har noen gjort alt annet enn å parkere oppå den grønne. Grazie mille! 
Jeg tyner bukfettet, det som en plast-kirurg en vakker dag skal få skikk på, mellom de to bilene, og med et vokabular som ville ha imponert en sicilianer og bevegelser som ville ha fått et slangemenneske til å måpe, lirker jeg meg på plass. Puh! Adesso – a casa! Jeg skal jo tross alt ha ro.

Endelig hjemme! Kanskje litt lunsj vil regulere blodsukkeret og dempe effekten av overdosen med lovlig stimulans.
Lun salat i en frossen skrott. Kyllingrester, nøtter og eddik fra Italia, kantareller ristet i en god olje. Det må da bli bra.
Luften går ut av ballongen igjen. Mat-italieneren har overtatt og trekker inn lifligheten av trøfler og pinjer. Hverdagslykken er atter aktivert.

Det blir nok te resten av dagen, ja.

 

This slideshow requires JavaScript.

 

Foto: CM

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s