Ikke nettopp helt plutselig. Men det kjennes sånn.

Det startet som en helt bevisst emosjon denne uken. Da jeg fikk se en video av og med meg selv fra fire år tilbake.
Hva har skjedd på disse årene? Ærlig talt!
Ikke at jeg var purung da heller. Fire år er hva de er. Sånn som rynker og linjer. Og pisken dause meg nå også håret, avslører de seneste blinkskuddene.
Hva som skjer på innsiden av kroppen skal jeg i mangel av fagkunnskap ikke begi meg ut på å forklare. Jeg har mer enn nok med å forsøke å gjenkjenne personen på bildene og forsøke å redegjøre for når alle endringene skjedde.

En ansatt i den interne minnebanken vifter med en fil i den imaginære hånden. En billedfil. Jeg trosser advarslene mot mental smerte og tillater meg å kikke på film-filen fra minnebank-konsulenten, som plutselig har fått små røde horn stikkende opp av hodet og blottlegger hoggtenner i et infernalsk smil.
Episoden er noen år gammel. Ei venninne, her omdøpt til … Carla, rett og slett – skulle forsvare sin mastergrad og jeg skulle være med som publikum, moralsk støtte og heiagjeng. Hun får et slikt navn, for hun er fra Tyskland. Ikke at Carla-navnet er tysk, men jeg kaller henne altså ikke Ilse eller noe av det de alltid heter i amerikanske filmer.
På utsiden av forelesningssalen møtte vi min venninnes mentor. Jeg er ett år eldre enn Carla. Ikke det engang, for hvis vi skal pirke er det faktisk bare snakk om skarve ti måneder.
Vi hilser på mentoren som lener seg frem og kikker på meg. “Åh, er du Carlas mamma?”
Det falne ansiktet mitt legger nok på ytterligere år. Mentoren kikker igjen; kanskje det er håp. “Nei, det kan du jo ikke være…”
Ja, det er håp. Hun har kanskje tatt en mental puss av brillene sine. Dama var nærmere sytti år selv, skulle det vise seg.
Så kommer det … “for hun er jo tysk.”
….
(ja, bare le! Jeg har ledd mye av det i etterkant, jeg også).
Siden rollen min var som nevnt ovenfor og dette var før presentasjonen av oppgaven, hindret jeg meg selv å komme med den verbale punchlinen som for en gangs skyld presenterte seg. Fornærmende, piskesnertne ord ble svelget helt uten en espresso eller mer egnet smertedemper.

Så som du skjønner er ikke dette med alderstegn helt nytt. Dog synes jeg nok at det har rydd kraftig på i de siste årene.
Er jeg klar for dette? Er jeg klar for å se ut som alderen min; noen ganger helt åpenbart en og en halv gang alderen min?
Er det bare jeg som føler det som en slags liten sorgprosess? Å bli eldre maner jo frem tanker om andre ting også. Eksistensielle ting. Jeg føler ikke at det kommer med i denne lille prosessen, selv om de muligens ligger der som undervannsminer og bare venter på at noen skal dulte borti dem også.
Nei, dette dreier seg om ren forfengelighet. Fokus på overflaten og det ytre. Om det skremmende faktum – hvis det jeg har lest er sant – at neser og ører fortsetter å vokse; de i tillegg til bukfettet og fenderne på hoftekammen.
Jeg snakket med en annen venninne om dette i dag. Hun beretter at mange av hennes bekjente, både menn og kvinner, føler liknende ting. Heldigvis er hun akupunktør, så ved neste nåling skal den horisontale saken over neseroten til pers. Den får ikke bli med videre. Mulig vi skal sees igjen om et par tiår, men ikke før.

Den samme venninnens kloke datter hadde sagt til henne da de hadde hatt rynke-samtalen at “jammen nå er du jo bestemor, mamma. Bestemødre skal se slik ut.”
Alt ble straks mer spiselig. Men hva med meg som ikke er bestemor da? Det beste jeg kan håpe på er grand-tante. Det høres jo så ungt og sprekt ut, gjør det ikke?? Rynkefritt og med sprett i hver bokstav. Et ord født i helt andre århundre, vel som for så vidt jeg er også. Årtusen, når jeg tenker meg om.
Vi snakket videre om det med å trene vekk den ekstra huden på overarmene (ja, jeg vet hva det kalles, men hvis jeg skriver det, føler jeg meg bare enda mer posete).
Hun sier: “Jeg hadde en PT i fjor, da jeg oppdaget dette med overarmene for alvor. Men da ble jeg jo sliten …! Nei, det orker jeg ikke.” Det skal legges til at hun her egentlig er veldig sprek og ikke ser ut som alderen sin overhodet.

Er det dette som er panikk-alderen?
For i så fall, folkens – varsko her, for da har jeg kommet i den.
Det er ikke sikkert at jeg blir værende her. Det kan hende at jeg våkner i morgen og er tilbake igjen i illusjonen og setninger vi tviholder på som sannheter som at “hver lille rynke er som vakkert vitnesbyrd.”
Jeg siterer i stedet Åsa Rytter Evensen “Man snakker alltid om hvor vakkert det er med rynker, men det er alltid andres rynker man snakker om.”
Sonia Hennie skal visstnok ha sagt noe slikt som at “smykker avleder folks oppmerksomhet fra rynkene dine.”
Men da må jeg først ha en sponsor til smykkene. Og en sånn fanger man nok ikke med årringer og støtdempere.

Alt dette kan virke provoserende på mange. Meg selv inkludert, når jeg tar et skritt ut av boblen. For ordens skyld skal jeg minne om at jeg er glad for hver dag jeg får livet i gave. At jeg våkner opp, tross alt funksjonell og lever et velsignet liv. Jeg har ikke mistet gangsynet av alt dette rynkepratet, lesebrillebehov til tross.
Imidlertid setter jeg inn denne erfaringen på opplevelseskontoen. Nesten helt uten skam.

Jeg håper at jeg våkner i morgen også. Frisk. Takknemlig, som jeg pleier å føle meg. Med den bevisstheten om at det forgagne ikke er det sanne, men tilhører illusjonen.
Dog, akkurat i kveld tillater jeg meg å være overfladisk, irritere meg over “kosehåret” på haken og planlegge sortien til tverrliggeren mellom øynene.

Foto: CM