Harryfolket tar harryrunden

Jeg vet ikke om alle byer har en. Om ikke født, så i hvert fall oppvokst i Moss, var det litt skummelt/ spennende med Harryrunden. Jeg var ikke gammel nok til å cruise eller sitte på kanten og se på de som cruiset – og bli sett av dem som cruiset. Men det var noe fascinerende med det. De virket så voksne, de jeg av og til så sitte der da vi skulle på kino. Kanskje var de bare rundt atten-tyve år. For en tolvåring var de oldiser.
Det var liv i byen da. Mulig ikke alle var like glade for at ungdommen samlet seg rundt Parketten-området og kjørte kvartalet rundt; eller var den enda større, harryrunden? Den hadde ikke gått hjem hos MDG. Men den svant vel hen lenge før stiftelsen av det partiet.
Uansett var det noe med Moss i gamle dager som jeg av og til tar meg i å savne. Men det er mat for en annen gang.

I dag gikk det opp for meg at det finnes enda en harryrunde. Vi har gjort det til et internasjonalt fenomen, dratt den over grensen til de ikke lenger så intetanende svenskene. De som bor nær Østfoldgrensen har måttet finne seg i mye trafikk. Gudene vet om “svenskehandelen” koster våre naboer noe, men det veies muligens opp for alt som legges igjen av frisk olje-valuta. Vel, med unntak av Skjærtorsdag, hvor det “børnes” kraftig i småbyen over grensen. Den finnes det knapt kompensasjon for, selv om politiet, når de intervjues på statskanalen, insisterer på at det “bare er stas”. Med sammenbitte tenner.

De gamle og jeg har vår årlige harrytur. Hva er det egentlig med det navnet, forresten? Hvem var opprinnelig denne Harry som har fått så mye oppkalt etter seg; det endre mindre flatterende enn det andre? Ifølge et norsk leksikon er en av betydningene “provinsiell”, en beskrivelse av arbeiderklassen og dens hang til å gi sine avkom engelske navn – som visstnok var harry. Det passer. Alle vi tre i bilen denne dagen bor jo i provinsen og har utenlandske navn, selv om jeg nesten ble døpt Nora etter mormor og således hadde vært mindre harry. Eller doris, da.
Okay.

Harrybilen, den grønne fra 2004, overtales til å dra på langtur. Den lyder delvis navnet “The Green Piece” (ja, stavet slik – det er sikkert harry det óg) og gjør så godt den kan med det den har av hester. Så veldig harry er den kanskje ikke; det er for eksempel ingen stoffterninger i sikte, selv om jeg på et tidspunkt hadde hengende et japansk lykketegn fra sladrespeilet. Vel, helt til min åpenbart mindre provinsielle far nedla veto og fikk fjernet det lekre gullhenget.
Artigere hadde det vært hvis de gamle fremdeles hadde hatt Consul-en sin, den med “sofa” til forsete og rattgir, og vi riktig kunne cruise i vei. Vi nøyer oss med en litt nyere variant fra samme merke.
Bilen foran meg er en snerten sak av et merke jeg ikke forventet at skulle være i samme ærend som oss, men jeg tar feil. Kanskje finnes det ingen spesielle harrybiler likevel. Eller kanskje ikke lenger en spesiell aldersgruppe.

Siden vi har fri på dagen, ser vi ut til å havne i formiddagsstimen av medshoppere og legger an til en ankomsttid rundt klokken ti, når polet åpner.
Det sies at man må treffe ti-bølgen eller beregne å anløpe om lag ti over ti, slik at det første innrykket er unnagjort.
Vi surfer inn på den ti over ti og unngår energikrevende køer. Min far og jeg har fått en slags vaklende rutine. Går for de planlagte sakene. Ingen av oss er spesielt glade i å handle, og undertegnede avholdsperson og ignorant i forhold til sortimentet, så vi er så effektive som knirkende kropper tillater oss å være.
I den overkommelige polkøen møter vi et par vi er på nikk med; ingen flaue over å ha krysset riksgrensen for å gjøre kupp. Og hvorfor skulle vi være det, forresten. Hvis man ikke er redd for å bli stemplet som harry, da.

Snart ute på motorveien igjen ligger jeg etter den norske, freshe “ungdomsbilen” jeg lå bak da vi kjørte sydover, og etter oss igjen et par biler jeg observerte på utreisen. Alle svinger av mot det store shoppingsenteret; tre av oss sikter oss inn på den ene enden av senteret, den fjerde bilen fortsetter mot den andre. Harryhandelens helt egen harryrunde er oppdaget. 
Vel inne, nikker vi til hverandre igjen, denne gangen med påslag av et innrømmende smil.
Jeg føler meg som Gunda fra landet idet vognen lesses full av nye, spennende varer inkludert “ordentlig” kaffe.
Mine foreldre og jeg gjør det vi kom for å gjøre og vender snuten nordover igjen med alle våre skatter. Stasjonsvogn og harrytur viser seg å være en veldig god kombinasjon.
Da vi svinger ut fra senteret slipper jeg en av de kjente bilene foran meg. Det ser ut til å skulle foreta et siste stopp på veien hjem – innom en godisbutikk. Bare tanken på å spotte sukkeravgiften og alle tenkelige dietter får arctic truck-ringen rundt buken min til å ekspandere til et traktordekk.
Jeg vurderer å følge etter, bare for å komplettere harryrunden.
Imidlertid vinner ikke overraskende kaffetørsten (jeg har jo tross alt handlet skikkelige bønner) pluss den grufulle tanken på å måtte legge inn ekstra trimøvelser som sukkerstraff, og våre veier skilles bokstavelig talt.

Turen har tatt et sted mellom tre og fire timer. Jeg vet ikke om den rundetiden er “god” eller om det ligger et forbedringspotensial her. Disse tre harryhandlerne er fornøyde.
Så er det vel et år, gi eller ta noen måneder, til neste utflukt. Dog, kjenner jeg meg selv rett, får jeg nok noen andre til å ta med litt harrykaffe til meg på en av sine runder.
Det blir liksom aldri nok kaffe.

 

 

 

Foto: Pappa (bilen) og CM

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s