Det er bare å tilstå – jeg er og har i mange år vært vanskelig i det som Modern kaller “matveien”, alltid i ett eller annet forsøk på å redusere kroppsvekten. Som dere aller nærmeste har erfart.
Jeg ser for meg samtalene som må foregå innen jeg blir bedt til middag. Det er ikke så mye fokus på det mer vanlige dilemmaet om hvem man kan be sammen med hvem (liker de vennene denne personen, kommer det til å bli hyggelig og god stemning med disse gjestene i lag?). Nei; i stedet er det store hodebryet – hva i alle dager skal vi servere? Noen som vet hvilken diett Cicilia er på for tiden?
Så lenge jeg kan huske har jeg vært under administrasjon av ett eller annet matregime.
Å spise har vært gjenstand for frustrasjon, skam, skyld, ubalanse og mye annet rart.
I tillegg til mat-nytelse, så klart, for jeg er glad i mat, ulike smaker. Kaker ikke fullt så mye, men mat … ja det, og salte ting. Jeg har helt av meg selv antagelig sørget for minst ett årsverk hos en viss snacks-produsent.
Finnes det en usnudd stein i form av et løfte om vektreduksjon og aktivering av forbrenningen (den som har vært i en gå-sakte-aksjon siden … alltid?) ja, da har jeg kastet meg over det som en labrador i vannapport. Karbohydrater, ikke karbohydrater, fett, ikke fett, PULVER, ikke sukker, ikke meieriprodukter, ikke, ikke, ikke og for all del – ikke.
Tro meg, det er slitsomt for oss alle.

Ja, jeg vet  … det sitter i hodet (og helt uunngåelig etter hvert i kroppen) dette med vekt, egenverd, like seg selv, til og med ELSKE seg selv, akseptere skiten sin (her må et krafttak til) og la oss ikke glemme rosinene i pølsen – GI SLIPP, alt med måte, balanse, tallerkenmodellen, tren og beveg deg – GÅ, vær fornuftig, spis sakte, vær tilstede, hvite mandager, onsdager, ikke drikk, men drikk, ikke belast miljøet, flere hvite dager og belgfrukter.
For å nevne noe.
Jeg kan det der med å gå ned i vekt. Jeg kan gå ned som bare det. Har gjort det mange ganger (jo da, vet hva det kalles – annet enn galskap). Deretter er jeg kjempeflink til å legge på meg igjen, når alt det strenge til slutt blir for mye for både sinn og kropp. Tro hvor mange kilo opp, ned, opp, ned det dreier seg om. Vi snakker om et tresifret tall her.

For tiden gjennomføres den der meieriproduktfriheten. Det kjennes godt ut for kroppen. Ikke så vond smak i munnen heller.
Som bonus roer de nedre bastioner seg.
Sukker kun gjennom frukt og det som naturlig er i annen mat som lages fra bunn av. Blodsukkergunstig. Trim er inkludert i opplegget. For som Fleksnes så perfekt uttrykte det, liggende på sofaen, hvis jeg husker korrekt – “spiser man marrrsipan, må man mo(rrr)sjonere.”
I tillegg introduseres et helt nytt element – nemlig det å lokke frem en heiagjengleder inni meg. Alle trenger en oppmuntrende stemme som bare vil oss vel. Som uten baktanker, helt uforbeholdent og kun med det beste i mente jubler oss frem. Det sies at det er viktig at den “personen” er oss selv. Naturligvis er det kjekt å høre og føle det “utenfra” også. Det er godt å få ros; jeg elsker det i hvert fall. Som kompensjon for fravær av annet sukker.

Min indre cheerleader har vært arbeidsledig i mange år. Har hun vært i aktivitet i det hele tatt? Hun børstes støv av, har fått trykket en opplæringsmanual i hånden og hjertet og et interaktivt øvingsprogram som går over flere uker for å lære seg et nytt vokabular, en ny tankemåte, nye rutiner.
Vi er haltende, urytmisk i gang. Fremdeles himler hun med øynene, gjesper og er litt sånn fjortis-furten. Synes det virker særdeles provoserende å plutselig skulle måtte gjøre noe. Men vi vet jo at lediggang er roten til om ikke alt, så i det minste noe, vondt, så vi er altså ikke i forhandlinger.

Kommer det til å komme noe godt ut av dette da; denne gangen? Den indre kritikeren er nå aldri redd for å trå til. Alltid våken og skjerpet, klar til å dryle den verbale kniven inn der det gjør vondest. Hun er som vanlig nyfrisert, ulastelig antrukket og uangripelig. Spott er ett av hennes våpen og i motsetning til konkurrenten støvfri og med innspill på opptil flere språk i skarpladd munnbruk. Skulle hun på ukarakteristisk vis mangle ord, har hun alltids blikket å spille på. Det kommuniserende blikket og hånfliret.

For å adressere spørsmålet hennes – det svarer jeg ikke på. Historiens oppsummerte erfaringer taler imot for et vellykket, varig resultat. Men jeg har ikke tenkt å se så langt frem denne gangen, selv om det ligger et mentalt suksessbilde aktivert et sted inni her. Passordbeskyttet og i fred for giftpilene til kritikeren.
Jeg skal la cheerleaderen få tid til å øve seg, riste spindelvevet ut av pom-pom-ene og få varmet opp stemmen sin, gjort kroppen smidig.
Kritikeren skal ignoreres – med mindre hun mot all formodning skulle ha noe fornuftig å komme med. Mens alt dette pågår, skal jeg gjøre mitt beste for å senke skuldrene noen centimeter og ikke la “alt” dreie seg om (over)vekt.
Lykkes jeg med det, er dette allerede en suksess.

This slideshow requires JavaScript.

Foto CM