Frisørsalonger.

Tilsynelatende helt uskyldige, små “butikker” hvor styling, oppgradering og motvillig avskoging av møysommelig oppspart hår finner sted.
Blant annet.

Alt det ovennevnt er forventede aktiviteter og formodentlig de primære årsakene for hvorfor man motiveres til å oppsøke dem.
I dag har jeg vært der igjen. For å gjøre noe med fartsstripen på toppen. Eller visdomshår, som en av dere kalte de grå fjonene. Man får være glad så lenge det er en ettervekst å etterfylle.
Jeg er så heldig å ha en ekspert på området i min aller nærmeste familie. Mange av dere vet at jeg ser ut som en blond Kali med “frisyren” det er vanskelig å finne gode adjektiver til.
Hmm. Kanskje var det nettopp tantens hår som inspirerte min niese til å gå denne veien, rent yrkesmessig sett?

Håret mitt (som altså kunne ha trengt en blogg helt for seg selv) er nemlig like forskrekket ukjent med krølltang, rettetang og hårføner som kattene mine for støvsugeren.
Til mitt forsvar – i Roma hadde vi ikke støvsuger og Venus levde i over ett år – det formative sådan –  i salig uvitenhet om dennes eksistens. Okay, så vokste den andre katten opp i Norge, da, hvor den er et mer naturlig del av stallen av husholdningsapparater enn sørover.
Jeg bryter sammen og tilstår – rengjøring var aldri favorittsysselen. Dog skal det sies at de i ungdomsårene betalte for blant annet ridetimer, de vaskejobbene jeg arvet av storesøster og hennes venninner når de klatret oppover karrierestigen og avanserte til høyder langt forbi vaskebøtter og nettopp støvsugere. Men nå er jeg visst over i et annet tema. 

Tilbake til salongen.
Jeg forstår hvordan man kan ha laget filmer om dette, for det er faktisk et interessant samlingspunkt. Ting skjer innenfor de veggene man ikke alltid opplever andre halv-offentlige steder.
Antagelig er det et velkjent fenomen at frisørers andre sysselsetting, utført simultant og oftest uten et klekkelig ekstrahonorar, er hobbypsykologi, lytting, veiledning. I alle fall er det slik det høres ut, hvis man, mellom føning og egen sludring, tyvlytter på nabostolens samtale. Eller observerer sin egen.
Hva er det som skjer med oss så fort vi dumper ned i skinnstolen, får på oss den sorte frakken og den hvite papirkragen enhver orden ville ha misunt oss – og som vekker panikkangst i meg hvis den strammes for mye.
Det er som om alle normale, godt etablerte kvaler for hva som er akseptabelt å snakke om kveles og vi blir helt unorske og velter oss i temaer vi til og med nøler med å diskutere med venner.  Kanskje er det en slags portal vi går gjennom når vi entrer salongen, hvor vi på utsiden legger fra oss sjenanser, hvor passordet for å komme inn er “utveksling” og vi endelig har et sted å senke alt av skuldre og forsvar fordi det er blitt en slags uskreven “lov” om at her samkjøres forskjønning og skravling.
Noe annet skjer også. I sludringen utveksles og oppdateres det siste om den siste. Kanskje var det nettopp i en salong hvor idéen om sladreblader oppsto. Det er nå her vi leser dem, alle vi som påstår at vi aldri kjøper de bladene som har en imponerende omsetning for noe som aldri kjøpes av noen.
Jeg serveres en kopp mokka. På en allerede full dagskvote av koffein. Gudene vet hva som kommer til å skje heretter.
Ordet Roma nevnes av undertegnede til min forskjønner, som i selvsamme øyeblikk seirer over den siste hårtuggen.
“Hørte jeg Roma?” kvitres det fra den andre enden av rommet. “Min datter bor der.”
Dermed er vi i gang.
Innen vi er ferdige, har det blitt utvekslet reisetips, diskutert den beste kaffen, ulike måter å forstørre leppene på, shopping, dietter og, i alle andre settinger, deilig uviktige emner.
Hvorfor skjer dette? Er det fordi vi er tjoret av usynlige remmer til stolene på en slags “blind date” og det ikke er noen steder å gå de neste par timene? Er det fordi vi bærer samme kledelige kappeuniform? Er det fordi vi drikker kaffe i lag og liksom er litt utpå?
Eller kanskje det er utløsing av velværehormoner og vi har våre små friøyeblikk både på den ene og den andre måten.

Mens jeg venter på at den grå midtstripen skal bli blond og jeg i mellomtiden har blitt koffein-høy for andre gang på samme dag, lurer jeg på hvordan det hadde blitt tatt imot om jeg hadde reist meg fra stolen, svingt kappen, tatt håndkledet som min dansepartner, hårruller som props og børsten som mikrofon, slik vi gjorde i gamle dager da vi lekte Abba og alle ville være Agnetha. Latt musikken over høyttalerne og salongen danne bakteppet for min kreative og vokale utfoldelse. De gjør det i amerikanske filmer. Ingen leer på et øyelokk, men kaster seg i stedet med i sangen og dansen som den naturligste ting i verden. Hadde de andre her blitt med, eller hadde de ringt etter kvalifisert helsepersonell?
Impulsen kontrolleres og mot bedre viten takker jeg i stedet ja til mer koffein.

Så er vi ferdige.
Jeg åpner døren; stiger ut. Håret for øyeblikket temmet.
Vi sier farvel. Der inne var vi uformelt sludrende; her ute atter fremmede.
De gamle rollene ikles – en slags komfortabel varmedress. Grenser trekkes opp igjen som glidelåsen mot novemberværet.
Og det er helt greit, det også.

This slideshow requires JavaScript.

Foto: CM