Tilværelsen omdefinert

Du advares herved. Dette er ingen moro-blogg (i den grad de andre har vært det), snarere ord fra et entitled mind. For når tallet på kontoen nærmer seg rød farge, synker tankekvaliteten proporsjonalt.

Etter å ha vært gjennom vurderinger, tester og analyser, blitt grundig mastisert og spyttet ut igjen, er konklusjonen at «restarbeidsevnen» ikke anses å være «inntektsbringende». Ja, slik er det beskrevet. Vedtatt, nedfelt og opplest fra etaten med det akronyme kallenavnet.
“En genetisk flopp”, ble jeg oppsummert som fra en av utrederene i etaten etter gjennomgang av anamnesen.
Ufør. Ordet smakes på. Surt. Bittert.
Jeg skal finne på et annet ord. Ett som ikke gjør folk sykere bare ved synet av det. Ett som ikke knekker den allerede herjede selvfølelsen.

Det var ikke nettopp slik hun så for seg at yrkeslivets grand finale skulle arte seg, hun som hadde sin første inntekt som potet- og gulrotplukker som tiåring og tjente hele ti øre for gulrotbunten og tjuefem øre for en kurv med poteter. Ei heller tidspunktet.
Vyene var en anelse mer svulstige; det skulle kulminere på en karrieremessig Mount Everest med pomp, prakt, salutter og  fyrverkeri.
Den indre cheer-leaderen vifter pliktskyldigst med pompongene der inne med halvhevede armer mens hun gjesper, drakten litt sånn på snei, ser bakfull ut.
Ingen parader og hornmusikk for et avviklet arbeidsliv omtrent femten år før tiden.
Ikke visste jeg at en så stor identitet – eller entitet? – var opparbeidet gjennom et lønnet virke.
Dette er den motsatte kurven i forhold til “normalen”.
Overgangen fra en gang å ha hatt gode, godt betalte jobber, deretter mindre gode, mindre godt betalte jobber og til slutt over på «trygd» har vært en lang reise som har gitt meg tid til å omstille meg på veldig mange punkter, til å løsne fortøyningene til blant annet ambisjoner. Noen få justeringer gjenstår.

Etter kraftig nistirring på det nye budsjettet aksepterer jeg til luksussinnets store ergrelse faktum. Kalenderen gjennomgås for å finne og kansellere avtaler inngått i bedre tider.
Mellom erkjennelsene at en ny epoke er startet og nye vaner, nye rutiner, innføres, er det heldigvis å spore en takknemlighet, et lys. Det er fantastisk å bo i et land som har denne ytelsen; det minner jeg meg selv på hvis spiralen lokker meg til en runde i nedadgående. Snart har jeg jobbet meg gjennom alle tanker og følelser rundt dette med å ikke være i arbeid, ikke være et medlem av den delen av samfunnet, skam, skyld og mange andre ting jeg og andre med meg møter i oss selv.
At arbeid har en viss grad av egenverd knyttet til seg kom ikke helt overraskende på, selv om jeg ikke hadde tatt innover meg magnituden.
At det med ikke å ha råd til ting; ikke være med på ting som koster, skulle være vertskap for den samme følelsen, var jeg ikke like forberedt på.
Imidlertid er jeg svært heldig med mange på flere måter sjenerøse venner som inviterer meg med på ting. Helt av sine gode hjerter, og det varmer som sommersolen 2018.
Jeg forsøker å legge vekk det tveeggede sverdet gavmildheten provoserer frem. Det  rasler, spotter og frister til selvmedlidenhet, hvisker ord i øret jeg ikke vil høre. Vrir det kalde bladet rundt.
Stoltheten svelges og gleden over å bli med trumfer. For det er gaver gitt av rene hjerter.
Det er bare egoet det svir for. Likeverdet. Eller den manglende følelsen av det.

Det er kun en overgang, oppmuntrer heiagjeng-lederen der inne med et luftig, sprettent hopp og jublende pomponger. Hun har våknet til oppgaven sin.
På ett eller annet snarlig tidspunkt senker roen seg, og jeg vil huske at livet mitt er veldig rikt, spesielt på innsiden. At jeg har mange ting å være glad for – uendelig mange ting å være takknemlig for. At det beste i livet er gratis. At alt faktisk er såre vel, årsakene til uføret til tross.
Bare gi meg litt tid. Ikke se så innmari lenge på meg når jeg smiler, for akkurat nå er det en maske jeg tviholder på. Min helt bevisste modus operandi.

Innen neste uke har jeg tenkt å være gjennom det verste.
Husker at identiteter ikke er alt. Ønsker jeg det, skulle behovet melde seg til å lage meg en ny én, står jeg fritt til å gjøre det. 
Jeg skal lete etter verdi-følelsen i disse dagene her. Den er essensiell for oss alle, uansett hvor vi er i livet, den der inkluderende tanken vi har om oss selv. Det er slett ikke en selvfølge at vi alltid er i kontakt med den, arbeidende skattebetalere eller ikke. Akkurat nå er min litt sjenert, i skjul bak egoet. Som et barn bak skjørtene til mor.
Jeg finner den nok; jeg vet den er der et sted, kanskje i selskap med cheer-leaderen.

IMG_6500.JPG

Foto: CM

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s