Skomakeren og lesten

Undertegnedes interessefelt spres til frustrasjon og glede ganske tynt og bredt, motsatt av hva man bør gjøre hvis man skal lykkes med noe, sier eksperter på denslags. 
Jeg skulle kanskje ha lyttet bedre til de indre drivkreftene i ynge år, da yrkesvalg ble foretatt.
Jeg gråter ikke over tapt allergifremkallende drikke, for det har vært en berikende reise. I retrospekt ser jeg dog at jeg hele tiden parallelt med “dagjobben” utdannet meg til alt mulig annet.
En av mine “appraisors“, som det het i et konsulentselskap jeg jobbet i en gang, sa som konklusjon på medarbeidersamtalen at det var fint å kunne litt om mye, være allsidig, potet og sort skjørt. Men … hva med en spesialisering i ett av feltene?
Kanskje. 

Jeg kommer på dette nå, fordi jeg her for leden var på et slags mini-alumnitreff på gamlejobben. Kollegene her har ingen problemer med fordypning; mange av dem med doktorgrad i blant annet makrobiologi. Mer spisset blir det knapt. Mitt grådige sinn nikker bifallende og er glad noen andre tar oppgaven.
Det var feststemning i hjertet over å hilse på kjære mennesker jeg ikke hadde sett på en stund. Et par oppkvikkende timer hvor noen av temaene etterhvert blir nedfelt på det internasjonale nettet uten hemmeligheter. Se, jeg er i gang allerede.
Varme morshjerter lurte på hvordan det kom til å gå og – kudos til dem – det manglet ikke på forrykende forslag til ekstrainntekter skulle det igjen kunne bli aktuelt. De fleste av de gode innspillene legges i safen så ingen andre snapper opp gullkornene.

“Du kan jo alltids prate med dyr igjen?” minnet den en av dem meg på. Mellom linjene dryppet muntre prikk prikk prikk og et dårlig forsøk på å skjule lattermild øyehimling.
De andre så fra henne til meg; ante en saftig historie, ikke alle informert om min utdannelse i nettopp dyrekommunikasjon. Man velger sine samtalepartnere med omhu når man beveger seg i den samlede eliten av forskere i fylket vårt, hvorav ingen av prosjektene er lønnet av det offentlige for å se hvorvidt man vellykket kan utføre dialoger med firbeinte. Eller bevingede.

Et kvantesprang ut av komfortsonen og jeg lar venninnen min dra anekdoten.
Hunden hennes mislikte sterkt at familien dro på det som for ham var uautoriserte turer uten selveste ham, og en familiereise minus den firbeinte var nært forestående. 
“Jeg prater alltid med Venus-katten når jeg skal være borte, og jeg kommer hjem til en katt med et mye bedre humør og ro enn før jeg startet med det,” kvitret jeg. Etter noen sludrende ord rundt temaet hadde hun blitt optimistisk armert med det jeg anså som gode råd basert på andre erfaringer gjort – jeg med et passe mettet ego.

Ferien kom og gikk og hun returnerte brun og blid.
“Hvordan gikk det – fikk du levert beskjeden til hunden din?” (Han skal få lov til å være anonym, også han).
Jeg skulle gjerne hatt bilde av ansiktet hennes da hun svarte meg.
“Ja. Beskjeden ble levert.”
“Og …?”
“Han ga meg en beskjed tilbake.”
“Oi!” bedre enn ventet, dette. Jeg vokste noen centimeter i kontorstolen. “Hva sa han?”
“Han ga meg den firbeinte varianten av midtfingeren, tok et par skritt opp i trappen og la igjen et dampende, brunt visittkort der. For første gang. Han skal ALDRI MER fortelles noenting som helst.”

Artig innslag.
Heldigvis er venninnen min i besittelse av både humor og sjenerøsitet, så vi er fremdeles på talefot.
Heldigvis for mitt bandasjerte ego hadde jeg noen suksesshistorier på endret (til det bedre) adferd hos både hester, hunder og jammen et par katter også.
Ikke at det hjalp venninnen min sånn rett opp til avreise og et ekstra, delikat gjøremål. 
Noen fantastisk reklame for virksomheten er denne historien ikke.
Det kan være noe naivt å tro at jeg ville ha fått en kø av klienter lengre enn om du skal inn i Vatikanmuseet, nesten uavhengig av hvilken dag du kommer. Skulle det ha vært aktuelt.
Føler noen seg inspirert, har jeg derimot gode kolleger å anbefale – kanskje venninnen min?
Riktignok utgis ingen garantier fra noen om avføringsfrie trapper etter eventuelt å ha kommet med dårlige nyheter.
Men det kan hende at du, om du tillater det, kan bli en historie i en blogg.
 

Foto: Heidi HP og CM

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s