22 kroner

Akterutseilt
På tørre landjorda. Men det er vel gjerne der det skjer.
Jeg fornemmer min pappas lattermildt oppgitte blikk på meg. Han er utdannet sjøkaptein og har såvidt meg bekjent aldri kommet for sent til noenting som helst, langt mindre sine egne skip. Han stemplet en anelse forsinket inn på jobben én dag i sitt yrkesliv. Det var den morgenen det var månelanding.

Tilbake til temaet,
Ett eksempel på at jeg har blitt stående igjen på kaien skjedde i dag da jeg på bensinstasjonen skulle gjøre opp for meg med noe så sjeldent som kontanter.
Jeg la seddelen på disken og begynte å romstere i portemoneen etter nok småpenger slik at jeg kunne få tilbake sedler. Det er ikke noen vits i å få slagside og skiveutglidning på grunn av en tung pengepung. Egentlig skulle den bare ha vært fylt med store, knitrende sedler, eller aller helst sorte kort som fronter sprekkferdige konti.
“Vil du ha 22 kroner?” spør jeg den unge medarbeideren bak disken; beløpet som sto mellom meg og en skjev gange. Husker at fra gamle dager ville butikkene gjerne gi tilbake så lite veksel som mulig.
“Jeg sier ikke nei takk,” lyser han opp og jeg teller opp pengene, skyver dem mot ham.
Så kikker han på kassa-apparatet sitt og legger til “aaah, som betaling, mener du …” Smilet vrir seg til en skuffet grimase. Stemmen har antatt en monoton klang på tonen D,  en oktav lavere enn for et øyeblikk siden.
Jeg later som ingenting, som om hørselen er like utfordret som jeg aldersmessig føler meg i det øyeblikket. For ville det ha kommet noe godt ut av å forfølge samtalen som antas ville blitt pinlig for oss begge – for hver våre ting. Han for å ha antatt noe som ikke blir realisert. Jeg for å være kjip.

Så nå må jeg altså spørre dere som lever i 2018 og sånn omtrentlig tilhører min generasjon og som muligens er sneven mer oppdatert  –  er det vanlig å gi drikks  på bensinstasjonen hvor man gjør alt arbeidet selv, annet enn å hente drivstoffet fra Nordsjøen?
Er det blitt slik at vi nå skal tipse for alle tjenester utført for oss, slik de gjør i USA og hvor denne praksisen er utøvd grunnet den lavere fastlønnen?
Tro hvor ellers jeg har bommet? Har jeg helt feilaktig gått gjennom de siste årene, intetanende som et naivt barn, og antatt at jeg ikke skal gi drikks til for eksempel frisøren?  Eller når jeg får hjulene skiftet på bilen? Eller til 
kassepersonellet i matvarebutikken?
I all min uvitenhet har jeg tenkt at å tipse er noe som begrenses til det man gir til restaurant-personalet. 22 kroner hinter om noe annet.

Dette gjelder jo kun ett lite tema. Forskrekkelsen har tatt tak i bekymret sinn som sysselsettes i en grundig ransakelse etter ytterligere tegn på at fremskrittet har løpt forbi og fra meg. Et festmåltid for en livlig fantasi, dette. Kanskje jeg under den siste runden med sykdom var langtidskomatøs og våknet opp til en fremtidstilværelse og helt ny teknologi.
Motstrebende trekker jeg meg selv ut av fablingen. Aner jeg konturene av et plott i en bestselgende roman her? Eller en skikkelig flopp av en B-film rett på DVD eller hva man gjør nå i disse streame-tider.
Hah! Det er håp! Helt utdatert er jeg likevel ikke, jeg som vet om streaming og alt mulig!
Vel. Utover det å på enkelte dager streame som om det skulle gå av moten, er det mest avanserte jeg gjør å slå på laptopen og svare ja til omstart av mobiltelefonen når programvaren spør om jeg vennligst kunne slå av og på slik at installerte oppdateringer blir aktivert.
Jeg er tross alt det man kalte EDB-utdannet. Fagkunnskapen ble oppdatert opp gjennom årene, men kun frem til et visst punkt. Vi hadde bare såvidt hørt om terrabyte da jeg hoppet av karusellen. Antagelig ville ingen nå til dags ha ansatt meg som LAN-administrator.
Finnes det yrket lenger, forresten? 

22 kroner. Spørsmålet om jeg er med i tiden og samfunnets rasende utvikling vekkes i meg.
Hvor er vi på vei i denne verden hvor alt går så mye raskere enn bare for litt siden? Hva skal vi gjøre med all den tiden vi burde ha hatt til overs fordi alt går så fort? Sett med en femtiårings øyne. 
For en tenåring går tiden muligens i akkurat passe tempo. Kanskje til og med for sakte.
Men trenger jeg å bekymre meg om det nå?
Nei. Jeg rusler ut på kjøkkenet. Lager min espresso på den klassiske macchinettaen på min gammeldagse komfyr uten induksjon, plukker opp en bok hvor bokstavene er nedfelt på papir og tenker at livet i sakte film på kaien ikke er så aller verst når det kommer til stykket.
Ship o’hoi.

Foto: CM

2 thoughts on “22 kroner

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s