Amatørenes høysesong

Han omtalte julebord slik, min gode kollega fra forne tider. Det var den gangen vi jobbet i rederibransjen.
Noen og enhver kan bli amatør så fort skipet forlater norsk havn og det internasjonale farvannet er likhetstegn med forlokkende lave alkoholpriser, og hvor aktivitetene de neste tyve timene begrenset seg til en møysommelig oppgått lysløype mellom tax-free-butikk, lugar og restaurantområdet. Nå til dags byr slike ferger på så meget mer, og det er muligens færre på førstereisjulebord med flatfyll som høyeste ambisjon. Verden har forandret seg, og vi har andre krav og muligheter til forlystelse enn for et par tiår siden.

Dog. Enkelte ting er og blir ved det samme. Nemlig sammenkomstene med barndomsvenninnene.
Årets julebordsesong hadde stabelavløp forrige helg og markerte åpningen av en eneste lang halvannen måneds maraton av en sosial stafett som forventes at skal kulminere en gang uti januar neste år. Eller tidlig februar. Ikke alle sosiale happenings påtenkt knyttet til julen rekkes avviklet i år.
Julebordlaget med noen av dem jeg har kjent siden vi var bleieunger, er som å stige inni en tidsmaskin. Hvis vi pauser i fugleperspektiv ved disse tider hvert år fra glansdagene og frem til nå, vil man se at det eneste som har forandret seg er hår, klær og lokasjon. Rollene er de samme; vi er de samme, justert for alle de gavene femti pluss års livserfaring byr på. Samtalene bærer preg av de samme personlighetene, men er muligens de eneste vi vil innrømme at vitner om at tiår har passert.
Vi har nemlig begynt å mimre.
Henter frem perler fra den rike, felles minnebanken vi alle har foretatt innskudd på gjennom flere tiår, mange reiser, enda flere felles møtepunkter. Det børstes støv av våre greatest hits, og for hvert år blir de litt saftigere, litt mer spektakulære, kanskje litt fjernere fra den opprinnelige historien. Indeksregulert og momsberegnet. Er vi riktig heldige får vi spyttet inn ett og annet komma i de andres begeistrede monologer. Hvis ikke, mister vi ikke motet, men skyter inn kommentarer og innkasserer en saftig bonus om noen andre hører og til alt overmål har en replikk i retur. Desibelen overskrider anbefalt nivå og latteren er i fri flyt.

Jeg lener meg et øyeblikk tilbake og betrakter oss selv. Lyden av oss fades ut og gir meg rom til å nyte følelsen. Kjenne julestemningen øke i brystregionen i takt med takknemlighetsfølelsen for vennskap som har vart bestandig og som jeg har på følelsen at kommer til å følge oss til reisens slutt.
Lydene får atter plass i bevisstheten og jeg kikker på de andre langbordene rundt oss. Tar inn energien mellom menneskene som avslører om de er venner eller kolleger fra jobben. Ettersom kvelden skrider frem pusses de skarpe skillene ut med akevittens usynlige viskelær.
Orkesteret tillater seg et lite avbrekk og synkront nok starter pausemusikken med Blurred Lines som forfører enda flere til å entre det ikke-eksisterende dansegulvet mellom bordene. Dristige pelvisrotasjoner og til tider ukoordinerte rykninger i armer og bein sladrer om at det muligens var et helt år siden forrige gang, men poeng for mot og fantasi utdeles sjenerøst.
Ved bardisken møter jeg folk jeg ikke har sett på veldig lenge og en for meg ukjent venn av mine bekjente ytrer ord man gjerne liker å høre, men helst minus promillen.
Klemmer, selv uten misteltein hengende over hodene, utdeles sjenerøst mellom mennesker som kanskje aldri møtes igjen etter denne kvelden,  helt uten å aktivere #metoo.
Bartenderne underskjenker vinglassene (undercover-agenter for #avogtil ??). Få legger merke til det, for få bryr seg. Sjenerøsiteten sitter løst. Alt er med andre ord som det skal være på innspurten av året.
Vi venninnene beslutter å gi oss mens kvelden fremdeles smaker av honning. Kanskje har vi blitt eldre, lell. Nei da, for noe sjøsprøyt!
Bare klokere, så klart.

Jeg har det helt fint med å være en dilettant i årets travleste måned. I alle fall så lenge det skjenker meg en nybegynners undrende blikk på nygamle oppdagelser og hvert år bringer meg den der julestemningen jeg alltid føler best før jul.
Når jeg tenker meg om, bør den nok omdøpes til adventsstemning i stedet. Skapt av den kollektive energien fra mennesker som senker skuldrene; som kanskje er lei av å være proffe, spille roller, holde fasader og i denne måneden i noen flyktige timer ikler seg amatørens halvpinlige men ærlige drakt på vei mot det forjettede land.

Foto: CM

2 thoughts on “Amatørenes høysesong

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s