Et stort hjertesukk, jeg vet.
I dette gode samfunnet krabber imidlertid ønskene ganske raskt oppover trinnene i behovspyramiden og utgjør i dag for mitt vedkommende undringen om hvordan det vil føles å være à jour.
På høyden av situasjonen. Støvtørkingen. Livet. Tilværelsen. Slike småting.

Det er nesten som å gå tur i fjellet, i hvert fall slik jeg husker det, i de dager da vi beveget oss som Tromøygeiter (vel!) oppover i ura, enten til fots eller på ski. Man ser fjelltoppen foran seg – endelig! Nå er vi på toppen av verden, bare for å se at bak denne kammen befinner det seg enda en, og den er høyere enn den forrige, og slik fortsetter det. Med mindre man heter Cecilie Skog og kan sitte på toppen av Mount Everest, så klart.
Forresten en likendes dame i tillegg til å ha det håret jeg alltid ønsket meg men aldri kommer til å få, og det skyldes ikke mangel på forsøk. Jeg bare minner om 80-tallets lekre permanent-sveiser. Hår og mote fra 80-tallet trenger vi egentlig aldri mer å bli minnet på, når jeg tenker meg om. Ugh.

Tilbake til min mentale fjell/pyramideklatring. Jeg har hatt en god start på uken. Etter en sengeliggende høst-sesong og start på året, har vedlikeholdsbehovet i leiligheten økt proporsjonalt med ukene som kom og gikk. Nå er det sol, og ja, jeg burde bare ha vært ute og sanket D-vitaminer på naturlig vis. Jeg gjør det også, og med den ekstra energien tilgjengelig har jeg kastet meg over det som lyder som et fremmedord, nemlig – vårrengjøring.
Ja!
Jeg har til og med laget en plan. På laptopen. Excel-ark med celler og kolonner som kan krysses i etter hvert som det skrider fremover. Antagelig har jeg brukt like mye tid på å flikke på tabellen som det vil ta å få skikk på alt som henger litt på halv tolv; et lite bevis på at jeg har en doktorgrad i prokrastinering. Det får kanskje sin egen blogg en dag.

Etter hvert som jeg langsomt jobber meg gjennom kjøkkenet våkner Jomfruen i meg, gjesper, pirker meg lett på skulderen og peker på smulen jeg ikke fikk med meg og spør om jeg ikke skal ta ut alt av skapet én gang til, lage tellekanter av alt servise og bestikk og når jeg nå likevel først har dratt frem alt, skal vi ikke like gjerne male om og skifte hele kjøkkenet. Faktisk er jeg ikke uenig i déene hennes. Go’venninna mi er klar med malekosten og mannen hennes garantert med verktøykassen. De har satt inn kjøkken for folk før, de to der. Akkurat nå kunne jeg faktisk tenke meg et kjøkken hvor ikke en eneste smule kan komme på avveie noen steder. Ever. Med sømløse overganger. Sånn som det hadde vært litt deilig å ha hatt i livet for øvrig.
De må imidlertid ringe fra Hamar først. Hmm. Hva somler de med, egentlig??!

Så. Mitt eget Mt. Everest rett her i leiligheten klatres et lite trinn av gangen. Like sakte som oksygenfattige høyder fordrer.  Jeg innser at jeg kanskje aldri kommer til å være på toppen av situasjonen, selv om jeg gjetter på at det må føles himmelsk. Bare det ikke alltid å være på etterskudd – catnip! Ikke løpe etter alt som skal gjøres som om jeg var i ferd med å komme for sent til flyet til Hawaii, snublende gjennom sikkerhetskontrollen med et mageplask foran personalet.
Antagelig er det snakk om en sinnstilstand uavhengig av hvor mange oppgaver man ennå ikke har gjort; bestemme seg for å være i fred med seg selv og være glad for hver forserte høydemeter.

Nå er kaffen klar. Bare en liten kopp nytelse før Jomfruen tapper med bestemt pekefinger på den digitale arbeidslisten og deretter på håndleddet hvor klokken sitter. Godt en av oss er på høyden.

Foto: CM