Helt 158.1

Det finnes mange måter å bli definert på. Faktisk kan man bli hånet helt uten å være klar over det. Utveksling av kodet språk ledsaget av megetsigende mimikk designet for å være morsom på bekostning av intetanende, uskyldig forbipasserende.
I dag har jeg fått en slik innsikt, og nå skal jeg dele den med deg.
Skulle du være eller kommer til å bli en 158.1-er, kan det være godt å være forberedt.

Så til saken.
Du har muligens lagt merke til at bøker kodes etter genre. Jeg bryter sammen og tilstår at jeg ikke har meditert over disse tallene i særlig, om i det hele tatt noen, grad. Like fullt er de der. Uskyldige, små numre som i seg selv er aldeles ufarlige, helt til de faller i menneskelige hender og kan brukes som våpen og sive ut grønn gift.
I et foredrag min venninne og jeg var tilstede på, ble det med en god porsjon humor ispedd en ørliten snev av det jeg tolket som forakt, påpekt at den mest hånte gjengen av forfattere var plassert i den voksende seksjonen 158.1 – selvhjelpkategorien. Åndelighet, selvutvikling, engler og slike ting.
Grøss og gru.
Det ble beklaget at boken vi hørte anmeldelsen på litt urettferdig hadde havnet sammen med disse utskuddene.
«Ja, unnskyld meg, men der har vi faktisk de mest skrullete av dem alle,» ble det sagt med henvisning til forfatterne av 158.1-opusene.
Min venninne og jeg krympet oss og kikket på hverandre med en skrekkblandet lattermildhet. Tro om ikke vi tilhører 158.1-erne?
Vi har jo tross alt begge en forfatter i magen, fingrene, hodet, hjertet hvor enn hun har gjemt seg.
Ville vi, hvis våre villeste drømmer skulle skje fyllest, endelig bli publisert med våre mesterverk bare for å havne i den store avdelingen henvist til kjelleren og bli … (gisp) … 158.1-ere? Aiaiai.
Neeei! Skriker den upubliserte håpefulle her inne. Alt annet enn det!

Faktisk har jeg en hel bokhylle dedikert til slike bøker fra den tiden jeg tok alle mine kurs og utdannelser i håp om å bli et fantastisk menneske og deretter guide andre jordborgere med meg på veien til det gylne landet.
Lite visste jeg at jeg aspirerte til å bli en 158.1-er og i all uvitenhet kan ha lurt med meg noen andre i min iver etter å lykkes som sjel i det store skuespillet på jorden. Til alle dere det måtte angå – det skal jeg altså på det sterkeste beklage. Ikke ante jeg at det kunne få slike ratifiserende konsekvenser.
Min indre kritiker – IK – nikker bebreidende med et «hva var det jeg sa»-uttrykk. Jeg for min del kan ikke huske at hun ytret noe som rettferdiggjør en innkassering av slike såkalte seire, men hun sjenerer seg jo aldri, hun der. Den indre gudinnen ser derimot ubekymret ut. Hun hvisker oppmuntrende ord i øret mitt slik at IK ikke skal høre dem og dermed få enda mer ammunisjon enn hun allerede er i besittelse av, og jeg nikker med en samtykkende utpust.
Kanskje finnes det håp.
IK ser på meg med smale øyne og forsøker å lese tankene hun ble avstengt fra.
Go’venninnen plukker opp tråden og sier med overbevisning: «Nei da, vi havner jo ikke der.»
Nei.
I stedet er jeg destinert til å bli medlem av den hakket mindre foraktede kategorien chick lit (dame-bøker) – marginalt høyere estimert enn sladrebladene på tannlegens venteværelse, og med et helt annet tall, som den indre gudinnen minnet meg om.
Befinner chick-litterne seg også i kjelleren tro, eller har de avansert en etasje i takt med det lille steget opp på den litterære rangstigen?
Antagelig er ikke dette kategorien for hverken Brage, Pulitzer eller Nobel-prisen, det er bare å innse.
Men det er i hvert fall ikke 158.1.

Foto: CM

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s