Én ting er den fysiske «veksten» hvor kroppen slett ikke oppfører seg slik den gjorde da den var tyve år. Plutselig er det mer forståelig hvorfor mine foreldre alltid skal ha på lyset når de leser noe, eller hvorfor «de eldre» synes at alle på TV mumler og slurver i talen. Slike ting.
Imidlertid er det noe mer som skjer og som jeg virkelig ikke så for meg at skulle ry på riktig ennå.
Den engstelige delen av personligheten har nemlig begynt å knoppe, og skal vi være ærlige – på noen områder står den allerede i full blomst.
Dere som er foreldre har antagelig levd i alt dette siden dere fødte arvingene.

For meg kan arte seg slik: Før helgen hadde jeg en telefonsamtale med go’venninna mi. Bare det å kalle det telefonsamtale er antagelig et olding-tegn. Hva kaller man det i 2019? Slå på tråden er jo også et begrep som naturlig nok må fases ut i likhet med å legge på røret (i den bokstavelige om ikke overførte betydningen).
Tilbake til saken. 
Hun og noen venninner skulle til fjells.  Siden jeg satt med laptopen åpen var veien inn til værmeldingssidene kjapp, all den tid den ligger som en flittig brukt snarvei, og jeg greide ikke å holde tilbake min bekymring for tvilsomme meteorologiske utsikter og det jeg så for meg kunne bli skrekkelig ugne veier. Heldigvis er go’venninna hele syv måneder yngre og ser tilsvarende mer lettbeint på slike ting med sitt ungdommelige overmot.
I siste liten bet jeg i meg spørsmål om kvalitet på vinterdekk, formaninger om beinstrekk og briller – for sikten på kvelden i nedbør … ja, jeg sier ikke mer. At vi to backpacket verden rundt for godt og vel et halvt liv siden og måtte slå opp i fremmedordboken for å forstå meningen med ordet bekymring virker nærmest surrealistisk i tastende øyeblikk.
Man skulle tenke at livserfaringen bidro til å betrygge, men mitt moderlige opphav sier at det virker motsatt siden vi nå vet mer om hva som kan gå galt. Usviktende logikk, for så vidt.

Min barndomsvenninne kunne uoppfordret berolige meg med at stopp underveis var planlagt. Det skulle lunsjes et sted oppi dalen som serverer kortreist mat og svin fra egen produksjon. Vi var begge enige om at det var en særdeles god idé å kjøpe med seg lykkelige svin hjem fra gårdsbutikken og dermed sikre søndagsmiddagen.
Det slår oss at vi er mer entusiastiske ved tanken på mat kontra drikke og synes nå det er helt naturlig at kaffe og kake kommer senere på kvelden kontra fancy paraply-drinker og mer rødvin.
Enn så lenge.
Snart kan vi muligens ikke drikke kaffen spesielt mye senere enn klokken atten – søvn og koffein og så videre. Visstnok er det enzymer lokalisert i leveren som bryter ned koffein og siden den jo utfordres mindre av alkohol har den kanskje en bedre sjanse til å gyve løs på koffeinet.
I det hele tatt ser vi nå optimistisk på dette.
Apropos kake er det kanskje i lys av ovennevnte ingen nyhet at vi lar oss begeistre av tanken på cafébesøk med napoleonskake på menyen.
Ett av sommerens høydepunkter er nettopp napoleonskaken fra en viss baker i Arendal. Ingen sommerferie på Tromøya uten, og den rager høyt der oppe på favoritt-listen sammen med krabbefanging, bading, supervising av båttrafikken og varme kvelder med utsikt over åpent hav.

Nok funderinger for i dag. Nå skal jeg spenne på meg piggskoene og rusle meg en tur over en isete parkeringsplass bort med søppelet. Man vil jo ikke dra på seg et lårhalsbrudd, eller FCF som det akronymiseres på fint.
Oppsummert er jeg tross alt oppmuntret over at vi ennå ikke har begynt å diskutere tarmaktiviteten. Det er muligens bare et spørsmål om tid.
Og tiden, ja den går naturligvis bare fortere og fortere.

Foto: CM