Radbrekking av eget språk, er det mer eller mindre PK – og OK  – enn å finne på nye ord i andres språk? Ikke vet jeg. Dog er mine italienske venner og jeg enige om én ting – italiensk før og etter mine år i deres hovedstad er ikke det samme.
I dag skal vi snakke om akronymer. Før forbeholdt lange firmanavn og organisasjoner. Nå allemannseie og muligens om et par tiår – eller raskere – den eneste måten vi kommer til å kommunisere på? Ringen sluttes, også fysiologisk.  Kanskje vi ender opp med å retardere stemmebåndene, gå over til gutturale lyder før alt blir non-verbalt. Italienerne synes fra før av at det norske språket lyder både stakkato og konsonant-mettet.
“Vel, kun fordi dere har stjålet alle vokalene,” forsvarte jeg oss med.
Siden det er helt tydelig at jeg i min luksustilværelse hjemme (tro meg, den føles slik i dag når sneen laver ned og sikten med litt godvilje er sånn om lag tyve meter) har falt helt av lasset, tenkte jeg å kikke litt på dette fenomenet. Bombesikker er jeg ikke, men min oppfattelse er at dette med akronymer ble innført av våre venner på den andre siden av Atlanterhavet.

Skal vi pirke er det ikke sikkert at alle disse ord-krampene går under beskrivelsen akronym, passende nok sammensatt av de greske ordene akros (øverst/ytterst) og onoma (navn), men jeg gir meg selv en liten slakk her for argumentasjonens skyld.
En gang på 90-tallet var jeg med i min første internasjonale chatte-gruppe med overvekt av amerikanere. At firmanavn fikk sine akronymer var også
innført her til lands , men at språket ble akronymisert, var nyheter for dilettanten, vel med unntak av enkelte ord som PC og DJ, da.
Helt Gunda fra landet er jeg tross alt ikke. (Unnskyld, alle Gunda-er).
Snart ASAPet, LOLet og ROTFLet jeg med stor autoritet på lik linje med de andre i gruppen. Vi befant oss jo i et program kalt ICQ (I seek you ….).
Det ble med denne beskjedne erfaringen. Etter at nyforelskelsen hadde kjølnet og kulheten hadde avtatt, returnerte jeg til gamlemåten. Dels skyldes det at jeg faktisk er glad i ord, dels gir min latskap seg uttrykk på andre måter enn i krymping av ord. For eksempel synes jeg at det er kjedelig å SMSe.

Så, i mitt lille reaksjonære hjørne av verden, skjedde det forleden at jeg ble møtt av en av disse sammentrekningene jeg hadde hørt men aldri brukt særlig flittig. FOMO. Grunnen til at den festet seg nå er situasjonen her til gards for tiden.
Med snø, is og kuldegrader går allerede seigt-bevegelige muskler og knokler på halv av halv fart. Tvunget til usosial adferd gjennom en rekordlang bilateral ørebetennelse hvor jeg kun hørte min egen stemme inni hodet (i det minste håper jeg den var min egen??), med en synkron kollaps av laptopen, har jeg oppdaget at jeg lider en snev av FOMO – fear of missing out.
Avstengt fra omverden, BFFen og nett på en og samme tid fikk trent mine dormende meditasjonsmuskler.
En uventet gave gjorde at laptopen kunne sendes til reparasjon der den har tilbragt en god og lang juleferie på Kløfta visstnok med en kort tur over grensen til Sverige, hvor den muligens har vært på harrytur og kjøpt billigere komponenter. Det er godt én av oss får fartet litt.
Nå er den tilbake og jeg er på nett igjen. Hatten av for ungdommen som faktisk sitter og surfer på mobiltelefonen, hvor tar dere tålmodigheten fra?  
Tro hva som har skjedd ute på de sosiale plattformene? Har folk og fe det bra? Hva har jeg gått glipp av?
Luften går ut av ballongen i min antiakronymiske tilværelse. Best å fase seg sakte inn igjen i takt med at hørselen har returnert kun på det ene øret så langt.
FOMO får være FOMO og jeg går tilbake til å redigere nok en roman jeg rakk å skrive i fravær av nett. Enda et litterært mesterstykke som muligens aldri blir lest utenfor disse veggene fordi forfatteren lider av en betydelig dose FOBR – fear of being rejected.
TTFN.