I familien vår fant vi alltid på kallenavn på ting og hverandre.
Det må ha vært høvdingen som introduserte tradisjonen.
Høvdingen var vårt kallenavn på papsen siden vi bodde litt avsides i et boligområde vi døpte Reservatet.
Vi lekte cowboy og indianer der oppe i skogen også, og i et forsøk på likne mest mulig på Månestråle ødela jeg en av mammas kjoler ved å klippe frynser i den. Det ble tilgitt.
Mindre imponert var imidlertid bonden som eide skogen rundt oss da han fant et par tipier vi hadde bygget av trærne hans.
For ikke å snakke om vår egen skrekk den gangen vi tente bål, trodde at brannvesenet rykket ut og at vi var i skikkelig trøbbel.
Det viste seg bare å være isbilen som kom på en helt vanlig hverdag. Det var mens den fremdeles hadde klokke og ikke den irriterende melodien de har hatt som vignett i altfor mange år nå.
Båling ble det etter dette slutt på og skogen fikk etter hvert være i fred for våre innfall.

Nåvel. Tilbake til saken. En av bilene jeg har hatt opp igjennom ble kalt Tursjen. Den var liksom det motsatte av en Porsche. Dessuten var den turkis av farge, så det ga seg liksom selv, i ironiens navn.
I går var Søs på besøk og fikk audiens hos mine to nye doninger, som for øyeblikket vikarierer for bilen min i å gjøre meg mobil i nærområdet. Vi var begge enige om at de trengte et skikkelig navn, selv om det er konsensus om at de kun skal være her i en kort periode før de som naboen sier – skal pensjoneres.
Æres den som æres bør. Søs mente at ute-rullatoren måtte få hete Pårsj’n, og da var det kort vei til å finne navnet til den som triller rundt innenfor husets fire vegger.
Mærsj’n, så klart.
Ringen er liksom sluttet nå og dette er antagelig det nærmeste jeg kommer til å eie både en Porsche og en Mercedes. Med mindre de da ikke omsider ringer fra NT på Hamar, som jeg har og har hatt på følelsen at de kommer til å gjøre. I årevis.
Hadde jeg greid å overtale kroppen til å smyge seg inn bak rattet til en 911 hadde det kun vært mulig å bli evakuert gjennom en katapultfunksjon i setet, siden de musklene som assisterer i å krype ut av lave millionbiler for tiden har mer enn nok med å bevege legemet i fremoverskyv – i sakte film.

De har helt ulike funksjoner, de to firhjulingene.
Pårsj’n (antagelig en Cayenne), tar på seg større oppdrag med sine SUV-muskler og maffige hjul. Allerede har den vist seg uvurderlig i transport av søppelposer og snart skal den være med å tømme bilen som ser ut til å ha en dobbeltfunksjon som garderobe for tiden. Dere som er vant til å ha bilen som kontor som jeg har hatt i mange år, forstår hvordan dette kan oppstå.
I alle fall hvis kontorfunksjonen involverer flere klesskift i kombinasjon med at man er allergisk mot rydding og er et supertalent innenfor roting.
Der Pårsj’n og jeg skal druse rundt på parkeringen her i forsøk på vertikal forflytting av kroppen i utendørs omgivelser, stiller Mærsj’n opp innendørs i uvurderlig assistanse og bærer av mindre ting.
For eksempel bistår den i livsviktige bevegelesoppdrag som innebærer at jeg kan balansere en kopp kaffe fra kjøkkenet til stuen helt uten å søle. En av de viktige tingene her i livet!
I går introduserte Mærsj’n og jeg grenen støvsuge-rulling. I disse dager representerer dette et C-moment jeg ikke er rigget for.
Vi må nok trene litt mer før vi kan få godkjent resultat og teknikken sitter som smokka på, men alle må starte et sted. Noen hybelkaniner og forvillede hårstrå (undertegnede røyter som en schæfer for tiden) ble tross alt relokalisert til støvsugerboksen.

Så. Nå er dere blitt introdusert til mine nye assistenter. Det neste som skal på plass, når de altså endelig ringer fra NT på Hamar, er en butler/ altmuligperson.
Det kjenner jeg at må være stas å ha.
Men i mellomtiden skal Pårsj’n og Mærsj’n og jeg på tokt og utfordre fantasien i hva vi sammen kan greie å gjennomføre på rullende vis.