Man kan ikke snu seg vekk i fem minutter engang. Dramaene og smertefulle hendelser som har preget starten på dette året sloss om å overgå hverandre.
Den har ikke vært å spøke med, denne starten på dette året som jeg gjetter på at flere enn jeg har ganske store forhåpninger til.
Det kan gå bra ennå, da. Vi er bare halvveis inn i den første måneden. Selv om 2021 allerede kjennes gammelt ut. Når sant skal sies, gikk 2020 unna på et øyeblikk. Eller er jeg bare blitt så gammel som jeg frykter, og tiden flyter i hverandre og ikke lenger føles lineær?

Men altså. Faktisk skal jeg i stedet for å klage, tenke på alt jeg har å være takknemlig over. Og det er ikke få ting. Faktisk er det uendelig mange, og her kommer noen av dem.

(Hør for deg følgende på dansk): «Man syn’s best om sine egne so,» pleide min gamle danske sjef å si. Og de fleste sier og mener nok det samme om sine – men jeg har altså den beste familien og de fineste vennene. Faktisk er jeg riktig så heldig med naboene mine også. De stiller opp selv før jeg rekker å be om det og er rett og slett bare hyggelige.
Ovennevnte rikdom er en av livets store skatter. Som eksempel nevnes at jeg har en gruppe som ble døpt for «Tirsdagsklubben» bestående av familie og venninner. De fortjener en egen blogg. Men Tirsdagsklubben er altså en av 2020s gode kreasjoner. Stay tuned.

Jeg har et varmt og godt hjem – selv om jeg jevnlig kjefter på det balanserte luftsystemet som jeg synes spyr ut kaldere luft enn jeg har innstilt det på. Takke meg til god, gammeldags strøm og peis og sånt noe.

Mat kommer levert på døren. I mellomtiden kan jeg snart navnet på alle sjåførenes barn og kjærester. Og i dag kom det jammen en care pack fra go’venninna med frokost på døren. Luksus!

Har opptil flere kosedresser (lounge wear på fint).

Når jeg har glemt å starte bilen for å lade batteriet, kommer de kjørende fra bilbergingen og gir Det Grønne Mirakelet et elektrosjokk og vi er i business igjen. Jeg tenker de er litt redde for at det skal bli en vane, slik det var da jeg hadde Skodaen og ringte dem ukentlig. En samtale kunne lyde slik:
«Du er kommet til Falck.»
«Hei det er meg.»
«Hallo. Hvor står du i dag da?»
«Karlshus. Kan noen komme og hente meg?»
«Klart. Gi oss en halvtime.»
Okay, så var det litt overdrevet, men bare så vidt. For factum est – et par år etter at jeg hadde byttet inn Skodaen (som faktisk alltid startet – selv i – 30 grader) kom en mann bort til meg en dag jeg tok Bastøfergen. Og denne samtalen er verbatim slik, no fake news:
«Hei, kjenner du meg igjen?»
«Mmmmm …» (har jo ikke lyst til å såre noen, men nei – rullgardin slører hukommelsen)
«Det er du som bor på Sjøhagen, ikke sant?»
«Mmmmm …» (litt creepy, eller skal man bli smigret?)
«Jo, jeg hentet deg noen ganger.»
Pause.
«Deg og Skodaen din,»  lo han muntert.
Aha. På bilen skal man huskes.
Medlemskapet hos bilbergeren lønte seg (for meg), men nå er årskontingenten eller hva det heter fordoblet. Et mysterium.

Jeg har både en Påsje og en Mæsje. På sommerdekk, riktignok, så det kan bli litt vel skøyeraktig å bevege seg utpå akkurat nå. Det blir i alle fall power walking. Gratis trening og alt mulig.

Jeg har gleden av å bestemme over min egen tid. Hvem skulle tro at det kunne føles så luksuriøst? Når jeg har ladet opp kropp og batterier, vil det antagelig føles meningsfullt å være mer til stede for andre igjen. For det er noe særdeles givende med det å være noe for noen. Å ha en funksjon.

Jeg har en oransje liten piggball som dessverre likner et meget så omtalt virus, men som fungerer som min egen, portable ryggmassør. En hjemmeterapeut som alltid er tilgjengelig og hjelper til med gjenstridige muskelfibre.

Alle strømmetjenestene er installert. Det vitnes det om her, kan jeg se – knapt en setning uten brytning på et annet språk. I mellomtiden skal det sies at jeg er en liten snev mettet på romantiske julefilmer som alltid ser ut til å inneholde følgende: De samme skuespillerne som bytter på rollene, kvinnelig hovedrolleinnehaver i et kreativt yrke, julepynt som ser ut som om en billigbutikk har hatt omgangssyke og spydd opp skrekkelige juledekorasjoner i de grelleste farger, flytte fra byen til landet, kakao, Deck The Halls, marshmallows, sider, snø på slutten når de endelig får sitt første kyss. Akk så deilig, vennlig og forutsigbart.

Kanskje det viktigste poenget – jeg kan fremdeles omsette oksygen til karbondioksid.

–  Og så er jeg veldig takknemlig for akkurat DEG.  Hva er du takknemlig for, tro?

Ønsker deg et riktig godt nytt år! Måtte ditt 2021 bli akkurat slik du ønsker det!