Tourbussen

Følgende tekst er en lang novelle, intet regulært blogginnlegg.
Historien er basert på noe sannhet og noe – eller en del? – “figment of the author’s imagination”.

«Der er du, jo! Kom inn fra møkkaværet!» Leende øyne og en kraftig bassist-neve overtalte meg til å stige de tre trinnene opp og inn i bussen.
«Helt fra Norge, altså?»
«Helt fra Norge.»
«Øl?»
«Ja, tusen takk! Tror jeg er svettere enn dere.»
«Det tror jeg faktisk ikke er mulig,» lo vokalisten og dukket inn i kjøleskapet som var i full størrelse. Det så ut til å inneholde mye drikkevarer og veldig lite fast føde. «Men vi har fått dusjet. Det har ikke dere. Hørtes det bra ut?»
«Som vanlig aldeles til å miste pusten av, ja bortsett fra i starten,» røy det ut av meg før jeg fikk stanset meg selv og det ble helt stille i bussen. Groupier og bandet så på meg.
Det hadde åpenbart ikke de andre svart hvis de hadde blitt spurt.
«Mikrofonen din gjorde at du av og til fikk en Donald Duck lydkvalitet det første kvarteret.” Antagelig kom jeg til å bli kylt ut av bussen for aldri mer å slippe til i nærheten av bandet. Helt forståelig nok. Man fornærmer ikke vertskapet på det groveste.
Sangeren så på meg i fulle fem sekunder før han brøt tausheten. «Det var det jeg sa. Takk! Jeg skal finne ut av hva det var for noe.»
Hele bussen pustet igjen. Flere ble modige og nikket bekreftende.
«Hun har faktisk rett,» støttet manageren meg på.
«Og jeg da?» gitaristen så på meg med en påtatt utfordring.
Jeg så ned før jeg møtte blikket hans. «Vel, det manglet endel toner her og der. Særlig på Amor’s Resurrection. Hadde du et strengeproblem?»
Hva var galt med meg?! Besvimelsen kjentes nanosekunder unna og hadde ikke vært uvelkommen.
Pierce lo. «Det var det jeg sa. Du jukset.»
«Ja, den ene strengen slakket seg underveis. Jeg rakk ikke å justere,» forsvarte gitaristen seg, ikke uvennlig.
«Det er bagateller. Uviktig. Jeg skulle ikke ha sagt noe. Konserten var … sublim. Jeg har aldri vært på en så rå og fin, nær og morsom konsert i hele mitt liv. Selv ikke med dere.»
De så med ett litt høyere ut. Et øyeblikk hadde jeg glemt hvor lidenskapelige de var med musikken sin.
«Sublim …» Trommemannen flirte. «Hva så om top hat-en føyk underveis og det måtte mekkes mens jeg spilte.»
«Du var en helt,» smilte jeg.
Groupiene nikket.
«Du har ikke sagt noe om Pierce,» påpekte gitaristen. «Du som åpenbart får med deg alt der på første VIP-rad.»
Jeg snudde meg mot bassisten hans og tok imot ølflasken som jeg under tvil ble overrakt i samme øyeblikk. Invitasjonen hang i en stadig tynnere tråd.
Pierce så på meg med hevede øyenbryn.
«Det eneste jeg kan komme på er at han må øve på å flippe plektrene ut til fansen mer presist.»
«Hmpf. Jeg kan komme på noen andre ting også,» mente gitaristen.
Jeg dukket ned i vesken min og fisket frem en diger flaske tequila, sitron og salt. «Noen som vil ha en shot så vi kan skåle for verdens aller beste rockeband?» Avlat.
Stemningen steg betraktelig.
Manageren lette etter shotglass og en kniv til sitronen. I alle fall håpet jeg det var til sitronen for grunnen føltes tryggere under føttene igjen. Man skal aldri undervurdere effekten av en passende offergave.
Ingen glass ble funnet og pappkrus fikk duge. Det var tross alt ikke Gran Patròn vi drakk heller.
Vi hevet begrene til skål. «Sublimt,» gjentok jeg.
«Sublimt,» var det konsensus om.
Jeg tok det ledige setet i sofaen ved siden av ei jente som hadde kulrunde øyne rettet mot gitaristen.
«Er det nok til en shot til?» spurte jeg og rakte frem pappkruset mitt.
«Flere runder. Det er en veldig stor flaske.»
«Det var uklart hvor mange vi kom til å være, jeg tok ingen sjanser.»
«Rutinert,» bemerket trommisen og vi skålte for rutinerte konsertlandinger.

Noen fant frem en gitar og tok til å nynne noen sanger og jeg lente meg tilbake med ølflasken min og nøt stemningen. Bassisten fulgte etter og la armen rundt skuldrene mine og klinket ølflasken sin mot min.
«Skal du reise hjem i morgen?»
«Ja. Kjører dere også videre i natt ?»
«Ja, om et par timer eller noe. Du kunne ha blitt med.»
«Blitt med bussen?»
«Vel, møtt oss i Bristol, i det minste.»
Et øyeblikk lurte jeg på hva han hadde invitert meg med på og snudde meg og møtte blikket hans. Før jeg fikk sukk for meg kysset han meg. Smak av sitron og tequila. Myke, sitrende lepper. Du verden!
Lange fingre med ru fingertupper strøk meg på overarmen.
Leppene våre slapp hverandre motvillig. De ble sittende fast et øyeblikk helt til vi smilte. Det var så familiært det hele. Så dagligdags. Jeg kjente ham igjen. En gardin ble skjøvet til side fra det indre filmlerretet.

«Tror det er best jeg drar hjem.»
Vokalisten satt og fulgte med på oss.
«Vi skal ikke gjøre noe sammen i denne dimensjonen.»
«I denne dimensjonen?»
«Ja, dessuten er det noen hjemme som venter på deg. Hun skal ikke vente forgjeves,» sa jeg.
«Nemlig. Flink jente.» Sangeren nikket bifallende. «Pierce…!»
«Hun har aldri ventet forgjeves før,» nikket Pierce og så smilende på meg.
«Hun skal slippe å begynne nå,» sa jeg og strakk ut føttene og rigget meg til i armkroken hans. De måtte flire.
«Dessuten er du og jeg sammen i en annen tilværelse.»
«Åh ja? I denne andre dimensjonen?» Bassisten ertet men så ut til å lure på hvor dette var på vei.
«Ja. Det er ikke egentlig et parallelt liv, men det likner. Det er mer som om sjelen skaller av en stor bit som lager sitt eget liv – et bedre liv, eller i det minste noe som ikke likner den tilværelsen den separerer seg fra.»
Vi tok en shot til.
«Og så da?» Sangeren lente seg fremover for å få med seg de lave, intense ordene som ikke skulle forstyrre resten av den økende skrålende festen.
«Så var det en gang en ung jente som levde i et kongerike langt, langt nord, hvis liv var i ferd med å stagnere og hvor det føltes klaustrofobisk å skulle fortsette i det samme sporet. Det var som om det ikke fantes veier ut av den kursen som var staket opp. For å slippe unna den kvelende dronningen og den sinte kongen, fant den unge prinsessen ut at hun kunne dele seg i to og la den delen av henne som ikke turte å gjøre opprør bli igjen, mens den andre, modige og eventyrlystne delen forsvant så fort den kunne ut av kongeriket.
Tilfeldigheter – eller skjebnen – gjorde at hun satte kursen mot Østkysten av et land langt, langt unna kalt USA og landet på to trygge føtter til et helt nytt liv der.»
Pierce og vokalisten hang på hvert ord ettersom fortellerstemmen fikk mer substans.
«Hva skjedde så?»
«Veldig snart begynte hun å studerte og måtte jobbe hardt ved siden av for å leve i den nye tilværelsen. Men hun var fri og hardt arbeid hadde aldri skremt henne. En vakker dag møtte hun en gjeng med flotte rockegutter med langt krøllete hår. Alle bortsett fra trommisen. Han rocket en hockeysveis.»
Nå lo de. «Det stemmer. Han hadde hockeysveis.»
«De delte lidenskapen for musikk og takknemligheten over livets mange gaver, uansett hvor betydningsløse de kunne se ut fra utsiden. Mangelen på penger og andre ressurser gjorde dem ydmyke og lærte dem å sette pris på alt som ikke var materiell rikdom.»
«Det stemmer,» istemte bassisten.
«De begynte å henge sammen, hjalp hverandre når det trengtes, og dype vennskap utviklet seg.»
«Bare vennskap?»
«Vel, det gikk noen år. De var sammen med sine første forelskelser på hver sin kant, men mistet aldri kontakten, uansett hvor berømte guttene ble.»
«Høres ut som oss,» mente gitaristen. Først da la jeg merke til at det hadde blitt stille rundt oss. Alle var med på fortellingen nå. «Vi har alltid husket hvor og hva vi kom fra.»
«Nemlig. Så en dag ble eks-prinsessen husløs etter å ha brutt med sin forlovede. Guttene i bandet var mye ute og reiste så bassisten forbarmet seg over henne og tilbød henne husly til hun fikk rådd seg og funnet noe annet.»
«Bassisten, altså?» Pierce så fornøyd ut.
«M-hmm. Da de kom hjem mellom alle turneene, likte bassisten hvor ryddig og koselig huset hans hadde blitt …»
Munter latter fra de andre i bandet avbrøt. «Mye likt her, ja.»
«Hey …!» Pierce så ikke humoren i det.
«… og han likte at skjorter ble strøket og begynte å ta dem på seg på konsertene også.”
Alle så på den utvaskede t-skjorten hans.
«Det er best prinsessen flytter inn igjen,» bemerket trommisen leende.
«Ikke avbryt, hva hendte så? Nå kommer nok snart den juicy delen.» Pierce så bebreidende på rommet og forventningsfullt på meg. «Ikke bry deg om dem. Fortsett.»
«De ble enige om at hun kunne bo på gjesterommet en stund til. Det virket mer og mer som sløsing å flytte ut av en ofte tom leilighet. Så en kveld hadde hele den gamle gjengen vært ute og gjort byen. De gjenkomne heltene var populære innslag, for de gjorde alltid ære på det lille stedet de hadde vokst opp og vennene de hadde kjent fra de var små. Det var en av disse høstnettene hvor regnet pisket like mye horisontalt som vertikalt og trær ble revet opp av marken. Våte og småfulle kom de hjem til et mørklagt kvartal hvor et tre hadde veltet over strømledningen i gaten.»
Jeg tok en pause.
«Bassisten tente opp i peisen, for han var flink til å håndtere praktiske gjøremål. Han var en habil griller også, for ikke å snakke om litt av en tryllekunstner når det gjaldt alle maskinelle ting, men det er en annen historie.»
«Spot on. Mange talenter.»
«De flenget av seg de våte klærne.»
Grepet rundt overarmen min strammet seg. «Fornuftig. Han måtte nok passe på stemmen.»
«Og det trenger han all hjelp han kan få til,» bemerket gitaristen tørt.
«Hysj.»
«Etter hver sin varme dusj, hentet hun en ankerdram til dem og det ene pleddet bassisten var i besittelse av. Som den gentleman han var, tilbød han eks-prinsessen pleddet, men som alt de gjorde i leiligheten, delte de også dette og fikk igjen varmen i kroppene.»
«Var de nakne?» brøt en groupie inn.
Hoderysting. «Med ett følte de seg skrekkelig sjenerte og følelsesmessig avkledde og da de hadde drukket ut og peisen slukket, gikk de hver til sitt rom.»
«Hva … ?!»
«Vent litt,» ba jeg bestemt men tok brodden av det med et smil.
«Men da hun kom inn på soverommet var hun skuffet over seg selv og hvordan kvelden så ut til å slutte. For hvis hun skulle være ærlig, hadde hun kommet til å like bassisten mer og mer som den fine mannen han var. Hun bestemte seg for å risikere alt og satte kursen mot soverommet hans. I det samme gikk døren hans opp og de møttes der på midten i stuen. Fremdeles litt ubekvemme, usikre på om de var den eneste som følte noe mer enn vennskap.»
«Er det mer øl igjen?» jeg så på trommisen som satt nærmest kjøleskapet.
«Hvor var jeg …»
«Møtet på halvveien,» sufflerte en groupie som så ut til (nå da det var brakt på det rene at det ikke var fysisk nakenhet) å følge historien bare fordi guttene i bandet virket så interesserte.
«Takk. Ja. Så sto de der. Sårbare. Bassisten tok det siste steget frem og holdt blikket hennes fast. Han fikk svaret han søkte og grep fatt i ansiktet hennes. Forsiktig og prøvende la han leppene sine over hennes. Hun trodde hun skulle besvime av emosjoner som vellet opp i henne.»
«Han også,» skjøt bassisten inn og overrasket muligens seg selv mer enn meg.
Jeg snudde meg og så på ham. Blikket hans var rørende uleselig, fullt av skiftende følelser.
«Hun kysset ham tilbake. Først litt nølende, deretter full av den pasjonen hun hadde holdt tilbake i mange måneder, kanskje til og med år. Han tok initiativet og brakte alt til det neste nivået.”
Pierce så på meg. Han løftet den høyre pekefingeren og så ut som om han hadde noe på hjertet. Jeg ventet. Åndeløst. Så ristet han på hodet med en halv rynke mellom øynene og et blikk fullt av spørsmål.
Da han ikke sa noe, fortsette jeg. «Det var starten på en nydelig, kjærlighetsfull relasjon. De er faktisk forelsket den dag i dag, tiår senere. Hun gleder seg til hver gang han kommer inn døren. Han hver gang han gjør det. De fletter fingre, kysser mye, ler enda mer og har de beste samtalene. Vi kan vel si at de vil leve lykkelig alle sine dager.»
Selv tourbussen holdt pusten .
«Hvor er hun nå?» Trommisen så storøyd ut.
«Hun er hjemme et sted på Østkysten. På en gård full av dyr ingen lenger ville ha og hun har sitt eget virke.»
«Hva gjør hun?»
«Hun er forfatter.»
«Og hva gjør du?»
«Jeg er en slags skribent.»
Alle unntatt Pierce lo. “Ahaaa.”
Han så fremdeles ut som om ordene han ønsket å si ikke fant reisen ut av munnen hans.
«Så du forstår, min gode mann,» sa jeg uten å miste drivet. «Vi hverken trenger eller kan gjøre slike ting i denne tilværelsen. Livene våre her er organisert annerledes. Det er andre personer i rollene.»
«Jammen …» vokalisten så nesten lei seg ut.
«Og det går fint. Vi kommer til å leve godt videre med de livene vi har,» smilte jeg og la en finger på haken til bassisten og trykket ham mildt i den lille fordypningen der.
«Ved reisens slutt, når vi møtes på skykanten, skal vi mimre over livene vi levde. Kanskje vil vi tenke at skulle vi få en sjanse til her på jorden, da vil vi muligens planlegge en annen dramaturgi. Hvem vet.»
«Hvem vet,» gjentok bassisten på utpust.

Stillheten var ladet. Rommet var ekspandert. «Snakk om festbrems,» smilte jeg til slutt selvbevisst og gned meg på lårene for å komme tilbake til livet i bussen.
«Må gå nå. Hvis jeg skal rekke flyet om noen timer.» Raskt reiste jeg meg og skrittet over jeanskledde bein. Det kjentes ut som om jeg stakk hull på den digre boblen vi hadde befunnet oss i.
Summingen av groupienes stemmer tok seg opp og noen grep fatt i tequila-flasken.
«Hei, du kan ikke gå nå. Skal jeg sitte her alene med den historien i meg? Den har berørt meg så dypt. Historien vår.» Vokalisten så på meg, en anelse bebreidende.
«Kan du skrive en sang om det?» smilte jeg og ga kinnet hans et kyss. «Vi er fine venner i den andre tilværelsen også. Du inspirerer meg poetisk.»
«Ha en super avslutning på turneen. Og takk for meg. Det var stort.»
«Takk selv,» mumlet gitaristen ettertenksomt og trommisen ga underarmen min et vennlig trykk, lett hoderystende, akkompagnert av et lunt smil.
Bassisten kom seg på føttene og fulgte meg ut.
Det ante meg at de trykket ansiktene sine mot de helsotede rutene i bussen for ikke å gå glipp av en eneste bevegelse.
«Jeg har så mange spørsmål,» sa han.
«Du har din del av historien her.» Jeg la en flat hånd over den øvre delen av brystbenet hans.
Han la sin neve over min hånd og holdt den fast.
«Tror ikke jeg får sove nå,» sa han.
«Eller du sover bedre enn noensinne. Noen svar rikere.»
«Hmm.»
Med den andre neven fisket han etter noe i bukselommen, åpnet hånden min og og la noe der før han lukket den igjen.
Nysgjerrigheten tok meg og jeg åpnet og så. Der lå det to plektre, det ene gullfarget. Munnen åpnet seg for å si noe.
«Ikke protester, være så snill. Jeg vil at du skal ha dem.»
«Tusen takk,» smilte jeg og la dem på et trygt sted i vesken min.
«Gå inn igjen. Det er surt og du er i ferd med å bli forkjølet.»
Forsiktig strakte jeg meg og la kinnet mitt et sekund inntil hans.
«Denne kvelden har vært helt utrolig. Takk igjen.»
«Overveldende. Beretningen din rørte oss alle langt inn i hjertet. Jeg kommer aldri til å glemme den.»
«God natt, Pierce.»
«God natt. Hei, hva heter du igjen?»
«Cicilia her. Cici der.»
«Cici …»
«God natt. Ta godt vare på den svarte katten.»
«Hvordan …?» Han slo armene ut til siden.
«For tredje gang …»
«Natta, ja.» Smilet var alvorlig.

Jeg så på ham over skulderen, vinket og forsvant rundt hushjørnet. Ute av syne lente jeg meg mot husveggen for å få igjen pusten. En sviende fornemmelse bak øyelokkene ble avbrutt av sterke never som grep tak i armene mine og vi klinte som to russ som var ute og rullet med bussen.
Til slutt slapp han meg. «Natta.» Smilet var lettere nå.
Mitt også – og Glasgow-natten ikke lenger så kald.

4 thoughts on “Tourbussen

Leave a Reply to Cicilia Mandem Cancel reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s