En mors blikk

Hva er det med mødre egentlig? Når det gjelder å se.
De har et blikk for enhver anledning, de her mammaene våre.

Klisjeen om at øynene kommuniserer mer enn tusen ord – klart det er sant. En hel lang, ordløs reprimande over tre sider glatt når man har vært skjødesløs nok til å ta på seg kjolen som viste seg å være tre centimeter for kort fordi man glemte å ta med i betraktningene at sommerens mange rekemåltider hadde resultert i at vinter-bilringen hadde vokst til et Arctic truck-dekk og kjolekanten liksom bare ikke ville over kneskålene.
Akkompagnert av en ikke så diskret trekking i stoffet av hun med blikket for å overtale kjolen til å tøye seg en liten smule, alt i påsyn av alle de andre til stede i selskapet, og ydmykelsen er komplett (hvis man tillater det).

Eller når man står der i koret på konsertdagen og håret har bestemt seg for å røyte som en schæfer akkurat da og det ene utbryter-hårstrået på lovløs ferd nedover korkjolen (som det nå heter. Korkjole!) og som man ikke så i tide til å fjerne før man stilte seg opp foran noen hundre tilskuere kan du være sikker på at en mors falkeblikk fanger opp. Og kommuniserer at er registrert. Og når vi først er i gang – kan jeg nå musikken godt nok? Har jeg øvd nok?
Slikt gjør alltid underverker for selvtilliten, og jeg må minne meg selv på at jeg jeg er en voksen, selvstendig person nå. For det meste av tiden.

Også er det klassikeren ved matfatet, så klart. Serieromaner på flere språk kan skrives om dette. La meg nøye meg med å si “beskjed mottatt” (og ignorert).

Men. Så kom søndagen i forrige uke da jeg ble skikkelig dårlig mens jeg var på besøk hos mine gamle foreldre.
Det kommer kastende på, slik det pleier. Fra ett øyeblikk til det neste er jeg veldig uggen. Jeg har rutine i dette nå og vet hvordan jeg skal håndtere det. Jeg gjør som Venus-katten alltid gjorde – trekker meg tilbake i skjul og sover meg frisk. Det tar noen dager, men det funker. Denne gangen rekker jeg det ikke. Og får heller ikke anledning.
“Du blir her, du kan ikke reise hjem nå. Se her, legg deg ned på denne.” En mor ser alt, og hun har fremdeles autoritet nok til å ta styringen. Matriarken. Familiens aller eldste.
Redusert til en pasient på et øyeblikk ligger jeg på divanen med dunjakken på, tre ulltepper, dyne og “kastet” til mitt moderlige opphav og venter på at den første bølgen skal gi seg. Denne gangen tar det tid. Det aner meg at de gamle mumler bekymringer seg i mellom, men jeg belemres ikke med dem.
Et par timer senere stikker jeg nesetippen ut av dunriket mitt og ser det igjen. Hun står der, hengende på rullatoren; bøyd ned mot meg; et rynkete ansikt som har sett så mangt. Øynene fremdeles klare og våkne. Det kunne ha vært omvendt; at det var hun som hadde vært sengeliggende, ikke jeg. Når vi er voksne (ja sånn rent aldersmessig, om ikke annet) er det payback-time til “old-timerne” som en kamerat en gang kalte sine foreldre.
Rollebyttet gjør noe med oss begge, slynget ut av karakterene våre.
På rullatorbrettet skimter jeg en provisorisk varmeflaske og i hånden holder hun et krus med varm drikke.
Varmeflasken plasseres strategisk. Den er blandet av pappa. Han som holder seg litt i bakgrunnen men som alltid får med seg mer enn han viser. Han forstår det meste, gammern. Han liker bare ikke å skrike alt fra hustakene, men lister sine observasjoner inn i gode spørsmål. Opererer på en litt annen måte enn sin kone.

Blikket som møter mitt smelter bort irettesettende øyenkontakt, kansellerer og nullstiller. Det renner ut med frostriene og de etter hvert uunngåelige svettetoktene. En mild hånd på pannen kroner opplevelsen.
“Du må få i deg litt væske.” Kruset blir skjøvet inn i hendene mine. Rullatoren rygges bakover og gir meg litt plass. Jeg tar noen prøvende slurker. Omsorg smaker jammen godt.
Kanskje skal jeg ikke alltid gjemme meg vekk. Kanskje skal noen få se hvordan syk ser ut, selv om vi kanskje ønsker å bli spart, de fleste av oss. For det kan være verdt det, viser det seg.
Særlig når man leges av sin mors altseende blikk – og fars omsorgsfullt blandede varmeflaske.

 

Foto: CM

20180913_131025 (2).jpg

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s